Vattenfall Cyclassics 2015 rittrapport – toller Party!

Jeg går rett på rittdagen fra avreise fra hotellet:

Etter en rolig trill via hjørnet av Reperbahn fant vi uten særlige problemer frem til oppstillingsplassen for vår pulje F der de fleste hadde møtt opp allerede. Vi havnet dermed i bakre del. Ut fra start var det litt slalåm og tråkling gjennom deler av feltet før vi fikk samlet oss i et fint tog som først ledet av Prinsen (?) passerte hele puljen på kort tid. Strava viser at vi var oppe i 40+ allerede etter en drøy kilometer, med en snittfart på 43+ de første to milene. Det er vel mer et faktum enn en betraktning at nettopp dette, det rene Sagenetoget fossende frem gjennom Hamburg, var hele rittets estetiske høydepunkt. Noen ryttere i andre drakter kom etter hvert frem og avlastet våre i front, og noen av disse var råsterke. Jeg syntes det var fantastisk moro med den høye farten, selv om jeg vel tenkte at 4 timer med dette ville jeg ikke orke. Jeg hadde helt klart godt av å få henge på til og begynne med, og da jeg omsider kom frem og tok føringer gikk dette overraskende greit. Hadde jeg prøvd å bidra like mye som flere av de andre hadde det ikke gjort det. Det kanskje morsomste var da jeg hadde en føring gjennom en landsby der tilsynelatende alle hadde møtt opp for å heie og brøle. Profftilstander som det ble skrevet om i rittrapportene fra i fjor og forfjor. På vei tilbake mot Hamburg der de fleste i feltet hadde målgang ved ca 106km, mens vi og en del andre skulle ut på en 55km-sløyfe, var det mer kaotisk og et større felt som holdt god fart. Her kjørte vi billigere, lå ganske spredd og hadde lite kontakt med hverandre. Det korket seg litt oppover en lang bro der det var umulig å holde særlig fart. Det passet meg i grunnen utmerket, og gjorde det også mulig å relativt lett tette en oppstått luke som delte Sagenetroppen på toppen av broen. Jeg erindrer at jeg snakket litt med Nordboer og sa at det ”blir bra å ha en del krefter igjen til sisterunden”. Famous last words.

Før sisterunden delte løypene seg: 106km til venstre, 161km til høyre. Nå var vi slik jeg husker det samlet igjen og lå fem Sageneryttere på linje, med en hale etter oss. Jeg tror Prinsen førte, og det i god fart. Jeg var nok blitt veldig sliten, og lot det bli en liten luke opp til Contenegro. Da jeg skulle tette denne kontrollert ble det samtidig akselerert kontrollert foran, så på tross av at jeg tok i mer og mer ble luken ikke mindre. Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke klarte å tette, la meg ut, lot nestemann tette, og klarte så vidt å hekte meg på bakerst på halen. Hva som skjedde etter det husker jeg ikke, trolig var jeg ganske ferdig, og etter et par kilometer var jeg falt av. Heldigvis kom det en gjeng like bak som trolig hadde lidd samme skjebne, og vi samarbeidet fint inn mot bakkene som kom fra ca 140km. Før foten av bakken tok vi igjen et stort felt og på toppen før en slak utforkjøring var jeg sammen med en mellomstor gruppe. Opp den siste bakken (forbi hotellet vårt) skjedde noe som ikke har skjedd før: Jeg kjørte ganske så utilsiktet ifra! Oppover! Man kan si at grunnen selvsagt var at jeg var den eneste som var dum nok til å ikke bare sitte med feltet oppover, men jeg hadde et lønnlig håp om at en litt raskere gruppe skulle ligge rett der fremme når jeg kom opp, men slik var ikke verden, og etter en kilometer eller to var jeg kjørt inn. Herfra og inn var det bare ca 6-7 km flatt og slakt nedover, så noe videre tidstap ble det ikke av spillvarmen. Med 5-6km igjen lå jeg i et lite tog som ble dratt av samme mann til det var 2-3km igjen. Da var det bare å ta ut det aller siste, så jeg kjørte meg opp og la meg foran, var nok litt ivrig, og hadde fått en luke bak meg, så jeg måtte holde igjen litt til mannen bak sa ”go”, og så var det full fart mot mål. Siste km konvergerte 106km og 161km-løypene, så målgang var sammen med et langt større antall ryttere som holdt langt lavere fart og tok det meste av veien. Jeg tror det var mannen bak meg som kom opp igjen rundt 1km-merket, og her la jeg med pent på hjulet hans mens vi ropte for å få ryddet venstre fil. Målgang i fin flyt og uten velt. Tid: 4:03:51, 387. plass sammenlagt, 155. plass i Senior 2, 39.62km/t i snitt. Svært fornøyd. Jeg følte meg fin etterpå, men tilbake på hotellet var jeg utmattet. Prinsen kommenterte på kvelden at han hadde hatt moro av å se sufferscoren min, for han hadde ikke sett meg så stille før. Jeg kjører uten pulsbelte, så noe tall får jeg ikke tak i, men uansett kan det vel være greit for omgivelsene at jeg tier stille av og til. Jeg mener jeg sa det også. Jeg mener også at ingen protesterte. Jaja.

For neste år er målsetningen å være sterk nok til både å ta en større andel av føringen og å henge med helt inn. Jeg lurer også på om det bør være mulig å legge opp en taktikk for å få en Sagenerytter som vinner av hele greia, men det får vi komme tilbake til når resten av rittrapportene tikker inn.

Til slutt kort om rittet og turen generelt:

Godt organisert. Enormt mye publikum. Med avstengte veier var det lett å holde fart selv om det kontinuerlig var ryttere med lavere fart som skulle passeres. Ingen villmannskjøring og de få veltene vi så var hendelige uhell og tilsynelatende uten alvorlige skader. Blant de øvrige Sagene-delegatene var det både erfaring med rittet og kunnskap om lokal geografi, offentlig kommunikasjon, moderne teknologi og såkalte ”apper” som kan brukes til å finne veien og riktig bussholdeplass og sikkert en rekke andre ting. Når Contenegro også hadde ordnet med hotell trengte jeg ikke gjøre stort annet enn å henge på. Skal man nevne noe negativt må det være at interessen for veteranfly var heller liten blant resten av Sagene-delegasjonen. Vi så både lørdag og søndag en Junkers JU 52 som var ute og fløy, og på søndag også et stort og eldre 4-motors propellfly med dobbel hale, altså to sideror. Denne måtte jeg sjekke opp ved hjemkomst, og det viser seg at den faktisk må ha hatt trippelt sideror (vanskelig å se fra stor avstand), da det nok var en (av kun 2 fortsatt flyvende) Lockheed Constellation, og ikke som jeg først hevdet en Antonov AN-22. Uansett: slikt ser man ikke hver dag, men det gjorde likevel lite inntrykk på de andre. Jeg mente også å ha sett et gammelt russisk treningsfly, samt flere andre maskiner på avstand som jeg ikke klarte å bestemme. Ved avreise mandag tok det av flere ulike militære overvåkingsfly, så jeg googlet litt og fant ut at det hadde vært et slags flystevne lørdag og søndag. Det forklarer nok det hele. Det får være nok om fly.