Våre imponerer i Ultrabirken

Beklager den litt sene rapporten fra årets ultrabirkebeiner. Den har vel mistet nyhetens interesse, men den får stå for ettertiden hvis noen skulle finne på å se tilbake når vi nærmer oss slutten av august neste år.

Det var en litt småskeptisk lille-erik som kjørte mot Rena tidlig fredag morgen. Heftig regn og 7-8 grader var ikke drømmescenario for tidenes første ultrabirk. Heldigvis ga regnet seg før start, men bakken var selvfølgelig våt. I mangel på seeding fra det svært så lite fleksible birkebeinerkontoret, ble det prioritert å komme tidlig til start til fordel for oppvarming. Dette var vel like greit. Med en forventet tid over 6 timer på sykkelen, var det like greit å spare på mest mulig energi til etter startskuddet. Ved å hoppe bukk over hele oppvarmingen slapp man også å bli våt før start.

Starten opp til Skramstad var at det heller våte slaget, men det meste var syklbart. Havnet etter hvert i en gruppe med 5-6 andre ut på veien ved matstasjon ved Skramstadsætra. Det var svært så jovial stemning i gruppa, men etter passering Bringebusætra fant vi allikevel ut at vi burde organisere en liten rullekjøring mens vi fortsatt hadde grus under hjulene.

Stien mellom Lauvlia og Vesle Moste innbar som de fleste nå har fått med seg, lite sykling men desto mer trasking i myr, bekker og stein. Gruppa sprekker nå opp, og jeg går (ikke sykler nei) dessverre litt for langt bak. Med litt løping tettes imidlertid luka til de første. På vei opp klatringen til Storåsen sykler jeg fra gruppa, og ser heller ingen grunn til å vente på resten. Erik Sæter følger nærmest, men jeg regner med det er lite å hent e på gruppekjøring herfra uansett. Tar igjen Rune H like før toppen, og han ser ikke ut som han har en topp dag. Inn på stien mot Lunkefjell må jeg legge inn dagen andre tissepause, og Rune H og Erik S passerer igjen. Det var også det siste jeg så til de. Må bare innrømme at stein ikke er mitt sterke punkt hva gjelder sykling. Tar nesten igjen skiløper Gaustad ut på veien etter Lunkefjell, men styrelageret har blitt såpas slarkete at jeg ikke tar sjansen på å fullføre uten litt stramming.

Over Hitfjellet blir jeg tatt igjen av Redaktør Aas og en som ifølge resultatlista heter Fløysvik. På det tidspunktet er jeg mest lei stein, og tenker mest på å fullføre med både hel kropp og sykkel. Ut fra Hitfjellet står Redaktøren og skrur fast flaskeholderne. Jeg benytter sjansen til å få tjuvlånt umbrakoen til (nok en gang) å stramme til styrelageret. Ikke bra. Redaktøren skal imidlertid ha skryt for å låne bort utstyr selv i rittsituasjon. Han er imidlertid ikke den som venter i utide, da jeg ut på grusen til Pellestova blir liggende ca 50 meter . Avstanden krymper kanskje til 30m i bakken opp mot Pellestova, men det gis ikke ved dørene mer.

Stigningen fra Pellestova blir av undertegnende tatt til fots, mens Redaktøren velger å trå. Det går omtrent like fort, men jeg vurderer at det faktisk sparer beina å gå/jogge. På stien inn mot Nevelfjell får Redaktøren los på Gaustad, mens jeg benytter sjansen til å lette på trykket (for tredje gang!) idet jeg får første glimt av Mjøsa i det fjærne. Herfra og inn handler det mest om å unngå punktering og andre uhell for min del. På veien ned fra toppen av Nevelfjell blir jeg imidlertid litt for offensiv, og legger inn et spektakulært tryn i steinrøysa. Hvordan jeg unngikk kragebeinsbrudd her, skjønner jeg fortsatt ikke. Uansett blir det enda større fokus på å komme seg hel til mål herfra. Inn på skistadion er det inspirerende å ta igjen fredagsbirkere, mens man vet det ikke er lenge til mål. Her er det bare å nyte øyeblikket. Beina er faktisk overraskende bra til å ha vært ute i rundt 6 timer.

Rett i etterkant av rittet tenkte jeg at dette ikke er noe jeg skal være med på igjen før løypa blir mer kjørbar. Nå som jeg har fått det litt mer på avstand, tenker jeg mer i de baner at jeg må skjerpe syklingen i rufsete terreng. Her holder det tydeligvis ikke å bare legge inn et par turer i skiløypa over Heggehullet siste måneden. Uansett hva som måtte skje med rittet neste år, er det i hvert fall artig å ha syklet tidenes første ultrabirk. Alt vi i tillegg hadde både sol, regn og hagl underveis, gjorde sitt til at rittet med rette kan kalles ”ultra”.

Må forøvrig igjen benytte anledningen til å skryte av klientellet som startet årets sykkelultra. Klarte på en eller annen måte å miste GPS’n et sted innpå Hitfjellet.

Var senere på kvelden inne i området og gikk et halvhjertet ettersøk, men det var resultatløst. Det kom fortsatt ryttere da klokka nærmet seg halv sek på kvelden. Riktig nok var det litt vann mellom båtene på det tidspunktet, men ryttere som ikke kunne passere Pellestova før seks på kvelden må kunne notere seg for full arbeidsdag og vel så det.

Det viste seg senere at GPS’n hadde blitt funnet av en annen deltager. Forumet på terrengsykkel.no var stede for gjenforening.