Mange harryhandlet ..

M7 sier:

Åpnet utgangsdøren kl 04:00 og ble møtt av ett ufyselig regnvær. Inn og dra på seg regnjakka, et lite pit-stop i Bærum før oppmøte på Voldsløkka kl. 05:00 hvor bussen som skulle frakte 10 Sagene karer + 2 hangarounds ventet. Fin lugn tur ned, eneste dramatikk før start var SAF som hentet formannens sykkel ut av hengern og klarte å trykke inn skivebremshendelen uten at hjulet var på plass…. En skrutrekker senere var alt på stell.

Startet i pulje 3, og etter at mastern var gone, smalt en kar avgårde som vi aldri så noe mer til. Dette gjorde tempoet frenetisk i starten og jeg måtte bare slippe. Problemet var at dette ble gjennomgangsmelodien gjennom hele rittet. Pulje etter pulje kjørte forbi, og hadde store problemer med bare å henge. Midtveis dro jeg kjensel på en annen Sagene kar, Beretta som hadde det ennå tyngre enn meg selv. Prøvde halvkvalt med ett oppmuntrende tilrop, usikker på effekten. Når jeg senere ble passert av kvinner med navn Ragnhild og Gunvor osv. som kom bakfra i senere puljer i aldersklassene var bunnen nådd. Klarte dog å ta meg sammen siste milen slik at ikke alt var helsvart. Dette var dagen hvor bena ikke lystret, har nok trent litt for mye rolig i sommer. Ellers var det trivelig i målområdet med de andre Sagene-kara selv om vi alle brukte mye energi på å finne bussen. Homo-teltet med dusjene hadde vann i år også.

Etter å ha brukt lang tid på å komme ut med bussen av ett overfyllt parkeringsområde, samt mye tid på å komme ut på motorveien begynte gutta og lure på om alle hadde kommet seg med bussen….
Beretta mente vi var en kar short, noe vi andre idiotene ikke var sikker på. Noen få minutter senere ringte Jan Sverre, og lurte på hva i h……. som skjedde. Det blei U-turn og tur tilbake for en veldig tålmodig sjåfør, og ¨Der Logistikmeister Hallingsokk¨.

Halvsju var jeg hjemme, alt i alt en fin dag med likesinnede, selv om ikke helt fornøyd med egen innsats 🙂

Jan Sverre Asmyr sier:

Kos med buss. Opp kl 04, koke kaffe i søvne og sone 1-sykling fra Sagene til Voldsløkka.
Startet i pulje 9, som alltid med tro på for dårlig seeding og la ut med frontgjengen. Men denne gangen var nok seedingen korrekt, for her hadde jeg mer enn nok med å henge med. Tung jobbedag, men holdt et greit trøkk hele veien.

At lagsbussen valgte å kjøre hjemover før jeg var med tar jeg som et tegn på at det gikk for tregt. Følte meg som en glemt 5-åring med «jeg reiser alene» lapp rundt halsen der jeg stod/leitet/surret rundt i festningsområdet. «Lur» som jeg var hadde jeg brukt 98% av mobilbatteriet til å GPS-tracke rittet, men 2% holdt til å finne mobilnr og melde min frustrasjon til geitebukken som ikke kunne telle til ti 🙂

Men når enden er god og alt det der så var det en superb dag. Alltid stas å sykle i kongedrakten til Sagene. Bedre tid enn foråret (korrigert mot lengre løype) gir sikkert bedre seeding neste år så jeg rekker bussen.

Per-Otto sier:

Husker «We are the world»? Den sangen ble med meg gjennom hele rittet på lørdag. Tenk deg det á, 81 km med Tina Turner & co. Holdt på å bli totalt mad. Kom meg i mål.

«there comes a time…»

Oppstilling kl 09.20 på kjærlighetsodden. Pulje 14. Observerer en annen Sagenerytter i pulje 14. 2 Sagene-bunader i pulje 14? Nytt av året, men flott syn. Naturligvis. Vi nikker høflig til hverandre og jeg ser på skiltet at han heter Pål. Jeg heter Per. Vi ser hverandre igjen 5 minutter etter at startklokken er satt i gang. Da har Pål punktert for 1. gang. Han klarer seg. Merker jeg er overrasket/sjokkert over åpningstempo i denne gruppen. Pulje 14 og puls på over 190 i første 15? Dette må jo straffe seg tenker jeg der jeg ligger i 35-40 km i grussvingen ned mot Skee. Der ser vi også de første med små kuttskader sitte i veikanten etter ublidt møte med grus i altfor høy hastighet. Møter ny trasé, evt. strafferunde, på ca 2 km i nydelig bra skogsterreng før vi krysser/møter E6 i en rundkjøring full av tyske campingbiler og norske ferdig-rulla-røyk-kjøpere. Gikk greit det. Ut på asfalten i retning Buer får jeg heldigvis følge med Pål igjen. Han er sterk og stikker etter noe samsykling. Frem til grensen går det i høyt tempo på relativt tørre partier. Samme som tidligere men langt bedre forhold.Liker godt dette partiet. Også i år. Sitter i god gruppe som fungerer bra sammen. Rittet setter seg etter 2,5-3 mil. Passerer gutta i svensktoppbandet på toppen, takker for støtten og spør dem om de kan være vennlige å spille noe Deep Purple til neste år. Og det sier jeg som har hodet proppfult av nevnte «We are the world» som nå er kommet til refrenget for 25. gang. Galskap. Må tenke på noe annet. Mat? Tar en halv snickers og ned til asfalten går det styggfort. Tørt og fint gir høy fart. Jeg ler. Kjører forbi en søt pike på sin kliss nye rosa Gary Fischer 29´er. Overrasket over hvor fort hun kjører. Sikkert de store hjulene som gjør det. Kjører av seg selv de der. I det jeg passerer grensen treffer jeg dessverre en nypunktert Pål igjen. Han har det han trenger og jeg stikker fort videre. Ned bakken til gården som lukter værre enn en 2 dager gammel rekkeskallpose-i-solen begynner jeg å grue meg til drittbakken. Den skuffer ikke. Alle i min gruppe triller opp. Hadde jeg vært alene ville jeg syklet. Særlig. Nytt opplegg på Prestebakke faller i smak før vi smetter inn på kjent grusparti. Vi er over halveis. Mye folk. Tror én heier på meg. Været er strålende. Kan det være 20 grader og overskyet. Kort-kort-sort-hvitt funker gullbra. Føler meg sterk i bena og bestemmer meg for å gjøre rittet herfra og inn. Opp med tempo. Treffer en kar fra Arendal med ryggen full av Kjells markiser som jeg kjører med i en flere mil. Vi mister kontakt på matstasjonen på Kula. Alle disse små kneiekene etter Kula, langs 2(?) vann husker jeg egentlig ikke så mye av. Bortsett fra at jeg ligger til venstre og plukker pulje-14 ryttere. Toppen er nådd. Lykke. Gauler ut «and the world will come together as one!» Går ordentlig fort ned til asfalten, holder på tryne big time i en satans godt skjult søle/vann/leire-felle men klarer meg akkurat. Gleder meg til Cola. Når er Colastasjonen? Må være her nå! Der. Tar et glass som ikke står til forventningene. Ser festningen og prøver å sette inn en slags spurt. Inn på siste parti langs golfbanen og opp siste kneika. Der står det kjentfolk og heier. Ser sikkert ur-komisk ut. I mitt hode er jeg Andy Schleck som spurter om etappeseier i Alpe d´Huez med en jagende sanchez – mens virkeligheten dessverre er annerledes. En 45 år gammel mann som griner seg opp siste parti mens han synger høyt, «there are people dying!».

Kom inn på under 4. Så vidt.

I mål treffer jeg noen samsyklingskompisser og der kommer Pål også. Treffer et par andre Sagenekarer som også er fornøyde.

På Birken skal jeg bytte låt til «Alt for Norge». Den er i hvert fall sportsrelatert.

Per-Otto
– yngstemann Oppi

Formann KJ sier:

Vil først få takke for utrolig bra transportopplegg levert av Hallingreiser. Hyggelig med felles busstur t/r med gutta. Føler dette kan gjentas med hell, må bare planlegges før sommerferien neste år. Liten stripe i lakken på styret og at kapitalverdier sto høyere oppe på pensumlista til BI en de menneskeligeressurser med tanke på varetellinga på returen. Føler meg medskyldig.

Det ser ut som det var dagen for tunge bein, gjelder nok de fleste som ikke hadde overholdt formannens leveregler fra før sommeren. Det og bare nyte og ikke trene nok lønner seg ikke i lengden. Men formtoppen er ikke beregnet før en til i slutten av måneden 😉

Ellers gikk Hallingsokken og undertegnede på samme blemma som i fjor, vi møtte ikke opp i startboksen tids nok, og havnet bakerst i pulje 2 igjen. Taktikken videre var BBs ide, meget enkel oppskriften ble fulgt til punkt og prikke «Kjør hardt fra start”. Men han hadde ikke fortalt meg resten. Jeg holdt i 4 mil, min sone 5, 161 i snittpuls. Etter stigningen ved grensepassering hadde jeg en bestenotering på passering 42,5 km: 63 plass, men det holdt kun ditt og ikke helt hjem. Etter dette bidro jeg kun som haleheng, mange haleheng. Fikk resten av oppskriften til BB først på søndagen ”En må vende seg til hard start”. Med andre ord ikke kjøre maks til mål på 80 km. Det heter jo tross alt et maratonritt.

Veldig fornøyd med den nye sykkelen, mest 29 for penga i Terrengsykkel’s testen før sommeren. Klatret bra, ruller lett og fløyt flott igjennom gjørma med Ravendekk, tror jeg begynner å elske min Everest T9.

Takk til alle for flott tur og gode resultater.