Rittreferat Kråketråkken 2014

I år tenkte jeg at jeg skulle ta en råsjans å gå ´all in´ når rykket gikk i min gruppe. Jeg vet fra fjoråret akkurat hvor det punktet er. Etter den krappe venstresvingen etter sånn ca 3 km. Gruppen min, dvs nesten-gamlissgruppa på 40-49år, nesten-gamliss for heldigvis finnes det en (liten) gruppe bak, gruppe 4 (50 + og damer – den er litt rar, inndelingen altså). Det pleier uansett å hjelpe og vite at noen er bak, enn så lenge.

Men til rittet og bruddet. Når den, la oss kalle den brudd-svingen, endelig kommer, henger jeg allerede etter som et slips på findressen til fiskeskøyteføreren på vei over havet (Lopp?) til en stormfull 17. maifeirng i Bålsfjord. Etter det som muligens, hvis jeg skal være skikkelig hyggelig mot meg selv, kan kalles halen på (hoved) feltet. Og der gikk rykket. Og der, akkurat der mistet jeg dem. Ca 10 sek. tok det mellom de to handlingene. Artig tanke og plan da. Og imponenrende Per-Otto at du kan bli så alene på så kort tid. Jaja, da blir det å samle opp folk på min vei å se om det kan bli noe.

Og slik blir det. Det går jo som regel bra, så plutselig har 4 karer fra Norges metallbygd #1, selveste Kolbotn hooket opp med meg og vi blir arbeidskollegaer. Vår lille bedrift bestående 5 arbeidskarer, etablerer en finfin rulle. Den fungerer så fint at vi begynner å bli skikkelig fornøyde med hverandre. Begynner å gi ros og greier. Løypa er som kjent relativt flat men noen kneiker opp og ned er det. Og det er utrolig vakkert der, hvis du gidder (les orker) å se litt rundt deg på dine runder. Liker spesielt godt det partiet når vi kommer (stuper) ned i Larkollen i høy-høy hastighet (noen sa opp mot 80 km/t) og masse folk roper som om vi var en slags forfølgesesgruppe i selveste gul-trøye-løpet nedi Eu. Du vet. Det er kult.

Og hva nå da? – det der med skrytingen skulle vi nok spart oss, for like før runding på sisterunden, kjenner jeg plutselig en fyr som begynner å bli veldig glad i mitt bakdekk. Det er litt rart at han prøver å komme enda nærmere et hjul i 45 km/t når han ligger 3 cm bak. Men noe er det jo å hente inn. Kanksje en cm eller, ja ikke to. Det ville blitt tett. Sånn tenker i hvert fall jeg. Men han kollegaen min på samme skift, han ble så glad i dekket mitt at han faktisk ikke klarte å styre verken seg selv eller sykkel og velger en kontrollert utkjøring i det som ikke lenger kan karaktieriseres som asfalt. Grøfta heter det. Tar like godt med seg han bak. Sikkert gode venner. Sammen i tykt og tynt. Godt å være to når slikt skjer. Vi halvstopper og hører at de i hvert fall ikke har skadet seg men noe utstyr er herpa. Punktering bl.a. Kjipt selvfølgelig. Skulle gjerne stemplet ut sammen vi 5. Klokka hadde vi nok ikke fått sammen, 25 år er lenge i samme bedrift, men et par timer på sykkel nedi i Moss en søndag en uke før Birken en dag i august fungerer.

De 4 fra kolbotn og én fra byen er blitt til tre. Rulla går vesentlig saktere og vi blir (heldigvis) kjørt inn av en relatativt stor gruppe (50 + gutta og én jente). Vi sitter med dem inn til mål. Og i det som er den opplagte spurten, der er det skikkelig fint, der skuffer jeg skikkelig ass. Tenker at jeg i en gruppe på rundt 20 ryttere må da kunne klare å posisjonere meg slik at jeg blir sånn ca midt på treet. Ble helt sist i den spurten jeg. Orket visst ikke. Temmelig nøyaktig ett minutt dårligere tid enn i fjor.

Men altså, Kråketråkken, svikter ikke deg, kommer tilbake neste år. Seriøst garantert kompiss.