Linn og Runner ble årets klatremestere

I går var det 25 ivrige ryttere som trosset regn og tåke for å delta i KM Klatring samt endelig kåring av årets stormester. Rytterne skulle få teste seg opp fra Gressbanen til Tryvann.

Før start var det god stemning blant rytterne. Nervøsiteten var som vanlig høy før start, men må si det var mer enn vanlig i går. Bekymringene var stor i forhold til hvor vondt dette kom til å bli… Det store spørsmålet var også hvilken taktikk skulle hver enkelt legge opp til. Det var også en liten spenning rundt Runner, ville han klare en seier med tre oppvarmingsturer opp til Tryvann i bena.

Starten gikk 18:30 sharp, og det var en ivrig gjeng som la ut fra Gressbanen. Hvordan ferden gikk videre vet ikke rittledelsen, men vi vet at det var en stor samlet gjeng ved Voksenkollen, og at Runner rykket fra ved Frognerseteren. Runner kom således alene til mål og tok årets KM Klatring. Av jentene var det Linn som dro det lengste strået med Francisca rett bak. Gratulerer til vinnerne og alle deltakere med fabelaktig innsats! Skriv gjerne en rittrapport nedenfor om opplevelsene opp bakken.

Takker for all bistand fra funksjonærene! Og vi takker alle deltakere som tok turen!

Resultater;

Plass Bib Navn Tid
Kvinner
1 1 Linn Celius 20:46.2
2 2 Francisca Vivian Da Silvia Eriksen 20:59.5
Menn
1 3 Carl Fredrik Hagen 16:06.8
2 4 Erik Hannisdal 16:20.6
3 7 Espen Kildebo Jensen 16:23.6
4 12 Martin Orderud 16:26.0
5 9 Daniel Brodshaug 16:28.4
6 5 Frode Kolvik 16:30.7
7 27 Helge Wangberg 16:39.5
8 16 Lars Christian Aasebø 16:44.1
9 18 Espen Thorstensen 16:52.1
10 6 Jørgen Sørensen 17:04.9
11 20 Anders Røynås 17:10.2
12 8 Henning Lund 17:28.4
13 14 Kjetil Eng 17:33.5
14 13 Marcus Liebold 17:34.5
15 10 Helge Kolstad 18:02.9
16 23 Christian A. W. Francke 18:33.6
17 22 Adrian Jørgensen 18:34.4
18 11 Magnus Johan F Jordahl 19:02.1
19 21 Erlend Rostad 19:30.4
20 24 Bjørn Kvigne 19:52.4
21 25 Olve Nelberg Slind 22:05.5
22 19 Peter Skjåk Jensen 26:18.3
23 26 Einar Østby 31:38.5

4 Responses

  1. Jørgen sier:

    Og det ble nerve fra start. Egentlig håpet jeg at et par flere Martiner skulle stille til start for å gi kamp til mine argeste konkurrenter i sammendraget. Jeg visste at jeg måtte prestere maks for å beholde tittelen, og i tillegg kunne i alle fall ikke Erik få flest poeng, da måtte jeg overprestere i dagens sterke startfelt. Det er aldri et godt utgangspunkt å være avhengig av andre, men sånn kunne det blitt i dag.
    Starttuten gikk, og det helt plutselig. Oi, her var vi i gang. Planen var å spare mest mulig krefter lengst mulig. Lite spesifikk klatretrening gjorde at forberedelsene ikke var helt på topp. Lå kontrollert i gruppa og det gikk overraskende lett opp til restauranten. Ingen syre å kjenne selv om farten var god. Dette blir bra tenkte jeg. Rett etterpå økte farten og vi ble en gruppe på 10-12 mann. Jeg ble liggende på halen ved kollen og farten viste seg å være god da jeg så at jeg perset opp dit. Rett foran meg lå Daniel og så Henning. Henning slet med å holde hjulet på han foran og mistet noen meter på gruppa etter hvert. Daniel svarte og rykket fra Henning og opp til tetgruppa. Jeg passerte Henning, men klarte ikke å komme helt opp. Beina svarte ikke helt. Ved avkjørselen til Frognerseteren var det ikke mange meter frem, og jeg så muligheten til å passere Anders i den første knekkern. Jeg var forbi. Det var nå et 30-40 meter opp til teten og i knekkern under brua skjønte jeg at jeg ikke hadde mulighet til å komme meg opp. Beina var stokk stive. Nå var det bare å beholde plasseringen. Vel oppe, med nok syre og noen minutter etter utpust viste det seg at Erik var først av mosjonistene opp. Det var dermed klart, en ny stormester i klubben var kåret. Gratulerer Erik, det var vel fortjent. Å komme på pallen i alle ritt viser styrke og allsidighet, og er en stormester verdig. Kan vel si at du «vant» klatringen av oss dødelige da Erik.
    Selvsagt stor grattis til klubbmesterne Carl Fredrik og Linn, arrangørstaben og kakebaker. Neste år håper jeg på sol.

  2. Martin Or Martin Or sier:

    Etter 1 ukes fat camp med over 700km og den ene dagen hvor jeg kjørte segmentet 10 ganger så følte jeg at jeg var klar for KM klatring. Jeg hadde blitt godt kjent med traseen. i 2 uker har jeg passet på hvor mye jeg har spist, jeg prøvde å spise litt mindre en vanlig og tenke på hvor mange kalorier jeg fikk i meg og hvor mye jeg forbrant så alt lå til rette for den store dagen.

    Jeg er en fyr som liker å ha kontroll på forholdene, omgivelsene, formen min, gjerne pønske ut hvilket hjul jeg skulle ta når start skuddet går og hvordan var klatreformen til resten av gjengen som stilte egentlig? Hadde bestemt meg uken før for at Håkon sitt hjul skulle jeg bare holde koste hva det koste ville. Dessverre kunne ikke han stille så da ender det opp med at jeg bare blir stressa og ikke helt klarer å tenke ut hvilket hjul jeg skal klistre meg på oppover den berømte bakken.

    Kjørte bil bort til Lybekkveien fordi jeg ikke ønsket å bli våt før jeg skulle sykle(drakt som er gjennomvåt er ekstra kg oppover). Møtte opp ca 1 time før alle andre fordi jeg var redd det kanskje var kø mellom Grorud og Gressbanen.

    Når så resten kommer så kjenner jeg pumpa begynner å gå litt ekstra. Nervene tar bare mer og mer overhånd. Nerver er bra har jeg hørt fra min ungdomstid i fotballen. Hvorfor er du så jævla nervøs for det her a? spør jeg meg selv. Er jo bare treningskamerater som skal sykle oppover en bakke prøver jeg å overbevise meg selv om.

    Varmer opp sammen med Anders Røynås, bare opp til Ankerveien krysset. Kjører så ned Ankerveien til lyskrysset hvor vi tar til venstre. Jeg lå på terskel jeg opp der vi kjørte nå assa sier Anders mens vi venter på grønt lys for å sykle tilbake til Lybekkveien hvor starten skulle gå. Jeg syntes ikke selv jeg lå på terskel opp ditt tenkte jeg. Hmmm.. kanskje jeg har en god dag i dag sier jeg til meg selv. Fant ut at jeg og Anders var akkurat like tunge den dagen. 87kg(heavyweight klassen). Vi kom så tilbake til Lybekkveien hvor de fleste sto og pratet nervøs med hverandre. Jeg hadde I hvert fall tatt mitt valg! Hjulet jeg skulle holde var Anders sitt. Åssen i svarte granskauen skal jeg klare det tenkte jeg. Han som lekte med oss under alle rulletreningene før Enebakk rundt i år. Han som var i brudd på KM landevei sammen med Martin Ohlsson. Han som kjørte Birken på under 3 timer. Nei dette blir tungt tenkte jeg. Men er det en ting jeg liker så er det søren meg en stor utfordring.
    Hadde sett litt på startlisten på forhånd og hadde peilet meg inn på en 9-10-11 plass. Topp 10 i KM klatring så skulle jeg være meeeeget fornøyd. Jeg så ikke på meg selv som en som skulle ha noen som helst sjanse på å henge med de aller beste i klatring.

    Rittleder holder en kort appell et kvarter før starten skulle gå.
    2 minutter til start nå. Rittleder setter seg i bilen sin. Når han så setter seg i bilen og begynner å kjøre ut mot Holmenkollveien hvor starten skulle gå så skjedde det et eller annet med kroppen min, den begynte å riste, klarte ikke stå stille, knærne bare dirra!! Hva skjer her nå?? Tenker jeg. En følelse jeg ikke har kjent før.

    Vi sykler rolig ut mot veien, plutselig så hører vi en bil tute. Starter vi på denne siden av veien og ikke andre siden som i fjor tenker jeg. Tror det var en som bare ropte at da er vi i gang. 25 stykker ut i veien samtidig. Også skjer det som ikke skal skje, jeg loker noe forferdelig med å få klikket venstre skoen inn i pedalen. Tror jeg har klart det men neida, foten sklir av pedalen. Får ikke snudd pedalen, prøver igjen, neida det går ikke. Desperat ser jeg oppover bakken hvor feltet suser av gårde. Begynner og bli super stresset. BOOM!! Der klikket den inn. Fant fort ut at Espen Kildebo også var litt seint ute så tar ryggen hans når vi skal avansere sakte oppover i feltet. Jeg visste at Espen ikke var en som kjørte hardt i rykk og napp så fant fort roen på hjulet hans. Passerer så min gode venn Adrian som jeg husker jeg tenkte så veldig skarp ut midt i feltet der han satt. Nestemann vi passerer er Kjetil Eng, er det plass foran deg eller? Spør jeg han om. Han er som østfoldinger generelt veldig hyggelig og slipper meg inn. Ligger fortsatt på hjulet til Espen. Vi kommer opp mot første serpentin sving(krysset holmenkollveien/ankerveien). Kjenner blodet bare bruse og at nå, NÅ! Er vi ordentlig i gang. Ser ned på garmin computeren for å sjekke pulsen… NEEeiiii!! Finner fort ut at jeg har gjort den amatør feilen at jeg har glemt å starte økta når vi startet. Begynner å håpe på at det bare blir lure løp sånn at en evnt ny pers ikke blir tapt fordi jeg ikke får med hele segmentet. Uansett så fortsetter vi å avansere sakte men sikkert oppover. Plutselig kommer Carl Fredrik opp på våres venstre side. Laaaangt der foran ser jeg feltets høyeste(Thorst) ligge foran og dra sammen med Marcus. I noen sekunder på vei oppover mot besserud så mister jeg hjulet til Espen, da kjente jeg faktisk at det blåste en del fra øst rett i kroppen. Kom meg så inn på hjulet til Espen igjen. Vi lå vel rundt en 10 plass ca tenker jeg når vi passerte Besserud. Videre går det greit oppover til Holmenkollen. Når vi så kommer opp til holmenkollflata så er jeg bare så innbitt på og holde det jævla hjulet til Espen at jeg ikke ser et hull i veien som jeg kjører rett nedi. Våkner litt av det så jeg bestemmer meg for å se hva puls måleren viser 181 i puls står det der. Hvaaaa?? Jeg har tidligere kunne ligge på 181-182 i puls i maks 1-2 minutter. Men det som var sprøtt var at jeg ikke følte noe syre i lårene i det hele tatt. Adrenalinet hadde tydeligvis tatt overhånd og båret meg opp til holmenkollflata. Kjente kroppen bare var 100% på lag i dag. Jeg så fremover i feltet og der ser jeg blant andre Frode og Erik. Jøss sykt at jeg holder følge fortsatt med de gutta der tenkte jeg. Nå bare bruste kroppen over av adrenalin!! Hvor lenge kan jeg klare å holde følge med disse karene som har kjørt Tryvann på 15 minutter? Jeg visste jo at min pers var på 17.05 og var satt i meget mye bedre vind og værforhold en det var akkurat nå. Videre kommer vi oppover forbi voksenkollen, har begynte jeg og psyke meg opp før de 3 harde knekkerne som var igjen. Får litt deilig hvile like før knekkeren ved Frognerseteren. Takk og farvel til Carl Fredrik. Så ikke ut som noen av de andre foran meg gadd å prøve å ta hjulet hans en gang. Så inn i knekkeren ved Frognerseteren mannet jeg meg opp. Her trodde jeg Frode eller Erik skulle sette super fart og holde det hele veien inn i mål. Men neida, gikk veldig greit opp der. Videre kommer vi opp til flata før vi tar opp under t-bane broen. Her fikk vi ca 15 sekunders hvile før vi skulle gå i gang med det stedet jeg fryktet mest. Neste parti nå er bratt og vondt og jeg har så mange vonde minner fra akkurat denne knekkeren. Nå bare fokuserer jeg på og holde meg unna de hullene i veien og holde hjulet på Espen som lå foran meg. Plutselig så ser jeg vannet på høyre side så vidt igjennom tåkehavet. Jeg faen meg klarte og henge med opp der. Fikk frysninger og adrenalinet bare kom enda mer. Ser ned på puls måleren, 186 viser den!! Har klart 184 slag i minuttet i en spurt et par ganger før. Vi kommer til parkeringsplassen, pulsen er helt ellevill men beina er helt vilt gode pga det adrenalinet som bare spruter ut av kroppen min. nå, 300 meter igjen til toppen. Jeg registrerer at vi er 7 igjen, målet er nådd, men jeg ville skvise det siste jeg hadde ut av sitronen. 200 meter igjen nå. Hvem åpner spurten? Frode akselererer litt mens vi andre henger oss på. Han setter seg ned og roer ned, tempo faller fort. Jeg ser mitt snitt til å snike meg forbi på høyre siden. Drar i gang med en sånn halv dårlig akselerasjon. Fort så ser jeg Erik, Frode og Espen bare fyker forbi. Erik bare fortsetter og få luke på Espen og Frode. Frode setter seg så ned med 80 meter igjen og da klarer jeg å ha en liten fartsøkning helt på slutten så jeg kom en plass høyere opp.
    Når vi kommer i mål så trodde jeg at hjertet skulle hoppe ut av brystkassa! Jeg tar et par trille runder oppe på toppen for å få ned pulsen. Beina og armene bare pulserer, full av adrenalin for hva jeg fikk til i en sånn bakke som Tryvann. 3.plass av oss dødelige hadde jeg aldri i livet drømt om!
    Lenge etter at jeg kom hjem så kjente jeg fortsatt at jeg hadde mye adrenalin i kroppen. Merkelig følelse og veldig vanskelig å forklare. Lå på sofaen og klarte ikke å ligge stille. Første gang jeg har følt at kroppen bare skyver meg oppover bakken.

    Vil gratulerer klubbmesterne Linn og Carl Fredrik.
    Og ikke minst Stine og Erik som stormestere begge to.
    Og til slutt vil jeg takke for at fint arrangement! morsomt når vi er så mange som er samlet på en gang 😀
    Helt til slutt vil jeg takke Daniel Brodshaug for at jeg fikk bruke GPS filen så jeg fikk ny pers i hvert fall!

  3. Erik Ha Erik Ha sier:

    KM-året 2017 hadde så langt blitt et nesten år; to andreplasser med landeveissykkel og en tredjeplass på maratonrittet var for så vidt bra, men andreplassen er vel bare den første taperen i sykkelritt…

    Årets KM Klatring begynte derfor for alvor idet jeg så påmeldingen på nettsiden, dette fikk være vinn eller forsvinn samme hvem som skal være med! Med mindre en av de påmeldte frekventerer i klatretrøyer i internasjonale UCI-ritt…
    Målsetningen ble derfor kjapt justert til å utelukkende dreie seg om Sagene Sykkel sin hellige gral – stormestertittelen. Kjapp beregning viste at en klar forutsetning for dette noe hårete målet var en fremskutt plassering (helst foran alle med tre tellende ritt), Jørgen litt bak i feltet og, ikke minst, å komme foran Frode! Etter å ha blitt satt kraftig på plass av Frode i temporittet visste jeg at dette neppe ble noen «walk in the park», dette rittet måtte takles med list, ikke med en konkurranse om høyest snitt-watt/kg. Planen var derfor klar: Lime seg på hjulet til Frode så lenge det holdt, og ikke gå på noen tidlig langspurt!

    Som vanlig høy tenning når starten på et KM går – vi skulle tross alt bare holde på i 16-17 min, så her var det ingen tid eller plasseringer å miste. Etter litt småknuffing ut fra start fant jeg meg en fin plass i feltet – ikke langt fra bakhjulet til Frode. Slik ble egentlig status quo helt opp forbi Holmenkollen kapell; Carl Fredrik foran i dansende stil med en fallskjem av en joker-jakke, rundt 10 glade amatører halsende bak. Jeg hadde fjerdeposisjon da Frode klikker ut av pedalen – «Skal jeg være så kynisk at jeg til og med slipper luke for å ikke ta føringer for han?» Jeg bestemte meg for at det tross alt ble for dumt å være så en-sporing, jeg hadde jo mye krefter fortsatt. I den lille knekkern opp mot Frognersetern gidder ikke Carl Fredrik mer; takk for meg – 200 watt ekstra og borte var han i tåken. Heldigvis gikk ingen på noe kamikazeoppdrag etter han, og rittet forsatte akkurat sånn jeg håpte – godt innafor behagelig fart, og med meg en fremskutt posisjon for ikke å miste noen foran. Opp bakken under t-banen kjørte vi tre i bredden, ingen tørr å tråkke til, ingen tørr å miste plassen sin i gruppen, jeg skulte bort på Espen og Frode – tenkte at dette skulle stå mellom oss tre (lite visste jeg at det var helt annet joker som skulle åpne spurten)! Siste bakken mot toppen går watten litt opp, men jeg skulle i alle fall ikke starte for tidlig, der brant jeg meg i fjor. Frode starter så vidt, men setter seg ned igjen – «har han samme taktikk som meg, kommer det er rykk til eller kanskje Espen…?» Mer rekker jeg ikke tenkte før Martin ut av det blå kommer som en kanonkule på inner’n. «Faen heller – lukker jeg den luka må jeg nesten bare spurte mot mål!» Det var jo mye tidligere enn jeg hadde tenkt, men jeg gikk for det – fikk ganske bra trykk opp til det flatet ut på toppen, men der sitter man gjerne med for lavt gir og for mye syre i beina… Jeg presset ut det siste og håpet det holdt. «4!» – siste kreftene ble brukt til å melde min ankomst, heldigvis de nødvendige meterne før nestemann og først av de som bare er laget av kjøtt og blod – «YES!!» Andreplass er kanskje første taper, men det føltes ikke sånn i dag. Spesielt ikke da jeg sammen med Jørgen fikk regnet ut at det holdt i sammendraget – 2017 sesongen var ikke bare reddet, men var plutselig snudd til en kjempesuksess!

    Litt heldig kanskje med at Hoffer’n ikke stilte til sitt tredje gjeldene ritt (god bedring!!), så jeg banket litt bonuspoeng i landeveisrittet, men uansett er stor ære å ta tittelen for 2017 – gleder meg allerede til Hjulebordet!

    Tusen takk til alle arrangørene, ikke bare av dette KMet, men alle arrangementene og driften dere gjør hele året!

  4. Bjørn K sier:

    Her er det mye fine rapporter, gratulerer til mesterne. Etter en ganske så sviktende motivasjon den siste tiden var det jo helt supert at det skulle regne også, som om det ikke var tungt nok å stille opp fra før av.. 3tellende var det som fikk meg til å hoppe i sykkel klærne. Å se oppmøtet av den bunadskledde gjengen før start fikk tankene litt over i det positive hjørnet og dermed gikk starten. Var rimelig optimistisk i starten og hang greit med et lite stykke opp i bakken før beina,pulsen og viljen var ute av kurs da hjalt det bare å se ned å finne et bedrøvelig tempo resten av veien opp. Kavet meg opp og da kommer smilet fort tilbake i sosialt samvær, for en gjeng bra folk.

    Takk til arrangørene og de frivillige som gang på gang stiller opp og lar oss andre kun være deltagere.

Legg igjen en kommentar