Jeg sliter altså er jeg

RT0752_027279For noen år siden meldte jeg meg inn i Sagene, med et ørlite håp om å bli bedre på landeveissykling. Det tror jeg at jeg har klart? I hvert fall, ifølge Strava har det vært en viss formøkning fra år til år. Så landeveissykling var det jeg skulle drive med på fritiden, tenkte jeg. Men den gang ei! Jeg hadde hørt om triathlon og det var noe som pirret meg med sporten. Så begynte veien mot min første Ironman! Og for å ha sagt det helt innledningsvis: min første opplevelse av en Ironman triathlon kan oppsummeres med ordene, smerte, langt og vannvittig gøy!

70.3 Ironman Haugesund (6.6.14)

Endelig var avreisedagen her, turen vestover til første voksne triathlon var preget av trege lastebilsjåfører og sommerfugler – type mage. Dog var det en fantastisk anledning til å kunne carbo-loade. Rosinboller har aldri blitt konsumert i så stort antall som på den bilturen vestover. Ved innsjekk i Haugesund fikk jeg fort hentet startnummer og begynt å gå meg vill i all slags merchandise som skulle selges. Masse fint, MASSE FINT! Men ettersom det er en hovedregel jeg prøver å følge, så er det å ikke bruke nytt utstyr i konkurranse, ergo ingenting kjøpt – inntil jeg fant et par nye svømmebriller som satt som støpt på trynet! Og jeg trengte jo nye, de gamle hadde jo begynt å lekke – der røyk den regelen! Utstyrt med nye svømmebriller og masse usikkerhet i bagasjen på hvordan dette kom til å gå, så dro jeg til min kusine for en rolig kveld og tidlig sengetid.

Neste dag var det sjekk av sykkel og utstyr, race-brief og innsjekk av sykkel og utstyr. Sykkelen ble satt i sammen og testet, følelsen av tunge, tunge bein var ikke særlig motiverende. Race-briefen var ganske enkel, pass deg for disse svingene, husk å starte bak i rekkene hvis du er en treg svømmer eller dette er første gangen (tja – dette burde jeg ha husket på senere!), og rød bag er run-bag, blå bag er bike-bag. Så var det tid for innsjekk – fant plassen fort, fikk levert baggene og brukte litt tid på å se hvor svøm-inn, sykkel-ut/inn og løp ut var – for så vidt enkelt nok. Etterpå sjekket jeg hvor vi skulle svømme. Jeg spaserte til vannet med masse bøyer! Der ja – der i det mørke, mørke vestlandsvannet skulle jeg debutere på en halv-gal-matias distanse – 1,9km svømming! Hadde jo klart mye mer i trening så dette går bra, tenkte jeg. Hjem til kusina var neste steg på programmet. Der var det pasta middag og tidlig i seng. Hadde lest at det skulle ta lang tid å sovne før en slik konkurranse. Nei det gjorde det så absolutt ikke, sovnet før jeg traff puten…

… og der ringte alarmen. Klokken var halv seks – tid for frokost. Yoghurt med masse müsli og havre. RT0752_001454Bra mat når man trenger noe å tære på hele dagen. Jeg kom meg greit til transition (T1/2). Og jeg var ikke den første. Slik jeg kjenner meg selv liker jeg ikke å ha for mye tid før en konkurranse. Jo mindre tid jeg har å tenke på hva slags galskap jeg skal begi meg utpå, jo bedre er det. Med ca. 45 minutter til jeg måtte stå klar i våtdrakten så var det greit. Sjekke sykkel, ha flasker på sykkelen, tar tre for sikkerhetsskyld, tenkte jeg. Sykkelen var klar med 5 PowerBar gels og alt av stæsj som må til i tilfelle noe skulle skje. Så var det denne våtdrakten da! Den er jo lett å få på,tenkte jeg. Til skifteteltet, av med joggeboksene og genseren, og så var det på med denne våtdrakten over Sagene sin tri-suit. Etter mye banning klarte jeg å åle meg inn i drakten og fikk nedpå litt væske og en energi-bar før jeg hastet ganske så nervøst til startslusen. Siden IM Haugesund har aldersgruppestart, stilte jeg meg opp med de andre galningene mellom 30-34 år. Alle hadde røde hetter og vi var vel ganske så nervøse alle sammen. En enorm stillhet senket seg over alle deltagerne… Starten gikk for de proffe, så aldersgruppene før oss, så sto vi der med vann opp til knærne – iskaldt vann til knærne. Skvettet litt vann i fjeset og stilte meg sånn høvelig bak i rekkene, tenkte jeg, inn mot høyre (hva var det vi ikke skulle gjøre ved førstegangs start?) og så snudde jeg meg, hvor i pokker kom alle de andre i start slusen fra? Joda der sto jeg midt i, til høyre og før jeg fikk summet meg så gikk start hornet. And off we went… nei ikke helt… det var armer foran, bein bak, spark her og spark der, kaos! Og så var det dette med svømming, nei det gikk ikke. Noen var på ryggen min mens jeg svømte oppå en foran og så dulter noen i sidene… Når du har sett Saving Private Ryan, vet du hva jeg snakker om! Ja kaos. De først 2-300m gikk i et sammensurium av armer og bein før feltet spredte seg noe – endelig åpnet det seg og jeg kunne svømme skikkelig. Første vending gikk bra og det mørke, grønne vannet var jo heller kjedelig å se på, så det var temmelig bra noe skjedde med retningen. Der plutselig så jeg jo noe nede i vannet, planter blant alt det grønne. Ca. 2000 galne folk som svømte nesten alt de hadde for å komme seg igjennom løypen og vekk fra plantene. Det gikk fremover, og jeg kom ut av vannet sammen med noen andre. Ut av vannet var det masse folk som heiet og det hjalp fordi det var heller vanskelig å finne balansen. Prøvde å løpe, men beina funket ikke – dette lovet jo bra for syklingen. Til T1 og over matten med en tid på svømming på ca 40 minutter.

Av med våtdrakten, finne sykkelbaggen og så skifte. På med sykkelsko, på med hjelm og briller. Alt annet tilbake i baggen. Løpe til sykkel – hvordan funket disse beina igjen? Fant sykkelen ganske greit og så var det ut på veien – nå ventet den neste etappen på 90 kilometer. RT0752_012983Tunge bein og litt ør i hodet. Utpå fine vestlandsveier med duskregn – som bergenser fortalte jeg meg selv at det bare var fortettet dugg, tja? Beina våknet fort i tempostillingen. Det løsnet mer i de første bakkene og enda mer på de få flatene på vei nordover fra Haugesund.

Som de fleste veiene på vestlandet var heller ikke disse veiene flate. Det gikk opp og ned, høyre og venstre i ett sett. En heller teknisk krevende løype, men fy flate så gøy. På 21mm dekk var asfalten ikke noe å skrive hjem om. Jeg fant noen fine nedoverbakker men, ka-faen-skjedde med kjede? Joa – det hoppet av i en av de brattere oppoverbakkene – det bakkeangrepet forsvant i det store intet. Kvikk fix og så var det å ta igjen tapt tid. Inn mot og igjennom Haugesund var den noen fine flater. Klarte å holde over 40km/t en stund og passerte en del folk. Men så kom regnet – det er jo vestlandet så det var jo bare ett tidsspørsmål. Selv om jeg er bergenser, er jeg ikke noe glad i regn når jeg sykler! Hjalp ikke at skjermen på hjelmen dugget noe forferdelig! Kom meg endelig tilbake til T2 med en slutt tid 2:45 på 90km. Og så var det bare sjarmør etappen igjen. Host, host…

I T2 somlet jeg noe forferdelig – hvordan var dette igjen? På med løpesko, finne fram cap og så ut og løpe? RT0752_015986Fant frem stæsjet som skulle være med ut på min lille løpetur. Heldigvis var beina friske når jeg kom i gang. Men selv om jeg var raskt ut av T2 var det fortsatt langt igjen. Det var en sløyfe på ca. 10 kilometer x 2. Fint til første vannhull, og så var det ned i Haugesund sentrum og på brostein! Brostein er verken gøy i Vlaandern eller i Norge. Vær klar over det! Men for en stemning! Gjennom Haugesund sentrum var det fantastisk stemning og i finisher-chuten var det full guffe! Masse lyd! Og fy flate det hjelper med folk som står og heier deg frem! Dette skulle jeg klare og det skulle jeg gjøre så fort som mulig. Beina gikk fremover og fremover. Men magen var ikke helt god. Etter 15 kilometer kjente jeg det begynte å knytte seg. Ikke noe mer gel eller sukkerdrikke, bestemte jeg meg for. Det hjalp, men søren det ble tyngre å løpe. Beina føltes ganske tunge der jeg prøvde å holde tempoet oppe de siste 6 kilometer. Men i mål skulle jeg, og til slutt så var det min tur til å løpe ned teppen mot målstreken. Fikk ekstra fart og løp det jeg hadde de siste 500 meter. Gøy å kjenne publikum bære meg frem. Og så en high five til speakeren som stod og heiet alle i mål. Klokket inn på 5:30:10. Timer. Første halv Ironman og jeg var meget fornøyd. Etter mål var det cola og mat, så begynte tanken å dreie seg mot neste mål for sommeren, Zurich! Mer om dette senere…

8 Responses

  1. ConteNegro sier:

    Fesz – en verdig Sagene-triathlet som bærer den røde stjernen med stolthet! Morsom og inspirerende lesing! Dette må vi få mer av! Gleder meg allerede nå til å lese neste episode. Og btw – verdens kuleste oppløpsbilde. Ave Fesz!

  2. Sagan sier:

    Spennende og inspirerende lesning!
    Jeg gleder meg på min første Triathlon konkurranse 🙂

  3. Jan Sverre sier:

    Fantastisk artig lesing. Inspirerer til å øke egen triatlon-distansen fra Olympisk til 1/2-Ironman 🙂 Super idrett.
    Påmeldt Oslo-tri – men ellers er tri-kalenderen tom

  4. Nordboer sier:

    Veldig morsom lesning, Fesz.
    Det har vært imponerende å følge utviklingen din, fra du første gang nevnte at du ønsket å kombinere neopren, høyprofil og joggesko, og frem til konkurranse. Gleder meg til oppfølgeren 🙂

  5. Siggen sier:

    Meget velskrevet artikkel, Fesz. Jeg vet hvor mye arbeid du har lagt ned i tri-prosjektet, og er imponert over treningsdisiplinen du viser! Ser fram til oppfølgeren, og ikke minst veien fram mot Vichy! 🙂

  6. Fesz sier:

    Takk takk! Dette har vært og fortsatt er en artig vei mot målene. Det blir rikelig av svømme-, sykle- og løpemil denne sesongen også. Nå er påmelding til Oslo-tri i boks også – blir bra Sagene representasjon i år!

  7. Thorst sier:

    Jeg har aldri forstått helt hvorfor noen vil ødelegge en god sykkeltur med bading og løping, men når jeg leser dette får jeg faktisk litt lyst å prøve!

  8. Fesz sier:

    Min favoritt omtale av triathlon er «svømme oppvarming til ett tempo ritt og avsluttet med en løpetur». Men det er vanvittig morsomt og utfordrende!

Legg igjen en kommentar