DSSP 2013: Trondheim – Oslo

Mål Klokken 01 - Kompis NN, Goliat & Jørn«Vi må gjøre stoppene lynraske. Viktig å sitte mest mulig aero og ha på aero klær! Knevarmere eller ikke? Skal vi ta på overtrekkssokk eller ikke innenfor de vanntette skotrekkene? 11-25 kassett eller må vi ha 28-skiva?» Dette var de typiske problemstillingene vi som totale Trondheim-Oslo noviser så for oss før helgen. Utfordringene viste seg å bli ganske så annerledes fra dette.

På torsdag reiste Jørn og Goliat samt en tredje kompis til Trondheim for å gjøre litt tuning av sykler samt restituere «like a boss» på fredagen. Vi hadde med et følgebil-team som fikk instruksjoner om å holde seg i nærheten av feltet vi lå i, og ellers ta gode sjefsavgjørelser på hvor vi kunne motta support.

Vi støter!

Værmeldingen gjennom hele uken hadde holdt seg på stabile «monsunregn og 7m/s vind» midt i fleisen. Gleden var stor da vi trillet ut av hotellet til opphold og lysere vær i horisonten opp mot Oppdal. Vi startet i en blandet pulje kl0800, fem minutter bak et blå-og-rødkledd lag med ambisjon 16timer som vi ikke nevner ved navn. Planen var å ta igjen dette toget før Dovre og tilby våre tjenester i form av våre watt i deres rulle. Ved å kjøre en effektiv rulle med ambisiøse syklister i vår pulje mente vi at dette var et forsvarlig mål. Startskuddet gikk, og som følge av akutt overtenning gikk vi umiddelbart i brudd sammen med 3 karer fra BOC i tempohjelm. Ikke før vi lå i godt over 90% av maxpuls på motorveien ut av Trondheim erkjente vi at dette var en dårlig ide og slapp oss tilbake til «vårt» felt. Med en stabil «Sky-aktig» fart opp Drivdalen, i regnet som nå bøttet ned, hentet Sagene-toget nevnte blå og røde lag og fikk en effektiv reise over fjellet. Blant lyspunktene på fjellet var at vi fikk  oppleve at sjåføren av en svensk turistbuss mistet lappen av å kjøre forbi vår pulje på halsbrekkende vis – instant karma!

Man Down

Første (og muligens) eneste store tabbe kom da vi skulle gjøre et lynraskt stopp på Dombås for så å kjøre inn dette laget. Vi lå og trykket alene frem til et lag fra Levanger fløt forbi ved Otta. På Kvam bestemte de seg for å kollektivt stoppe og spise pølse!?, så på nytt kjempet vi med elementene nedover Gudbrandsdalen og tenkte et spekter av mørke tanker. Så kom plutselig et sterkt lag fra Foss forbi og alt ble så meget bedre. Et medlem av Sagene-toget gikk imidlertid i bakken ved Ringebu, men reiste seg og børstet av seg og på nytt var vi en trio hvor lårene gjorde det meste av plystringen.

«Er du kommet til Lillehammer, ja da har du klart det» var vårt mantra på forhånd. Og selv om det er seige 190km igjen er det mye sannhet i dette. Regnet ga seg, Brøttumsbakken var som en spøk å regne kontra Dovrefjell og medvinden over Mjøsbrua føltes som naturens high-five til oss. Jørn hadde bridget over til Foss-puljen i Brøttumsbakken mens Goliat ikke fant rom for utskeielser i form av støting og holdt seg rolig i en annen pulje vi hadde truffet i Lillehammer. Hele veien fra Gjøvik og til mål gikk som en lek, og det karakterbyggende i å se voksne menn som sitter og gråter i veikanten etter å ha brutt var inspirasjon i massevis til å slepe seg til Løren.

6 Responses

  1. Thorst Thorst sier:

    Godt jobba boys!

  2. POOC sier:

    Respect! Som nevnt i tidligere innlegg har jeg selv flørtet med tanken om dette halsbrekkende prosjekt, og etter fornøyelig lesing er jeg usikker på om jeg er nærmere eller lengre unna realisering. Uansett, Kudos til alle tre:)

  3. Langpilsen sier:

    Grattis og lykke til med restitusjonen!
    Jeg kjørte Trondheim – Oslo i 1987 og har etter 26 år fortsatt ikke funnet motivasjon til å gjøre det igjen 🙂

  4. Jørn sier:

    Jeg tilslutter meg denne glimrende oppsummeringen.

    Vi hadde egentlig en ganske fin og trygg reise. Magnus gikk altså i bakken og fikk det tøft, men det kunne jo gått mye verre. Overtroen fikk næring, David sa kun sekunder før velten at «ahhhh, nå sitter vi bare i denne gruppa hele veien inn og driter i neste stopp. Surfing!».
    Smeller en god del mer å tråkke alene enn i gruppe kan man si.

    Pølseklubben fra Skogn må jeg si var en gjeng med dølle folk. Greit at man er sliten, men det koster lite å være høflig. Bjeffing og påbud om at vi tre skulle holde oss flere meter bak sekken. Godt å komme seg vekk derfra.

    Foss var trivelige, der var det rett i rulla fra Brøttumbakken og inn til Oslo. Lagmoralen var tynnslitt langs Mjøsa i motvinden, der gikk vi fra 15:55-skjema til høyt på 16-tallet. Fin stopp på Minnesund, jeg hang i utkanten av langesonen for å ikke stå i veien men Foss-mannskapet kom løpende med både grillet kyllingfilet og Colabrus. Vakkert øyeblikk.
    Og Foss fikk en kjempeboost på moralen da vi passerte Skedsmo Stadion. Minst 60-70 personer stod samlet, venner og familie. Tett i tett med folk i veibanen og flagg overalt, var et hint av fjellpassfølelse når vi passerte. Rått.

    Djupdalen gikk seint, veldig seint. Burde forsøkt meg, selv om jeg hadde sett ut som en egoistisk tulling. Det hadde vært mer morsomt å brenne seg helt ut langs Østre Aker enn å komme samlet i mål, men samtidig var jeg veldig takknemlig for å få være i rulla hele veien.

    Bonus: Vi hentet Rye 16 i siste bakken, noe som sluttet sirkelen for min del. David, Magnus og jeg funderte på startstreken om vi skulle hive oss inn i gruppa deres som startet 5 min før oss, men bestemte oss for å kjøre opprinnelig plan med mål om å hente dem etter noen timer.
    Det var gruppa vi altså mistet etter den feilslåtte langingen vår ved 210 km, og å se dem igjen etter 539,7 km var DEILIG.

  5. BB sier:

    Bra jobba!

  6. TT TT sier:

    Grattis gutter, all respekt til dere. Karakterbyggende ferd!

Legg igjen en kommentar