Nibberittet – Studenten tok 3. plass

I min søken etter noe litt ekstremt, har Nibberittet i Geiranger blitt en favoritt, og skal bli en årlig tradisjon i midten av juni. I fjor stilte jeg med MTB med 1.50 dekk, og klokket inn på en time og tre kvarter. I år var målet å høvle av et kvarter, og komme under halvannen time, ved hjelp av litt mer trening og landeveissykkel.

For de som ikke kjenner Nibberittet21, er det en videreutvikling av Geiranger Halvmaraton, som arrangeres samme dag under navnet Nibbeløpet21. Løypa er den 21 km lange veien fra Geiranger sentrum, opp til Dalsnibba med toppunktet på 1476 moh. Med tre små slake nedoverbakker underveis blir total stigning på ca 1500 meter, i følge arrangøren. De 17 første km er asfalt, og de siste fire er hardpakket grusvei. Stigningene er på over 8 % gjennomsnitt, og siste fem km ligger på over 10 % gjennomsnittlig stigning.

I år var det 47 kvinner og 311 menn som fullførte de 21 km fra fjord til fjell på sykkel. Været var godt ved start, sol og passe varmt, men noen tåkedotter rundt måltoppen ga indikasjoner på vind og nedbør i høyden. Starten var som vanlig et rotterace om å komme frem i klyngen, men jeg klarte meg bra, og avanserte i feltet frem til 4 km var fullført. Etter dette ble jeg liggende i et vakum mellom to grupper, og etter 7 km fullført ble disse to gruppene til en, med meg midt i. Videre oppover bakkene mot Djupvasshytta delte gruppen på ca 20 ryttere sakte men sikkert inn i flere mindre grupper. Jeg fikk heng på en liten gruppe Rye ryttere som jaktet på en kamerat litt lengre foran. Det hjalp veldig da det var en del motvind opp mot 1000 moh. Ved passering Djupvasshytta (16 km, 1050 moh) var jeg plutselig helt alene, og passerte kun en og annen rytter fra tidligstarten (tidligstart en time før ordinær start for de som har forventet sluttid på over to timer). Nå var været blitt 3 grader og noe sludd, men det var ingen problemer med å holde varmen med fem harde km opp til mål. De siste km var harde, men med målet godt i siktet, ble det forholdsvis tunge gir og mye stående tråkking mot toppen. I mål viste klokka 1:28:43,4 og jeg var fornøyd med å ha nådd målet på under halvannen time. Utsikten fra toppen var fantastisk, og ettersom fjorårets ritt ente i et tåkehav var det moro å endelig få sett den berømte utsikten fra Dalsnibba.

For å vise respekt, møtte jeg med følge til premieutdeling i Geiranger sentrum på ettermiddagen. Der kom faren min med den noe overraskende beskjeden om at jeg måtte klatre litt til, opp nederste trinn på premiepallen, for 3 plass i aldersklassen, 7.20 bak vinner Jens Henrik Haugen (Lørenskog CK) og Per Myren (IL Norodd Sykkel) på andre. Sagenedrakta lå igjen på hotellet fire km oppi fjellsiden, så det får unnskylde den noe anonyme bekledningen på pallen.

Godt fornøyd med dagen, og karrièrens første sykkelpremie, et bilde av Geiranger malt av en lokal kunstner.

I tillegg til Nibberittet21, blir Nibbeløpet21 og Nibbeløpet5 arangert samme dag. I år hadde de også Nibbedobbelen, hvor man først sykler opp, triller ned til fjorden igjen, og så løper halvmaraton til toppen. Anbefaler flere å vurdere deltakelse neste år.