Vattenfall Cyclassics 2015 rittrapport – toller Party!

Jeg går rett på rittdagen fra avreise fra hotellet:

Etter en rolig trill via hjørnet av Reperbahn fant vi uten særlige problemer frem til oppstillingsplassen for vår pulje F der de fleste hadde møtt opp allerede. Vi havnet dermed i bakre del. Ut fra start var det litt slalåm og tråkling gjennom deler av feltet før vi fikk samlet oss i et fint tog som først ledet av Prinsen (?) passerte hele puljen på kort tid. Strava viser at vi var oppe i 40+ allerede etter en drøy kilometer, med en snittfart på 43+ de første to milene. Det er vel mer et faktum enn en betraktning at nettopp dette, det rene Sagenetoget fossende frem gjennom Hamburg, var hele rittets estetiske høydepunkt. Noen ryttere i andre drakter kom etter hvert frem og avlastet våre i front, og noen av disse var råsterke. Jeg syntes det var fantastisk moro med den høye farten, selv om jeg vel tenkte at 4 timer med dette ville jeg ikke orke. Jeg hadde helt klart godt av å få henge på til og begynne med, og da jeg omsider kom frem og tok føringer gikk dette overraskende greit. Hadde jeg prøvd å bidra like mye som flere av de andre hadde det ikke gjort det. Det kanskje morsomste var da jeg hadde en føring gjennom en landsby der tilsynelatende alle hadde møtt opp for å heie og brøle. Profftilstander som det ble skrevet om i rittrapportene fra i fjor og forfjor. På vei tilbake mot Hamburg der de fleste i feltet hadde målgang ved ca 106km, mens vi og en del andre skulle ut på en 55km-sløyfe, var det mer kaotisk og et større felt som holdt god fart. Her kjørte vi billigere, lå ganske spredd og hadde lite kontakt med hverandre. Det korket seg litt oppover en lang bro der det var umulig å holde særlig fart. Det passet meg i grunnen utmerket, og gjorde det også mulig å relativt lett tette en oppstått luke som delte Sagenetroppen på toppen av broen. Jeg erindrer at jeg snakket litt med Nordboer og sa at det ”blir bra å ha en del krefter igjen til sisterunden”. Famous last words.

Før sisterunden delte løypene seg: 106km til venstre, 161km til høyre. Nå var vi slik jeg husker det samlet igjen og lå fem Sageneryttere på linje, med en hale etter oss. Jeg tror Prinsen førte, og det i god fart. Jeg var nok blitt veldig sliten, og lot det bli en liten luke opp til Contenegro. Da jeg skulle tette denne kontrollert ble det samtidig akselerert kontrollert foran, så på tross av at jeg tok i mer og mer ble luken ikke mindre. Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke klarte å tette, la meg ut, lot nestemann tette, og klarte så vidt å hekte meg på bakerst på halen. Hva som skjedde etter det husker jeg ikke, trolig var jeg ganske ferdig, og etter et par kilometer var jeg falt av. Heldigvis kom det en gjeng like bak som trolig hadde lidd samme skjebne, og vi samarbeidet fint inn mot bakkene som kom fra ca 140km. Før foten av bakken tok vi igjen et stort felt og på toppen før en slak utforkjøring var jeg sammen med en mellomstor gruppe. Opp den siste bakken (forbi hotellet vårt) skjedde noe som ikke har skjedd før: Jeg kjørte ganske så utilsiktet ifra! Oppover! Man kan si at grunnen selvsagt var at jeg var den eneste som var dum nok til å ikke bare sitte med feltet oppover, men jeg hadde et lønnlig håp om at en litt raskere gruppe skulle ligge rett der fremme når jeg kom opp, men slik var ikke verden, og etter en kilometer eller to var jeg kjørt inn. Herfra og inn var det bare ca 6-7 km flatt og slakt nedover, så noe videre tidstap ble det ikke av spillvarmen. Med 5-6km igjen lå jeg i et lite tog som ble dratt av samme mann til det var 2-3km igjen. Da var det bare å ta ut det aller siste, så jeg kjørte meg opp og la meg foran, var nok litt ivrig, og hadde fått en luke bak meg, så jeg måtte holde igjen litt til mannen bak sa ”go”, og så var det full fart mot mål. Siste km konvergerte 106km og 161km-løypene, så målgang var sammen med et langt større antall ryttere som holdt langt lavere fart og tok det meste av veien. Jeg tror det var mannen bak meg som kom opp igjen rundt 1km-merket, og her la jeg med pent på hjulet hans mens vi ropte for å få ryddet venstre fil. Målgang i fin flyt og uten velt. Tid: 4:03:51, 387. plass sammenlagt, 155. plass i Senior 2, 39.62km/t i snitt. Svært fornøyd. Jeg følte meg fin etterpå, men tilbake på hotellet var jeg utmattet. Prinsen kommenterte på kvelden at han hadde hatt moro av å se sufferscoren min, for han hadde ikke sett meg så stille før. Jeg kjører uten pulsbelte, så noe tall får jeg ikke tak i, men uansett kan det vel være greit for omgivelsene at jeg tier stille av og til. Jeg mener jeg sa det også. Jeg mener også at ingen protesterte. Jaja.

For neste år er målsetningen å være sterk nok til både å ta en større andel av føringen og å henge med helt inn. Jeg lurer også på om det bør være mulig å legge opp en taktikk for å få en Sagenerytter som vinner av hele greia, men det får vi komme tilbake til når resten av rittrapportene tikker inn.

Til slutt kort om rittet og turen generelt:

Godt organisert. Enormt mye publikum. Med avstengte veier var det lett å holde fart selv om det kontinuerlig var ryttere med lavere fart som skulle passeres. Ingen villmannskjøring og de få veltene vi så var hendelige uhell og tilsynelatende uten alvorlige skader. Blant de øvrige Sagene-delegatene var det både erfaring med rittet og kunnskap om lokal geografi, offentlig kommunikasjon, moderne teknologi og såkalte ”apper” som kan brukes til å finne veien og riktig bussholdeplass og sikkert en rekke andre ting. Når Contenegro også hadde ordnet med hotell trengte jeg ikke gjøre stort annet enn å henge på. Skal man nevne noe negativt må det være at interessen for veteranfly var heller liten blant resten av Sagene-delegasjonen. Vi så både lørdag og søndag en Junkers JU 52 som var ute og fløy, og på søndag også et stort og eldre 4-motors propellfly med dobbel hale, altså to sideror. Denne måtte jeg sjekke opp ved hjemkomst, og det viser seg at den faktisk må ha hatt trippelt sideror (vanskelig å se fra stor avstand), da det nok var en (av kun 2 fortsatt flyvende) Lockheed Constellation, og ikke som jeg først hevdet en Antonov AN-22. Uansett: slikt ser man ikke hver dag, men det gjorde likevel lite inntrykk på de andre. Jeg mente også å ha sett et gammelt russisk treningsfly, samt flere andre maskiner på avstand som jeg ikke klarte å bestemme. Ved avreise mandag tok det av flere ulike militære overvåkingsfly, så jeg googlet litt og fant ut at det hadde vært et slags flystevne lørdag og søndag. Det forklarer nok det hele. Det får være nok om fly.

 

3 Responses

  1. TT TT sier:

    No spoiler, men avslutningen på dette referatet er verdt lesningen! 😀

  2. Nordboer Nordboer sier:

    What happens in Hamburg… var egentlig ikke sååå spennende… Derfor dropper jeg rett og slett en lengre intro om det fantastisk bra opplegget Conte Negro hadde satt opp, og går rett på ritt. Men det skal sies; ting var på stell.

    For et opplegg! For et ritt! Man kan si mye om tyskere og organisering, men selv med 22 000 ryttere (kanskje mer!), stod vi egentlig aldri i noe særlig til kø noe sted. De hadde også satt opp noen store, fine dusjer i målområdet… (!)
    Det første som slo meg var hvor deilig det er å ligge i veiens fulle bredde uten å måtte bekymre seg for møtende trafikk. Vi nøt åpne, fine veier, og vi nøt plan og tett asfalt mer eller mindre hele veien. Flere ganger ble rundkjøringene forsert på venstre side. Pro life.

    Opplevelsen da hele feltet dundret over Freihafenelbrücke mens solen fremdeles steg opp i horisonten, og senere i høyt tempo over store, åpne sletter og gjennom store, gjennom noen store skoger og inn i noen søvninge dorfer – det var langt hjem til Maridalen. I flere av dorfene var det også et øredøvende liv i sentrum, med publikum langs begge sider. Pro life igjen.

    Tidligere deltagelse fra Conte Negro hadde gitt ham en helt annen seeding enn resten av gjengen. DS hadde trolig også en bedre seeding, men havnet i hvert fall i vår pulje. For siden resten av røverne var ferske for tyske arrangører, måtte vi ta til takke med start i pulje F. Bak oss stod det riktignok mange tusen. Men vi hadde en jobb å gjøre foran oss. Starten av rittet ble derfor en endeløs rekke av forbikjøringer. De langt fleste rytterne rundt oss var ute på 100km-sløyfa av rittet, og holdt seg i gruppen sin på høyre side av veien. Det var egentlig helt supert, da hadde vi nye, store grupper å sikte mot hele tiden.

    Planen som ble lagt over en bedre middag lørdag kveld, var egentlig noe midt mellom «se hvordan det går», og «stikke fra feltet med en gang og ta igjen pulje E, kanskje også pulje D». Fasit ble egentlig at vår egen Panzerwagen, Prinsen, ledet an i et flott tog i venstre felt. DS tok stadig over føringene de første kilometerne, mens jeg selv, Conte Negro, Totte og Chris forsøkte å vekke beina litt med noen færre drag. Vanlig Sagene-rolig, med andre ord.

    Ganske tidlig var vi ferdig med pulje F, hadde passert hoveddelen av pulje E og var godt i gang med å plukke pulje D. Etterhvert satte det seg en gruppe med 10-15 ryttere som skiftet på å dra i større eller mindre grad. Tyskere, nordmenn, sveitsere og enkelte svensker, jobbet jevnt og trutt inn mot vending i Hamburg sentrum.

    Etter vending, med kurs ut på 55km-sløyfen, oppstod det et stemningsskifte i feltet. Borte var så godt som alle de store gruppene vi hadde brukt som siktepunkt. Midt i sentrumsgatene opplevde nok også undertegnede et kort men desperat øyeblikk av «dette går aldri i verden», da et par latterlig sterke ryttere dro på i en skikkelig rulle – og gled ifra, opp i neste store felt som lå langt fremme. Heldigvis klarte vi å holde tempoet høyt nok, samtidig som flere av den opprinnelige gruppen opp. Jeg forsøkte å kommunisere til en eldre, sveitsisk rytter med skikkelig seig, tung candence, at rulla måtte gå fortere: «This has to go faster», med et slags rulletegn, og et hint om at alle måtte ta kortere føringer. Svaret ble levert med et lurt smil «I cant go faster». Jeg fikk heldigvis takket han etter målgang; «you were much faster than me!». Et nytt lurt smil.

    Men så, mens rittet vendte nordover, gikk humøret til de ellers blide tyskere sørover. Skoletysken min avslørte i hvert fall et par stygge fraser, men de ble som regel parert med et megetsigende blikk bak mørke Oakleys. Flere ganger ga en sindig Conte sine landsmenn klar beskjed om å bidra i front. Dessverre for døve ører. Det var nok mange som forsøkte å spare kreftene til spurten… Helt uten grunn, skulle det vise seg…

    Selv trodde jeg flere ganger at vi hadde tatt igjen teten, bare for å oppdage enda en liten gruppe med ryttere litt lengre fremme i veien, og enda en etter den… Enkelte av de vi tok igjen hang seg på, og flere og flere nøt billig av Prinsen og hans germanske likemenns innsats i front. Men plutselig var ikke Prinsen alene. Opp langs venstre side gled Chris opp, frem, i front – og ifra! Flere av oss så forundret på hverandre, på sykkelcomputere og på Chris. Visste han noe vi ikke visste, og hadde globetrotteren et par triks på lur? Nei, det var ganske enkelt et utslag av (i overkant) lang oppvarmingstid. Men fra da av var han ustoppelig. Jeg hadde coastet en del, forsøkt å massere ut litt småkramper i hoftestrekkerne og en legg, og må vel innrømme at jeg ladet opp til en skikkelig spurt. Prinsen hadde tilbudt en lead out, kanskje kunne jeg få med Chris også – det så forskammelig bra ut.
    I siste bakke inn mot sentrum gled imidlertid Chris nok en gang ifra, og jeg trodde en stund at han skulle holde unna. Men feltet bak var sultne, og en 8-10 ryttere lå hele tiden i bukken med skumle hensikter. Inn mot sentrumsgatene kjente jeg pulsen stige betraktelig, det lå en klar forventning i feltet om spurtoppgjør. Jeg bestemte meg for at jeg skulle tømme hele lageret i en skikkelig hard spurt. Vi svingte høyre i en krapp 90-grader, og med god svingteknikk forserte jeg stadig. Så ut på et langstrekke som dippet stadig nedover, og jeg la meg inn bak de andre for å coaste videre. Et par venstre/høyre-kombinasjoner, og brått ropte vi veldig mye «RECHTS!!!» etter hvert som vi tok igjen ryttere som trillet midt i baken – men så ble det brått et langt «f@##…»: Den siste kilometeren av løypa hadde arrangøren (trolig med fullt, og, i etterpåklokskapens lys, vettuge overlegg) slått sammen samtlige sløyfer til én målgang, slik at det ble en fullstendig sammenblanding. Veien ble dermed fylt opp av svært mange saktegående (og plasskrevende) ryttere, og en hver sjanse for spurtoppgjør ble effektivt forhindret. Not so pro life… men kanskje var det ikke så dumt, egentlig. Det hadde vært moro å kunne si at man spurtet på den samme veistrekningen hvor Kristoff og Greipel gjorde opp bare noen timer senere. Men gud bedre så vondt det hadde gjort…

    Etter målgang ble det klart at vi hadde gjort en helt ok innsats: I vår alderspulje (Master 1), med ca 2800 ryttere i 155km-starten, endte Prinsen, Chris, Nordboer og Conte Negro opp med hhv. 61.-64.-plass Samlet for hele rittet ble det 208.plass av 22 000+. Litt bedre seeding neste år kan bli artig!

    Men før den tid må jeg ha ny sykkelkoffert – det ble en tur på dynga med «nyinvesteringen»…

  3. Siggen Siggen sier:

    Flotte rittreferat, gutter! Får lyst til å bli med neste år 🙂

Legg igjen en kommentar