Sesongen som gikk …

For noen starter sesongen året før i dét de setter inn sykkelen etter Birken eller annet ritt på høsten. Da starter tankene å fly, drømmer kommer, treningsopplegg lages, treningsleirer planlegges, utstyrskjøp vurderes og ritt blinkes ut. For meg starter gjerne sykkelsesongen i april når jeg finner en møkkete terrengsykkel med lykt på i boden etter å ha preppet langrennsskia for siste gang. For så lenge det er hvitt på bakken glemmer jeg ofte at jeg eier sykler. Denne sesongen var derimot noe annerledes. for i det jeg var på en av mine knoteturer i Lillo på senhøsten(terrenget er ikke knotete, men jeg gjør det ofte knotete) spurte jeg medsyklisten min litt sånn på halvfleip om vi ikke skulle prøve å melde oss på Swiss-Epic sånn at jeg slapp å være hjemme på 40-årsdagen min. Jeg har ingen panikk for å komme i panikk-klassen M40, men jeg har litt angst for at noen skal arrangere en fest for meg og har derfor lyst til å skygge banen. Tidligere har jeg feiret bursdag med gode venner på sykkel i Maridalen og førstemann opp til GK(Grefsenkollen) og det er mer enn nok fuzz for meg. For et par år siden ble det litt kleint når jeg fant sykkelen min pyntet når jeg skulle på en slik tur.

På forespørselen om Swiss-Epic sier han at om han fikk lov av Siv(kona) kunne han jo bli med på det. Jeg har hørt om rittet gjennom Langpilsen (Brede) og det burde vel skremme meg fra å vurdere det. Fyren jeg spør om å bli med er tidligere elite/landslagsyklist Frode Nielsen (ifølge seg selv en gang tilbake i steinalderen). Egentlig er jo dette i seg selv en selvmotsigelse av dimensjoner. Mannen med en egenskap, mindre dårlig på flate partier med konstant belastning inviterer med seg den teknisk slepne terrengsyklisten. Hvem sa like barn leker best?

Jeg tar ham på ordet og spør Siv neste gang jeg møter henne utenfor skolen. Jo da Frode hadde nevnt det hjemme sånn løst og på direkten sier hun «JA! det synes jeg dere skal gjøre». Så jeg hiver inn et lodd på nettsidene til rittet. Noen dager senere er det trekning og vi blir tilbudt plass. Bare å knuse sparegrisen til ungene og veksle til sveitserfranc, her blir det tur.

Jørsa + ErikMed denne galskapen hengende over meg, tar jeg med frykt for å få astma av alt støvet, frem rulla og gjennomfører 1 økt i uka i tillegg til skigåingen. Ikke siden jeg i et innfall av idioti kjøpte denne innretningen bruker jeg den plutselig «jevnlig», om enn så moderat. Skisesongen er så som så, men jeg går på rim om jeg må. Våren kommer tidlig til Oslo og det er bare å komme seg ut. Timene på sykkel går unna og dag til dag planene som jeg ofte lever etter gjør at formen lar vente på seg. Rittplaner?, nja kanskje et KM, et ritt på hytta ogden evinnelige Birken-dobbel greia jeg har rota meg opp i. KM-rekker jeg ikke på grunn av fotballkamp med eldstemann, men etter kampen sykler vi bort på Langsetløkka og ser Årvollmafians Jørsa snappe til seg første stikk i Sagene KM rundbane. Lite vet vi at han er på vei til noe stort. 🙂

Under minglingen på sletta snakker jeg med Brede som er fornøyd med rittet selv om han er blitt vippet av pinnen av «ungdommen». Han sier at han er inne i en tung treningsperiode og at han snart skal kjøre Trans-Østerdalen. Det rittet har jeg også hørt om og hatt lyst til å prøve. Både for å teste flere konkurransedager på rad før jeg reiser til Sveits og fordi Fisken(Anders Fiskvik) har fortalt om de fine områdene rundt hjemplassen Tynset. Jeg drar hjem og tenker meg om(egentlig spør jeg vel bare Elisabeth(kona) om lov til å reise). I denne perioden er jeg egentlig i livet kjipeste fase. Pappan min har akkurat fått beskjed om at kreften er tilbake og at vi ikke skal feire jul sammen flere ganger. Han er sliten og orker ikke så mye besøk så jeg tenker at en sykkelhelg med gutta kan gjøre meg godt. Sender en melding til Brede og spør om opplegget. Han ringer kjapt tilbake og har som vanlig stålkontroll og et vanntett opplegg jeg kan slenge meg med på, FLAKS. Vi får også med oss Dala(Mattias) på turen. Først en natt på Bredebu før Siri (Bredes superserviceinnstilte kone) kjører oss til Tynset. Fredag er det en kort etappe, men rett etter at masterbilen forlater oss kommer en sm
al undergang og motbakken, perfekt. Brede og Mattias forsvinner, men jeg ser overraskende lenge noe jeg mener er en Sagene-drakt lengre fremme. Slår meg til ro med at det er ønsketenkning og synsbedrag. Løypa flater ut og jeg starter å hente ryttere, men Sagene-drakten foran er og blir borte. En god del flytsti og et par timer senere er etappen over. Jeg og alle rundt meg kjører som det skulle vært et enkeltritt, idioten i rosa hjelm letter til og med på rumpa når noen starter en spurt og tar den bare for å sette litt ekstra syre i beina. Genialt Egon. Etter etappen er det en flott stemning i mål-området. ALLE snakker med ALLE, dette er ikke vi byfolka vant med. Sagene-gutta trekker tilbake til suiten sin og spiser selvfølgelig middag på restauranten inne i selve stasjonen på Tynset. Sånn er det å ha med en jernbanemann på tur. Litt usikre på de kommende etappene sender jeg en mld til Fisken og forhører meg. Han kommer som alltid med trøstende ord om at morgendagen starter med en ennå brattere og lengre bakke, TAKK, men at det etter denne blir mye flyt i en lang nedkjøring og mere flyt på slutten. Etappen(og Fisken) holder ord, her var det mye flyt, og en del dritt. Rytteren foran meg kjører midt i en fersk ruke og sender den rett i fleisen/skulderen min. INGEN klar fordel å ha skjegg nå, men heldigvis har jeg vann på drikkeflaska. Rister av meg den bedritne opplevelsen og koser meg virkelig på stiene. Sesongens nyinnkjøpte våpen leverer. Slutt er det på 26» hjul og 3-delt krank, jeg er ikke av det vågale slaget så går for en med 27,5» hjul og todelt krank. Skal man sykle fort «må» man jo ha ny sykkel he he, nei men fyttikatta å moro det er med en god sykkel. Denne sykkelen skjønner jeg at det går an å bli verdensmester på. Jeg reduserer sikkert knotinga med Møkkamann20% og etter 3 fine timer er etp 2 over. Sagenes trekløver inviteres på grill og vm i fotball hos Mor og Far Fiskvik kun 4-5 snøballkast unna start/målområdet. I det vi kommer dit har brødrene glemt at de må være på plass på Kulturhuset for race-brifing og premieutdeling. Så da bærer det ned igjen dit. Anders er kun interessert i spekeskinka, men må se at det er lillebror Eirik som tar med seg en liten kjøttbit og sånn sett allerede før årets jakt er kongen i familien. Etappe 3 gåes igjennom og høydemetrene står sentralt, Doktoren (Bjørnstad) har ett tall, men flere i salen mener det er mere. Det Anders sier etterpå om løypa skal vise seg å bli skremmende riktig. En lang oppoverbakke. en del morsom kjøring på steiner og ned i dalen så en noe kjedelig transport i Rendalen før det kommer en bakke som ALDRI slutter før du kommer inn i eventyrlig flytsti før en cruiser ned mot Koppang. Kvelden kommer og vi får melding hjemmefra. Jørsa lurer på hvordan det går og kan fortelle at han har tatt KOM’en til Mattias fra Solemskogen opp bak hoppbakken på Linderudkollen. Mattias banner lavt fra overkøya. For meg blir natten kort og dobesøkene mange, men får ned litt frokost + en Fresubin og bestemmer meg for å være offensiv. Biter meg fast i ei gruppe med ryttere i første del av klatringen, men mot slutten er det ingen bak og kun ei foran. Den suverene lederen i kvinneklassen, Kristin Aamodt og jeg ender opp alene på toppen av fjellet. Ingen ting galt om Kristin som jeg allerede denne helgen har syklet mange kilometer med, hun er både pen, hyggelig og skikkelig flink til å sykle, men å jakte ei gruppe med kun to ryttere er lite effektivt. Vi gir oss ikke og Kristin tar sin del av jobben. Nedover på stier og steiner har mannen med landeveisteknikk mer enn nok med å holde følge. Nede i dalen får vi selskap av en Lillehammerrytter og utrolig nok starter vi å plukke opp ryttere og mindre grupper, men når de «små» knekkerne på grusen dukker opp begynner undertegnede å bli sliten fysisk og mentalt(Bra tegn når det i Sveits kun er bakker). På vei inn mot den lange bakken begynner jeg å bli kvalm og orker knapt å holde følge på flatene. Bakken kommer og jeg slipper umiddelbart. Jeg bytter visning på sykkelcomputeren, farten er snart så lav at auto-pause snart kommer på. Jeg tråkker oppover og vet det skal være en cola-stasjon her et sted. Tigger til meg TO oransje Trans-Østerdalen-flasker med Cola. Hiver i meg den ene og setter den andre på ryggen. Atle + KristinDenne og en annen rytter fra NTNUi foran meg blir redningen. Han har, om mulig, fått det ennå mere enn meg. Vi samkjører til toppen og blir passert av de raskeste to-mannslagene som har startet en god stund etter oss. Hadde det vært parkeringsvakter fra Oslo Kommune til stede hadde vi fått parkeringsbot. Inne på stiene finner vi igjen gleden og gasser på litt på eventyrlige flytstier. Ute på asfalten finner vi igjen noen krefter og henter et to-mannslag som har passert oss. Inne i Koppang sentrum har jeg ikke vært før og bare god merking og flaks får meg til mål. Stuper ned på en gressplen med kramper i magen. Fattern til Fisken kommer bort med cola og trøstende ord «du sa det kom til å bli hardt og det ble det, bra jobba». Jeg tror i hvert fall han sa det, kanskje bortsett fra bra jobba. Røde-Kors kommer og tilbyr tur til legevakta. Jeg takker høflig nei og karrer meg i dusjen. Klarer å få ned en Fresubin og litt cola. Dusj og en melding fra Brede/Mattias om at det er muligheter for pizza borti gata får meg til å kvikne litt. Inviterer med frk Aamodt som takk for hjelpen siden hun sier hun vurderer medlemskap i klubben med de feteste draktene neste år. Etter lang venting blir det servert god pizza og bortskjemte som vi er blir vi plukket opp av Siri. Hjem til Oslo kan jeg knapt bidra med mer enn å være passasjer, men husker at Mattias lå dårlig an ved et par anledninger når han rippet opp i å ha slått Brede. Når jeg kommer hjem og sjekker dataene fra rittet ser jeg at Mattias slår meg med ca 20 min på siste etappe, den eviglange bakken er selvfølgelig et segment på Strava og her har han tatt 10 av disse minuttene så snakk om å sprekke som en ballong, he he he. Om det er møkka fra lørdagen eller bare en smell av de sjeldne er ikke godt å si, men alt i alt greit gjennomført. Sesongen er i gang og det med et smell, i dobbelt forstand.

 

Håpet om at 3-dagersen er formutløsende kommer sigende og jeg melder meg på Trysilrittet. Ser at navnebroren min Atle fra Sagene står i boksen litt lengre frem på rittdagen og møter også en hyggelig Sagene-trønder i første bakken når jeg prøver å tråkle meg fremover i feltet ettersom jeg som vanlig har endt opp bakerst i gruppe 1 fra start. Seint ute, neida 30 sekunder holder i massevis. Dessverre viser dette seg å bli en nesten dag. Jeg klarer nesten å få has på gruppa til Atle over toppen på bakken og rytterne jeg ender opp med på toppen tror nesten på meg når jeg legger meg i front og prøver å hente gruppa. Jeg prøver å få til samkjøring, men rulla er verre enn marsjeringen til skolekorpset på 17.-mai, det vil seg liksom ikke. Jeg prøver til og med å støte for å få med meg noen. Resultat, sliten før rittet har startet, skikkelig taktisk. Inne i terrengpartiet er jeg blant de minst dårlige og passer på å få igjen litt krefter. I andre terrengparti er jeg tidlig inne og klarer akkurat å hente ryttere på vei ut av partiet. Som i alle ritt, ryttere du henter har sjelden noe å kjøre med og det samler seg. På nedkjøringen mot Jordet sprekker det opp og 4-5 av oss kommer avgårde. Heldigvis er disse innstilt på samarbeid. Vi plukker opp et par enkeltryttere og teller 8-9 stykker. Når vi ser litt på hverandre finner vi ut at det kun er 1 i denne gruppa som ikke kjørte Trans-Østerdal for kort tid siden. Vi kjører sammen til siste terrengparti og et par av oss smetter avgårde i jakten på neste gruppe. Flaksen står oss bi og vi henter de akkurat på vei ut på grusen. Igjen viser det seg å være nedfallsfrukt. På vei mot mål er det noen få som bidrar og halen blir større og større. Når vi kommer inn mot sentrum er det som vanlig spurt, men med en nesten-dag er det bare å la gratispassasjerene sole seg i glansen inne i Trysil. I mat og cola slusen ser jeg navnebror og fikk denne gangen heller ikke æren av å være raskeste Sagene-rytter i Trysil. (Som regel har det vært Henning). Møkkete og irritert over egen prestasjon(kanskje det var jeg som burde hatt kallenavnet Pottesur) er planen å bytte overdel og sykle tilbake til hytta. Lillebror mener straffetreningen neppe er smart og vinner diskusjonen mot den små-sta storebroren.

Selfie-turTreningen går som vanlig uten noen form for plan, men i en langfriperiode har jeg bestemt meg for å sykle minimum 3 timer 5 dager på rad. I en fin blanding av selfietur til kollaeger på Eidsvoll til Rundt Oslo på mtb på alle topper med lunsj i Bjørvika med kona kjenner jeg på hvordan kroppen varierer i form fra dag til dag. På roligturen med Mattias og Torgeir klarer jeg ikke holde igjen og bare må gasse litt på når vi er inne på stien. Vel hjemme ser jeg at segmentet Jernbanestien/Kjærlighetstien ikke er avskrekkende langt unna i tid. Noen dager seinere klarer jeg ikke holde meg unna selv om rekorden allerede er på Sagene-Hender. Sorry Lars Puntervold. 🙁 Lite vet jeg at mine følgere på Strava er både venner og «fiender». Kun timer senere har en RYE-kar tatt rekorden fra Landeveis-Atleten. Jørsa ser dette og reiser ut på kvelden og tar rekorden tilbake etter to forsøk.(han kjører feil på første he he). Dessverre tar RYE rekorden tilbake og rett etter dette kommer den norske sommeren og en KOM er umulig å ta når det blir myrete på deler av segmentet. Lykke til neste år Jørgen og dere andre, jeg er nå sjanseløs men gleder meg over at det er mange sagene-ryttere på topp 10 på segmentet.

img_7763For ikke å bli overtrent, ha ha morsom du, roer jeg ned og samler krefter med familien. Vi feirer bursdagen til pappa på hytta og koser oss. To dager senere sovner pappa inn på Rikshospitalet. I disse dagene blir verden både mørk og trist. De hyggelige meldingene fra familie, venner og mange av mine treningsvenner både i og utenfor Sagene gjør det lettere å holde seg på beina. Jørgen tar meg med ut på luftetur og redder en ellers meget mørk dag med en fin trilletur, når han drar opp en gave fra baklomma som er et par ROSA holker, hvor inntekten går til brystkreft, er det både hyggelig, men litt vanskelig å holde tårene tilbake. En av meldingene jeg mottar får meg til å grine samtidig som det virkelig varmer. Takk Stein-Arne, den meldingen blir ikke slettet.

Henning + EspenAlle som har mistet noen kjenner sorgen og tomrommet, men små turer på sykkelen med lillebror er godt for oss begge. Det går også an å få ut litt sinne i motbakkene om man ønsker. Dagen før pappa skal følges til graven er jeg så heldig å få med meg Henning og Thorst på langtur. Med en svak plan om 15-20 mil legger vi ut mot Eidsvoll. Henning stemmer for én vei opp og en annen hjem, han har allergi mot å kjøre samme sted to ganger på en tur og man sier ikke mot gruppas sterkeste rytter. I det vi stopper på vaffeltorsdag på Esso har han allerede reddet farten opp til 30km/t i snitt etter noen lys-stopp og saktekjøring mens vi fant ut ruta. Vi passerer bare Eidsvoll og jeg hinter om et bakeri på Årnes med god servering. Med vinden i ryggen øker hastigheten og fra Vormsund til Årnes lukter det svidd. Inne på bakeriet kommer det en kommentar om at det ikke bare er serveringen som er på topp. På veien hjem blir det en liten omvei via Sørumsand og 20 mil passeres. Når vi skiller lag på Tonsenhagen mener Thorst at det å være på tur med Henning og meg er like hardt som å kjøre ritt. For meg er det årets beste dag, tipper Henning knapt var over hvilepuls. Takk for turen gutta det var deilig å fylle hodet med positiv energi med dere.

 

Sommerferien er kanskje for noen en god treningsperiode. For meg er det som regel tørke. Når kona reiser på hytta med barna planlegger jeg en uke med hardkjør før denne perioden. Jeg ordner sykler, bærer sekker og pakker bilen og vinker dem farvel. Hiver på meg bunaden og møter min makker Frode. Vi skal sykle gjennom Østmarka til hytta hans og med litt flaks skal jeg finne veien hjem selv. Vi kjører masse fine stier og alt føles bra. Så BANG, jeg drar med meg bakhjulet over ei rot og det bare smeller til i ryggen. Klarer å stoppe uten fall, men klarer hverken gå eller sykle. Kommer meg av sykkelen med hjelp og står helt rolig lenge. Smertene siger unna og jeg klarer å gå uten store smerter etter en stund. Vi er selvfølgelig ganske langt unna nærmeste vei så her er det bare å støtte seg på sykkelen og ta tiden til hjelp. Vi kommer etter god stund ut på en grusvei som fører til Enebakkveien. Ved hjelp av en kantstein kommer jeg på sykkelen og med forsiktig pådrag klarer jeg å karre meg hjem. I det jeg skal sette inn sykkelen smeller det igjen. Lillebror kommer ned og lurer på om jeg er så sliten at jeg ikke klarer å stå på beina. he he hadde det ennå vært så vel. Får tak i en barndomskompis som er kiropraktor. «Finn en stilling som er «behagelig» gå så mye du klarer og spis tabletter».  Dette går som regel over er beskjeden. Ahh bra er det for det er nå bare 6 uker eller noe sånt til sesongens klimaks. Jeg går og går, hviler og hviler. Blir noe bedre og får litt behandling, men så en natt når jeg skal på do gir beina etter og jeg må krabbe for ikke å tisse på meg. Alene hjemme midt på natta er gode råd dyre. Legger jeg meg nå kommer jeg neppe opp igjen. Lillebror svarer ikke på telefonen. Jeg må kaste korta og ringe legevakten. Ei forståelsesfull dame spør om jeg klarer å lukke opp døren eller om hun skal bestille brannvesenet og Lege. Jeg har satt meg sånn til at jeg kan krabbe bort. Sitt rolig lege kommer sier hun, men han er på et oppdrag og kommer så rett til deg. 45 lange minutter i samme stilling hvor du nesten ikke tør puste er slutt når jeg får tak i Lillebror som slipper inn legen. Han tør nesten ikke ta på vrakrestene og pumper i meg ei sprøyte morfin og ei sprøyte Voltaren. «Dessverre» er han flink til å dosere og jeg får aldri den krigsfilmfølelsen når menn uten lemmer smiler. I to uker lever jeg et liggende/stående liv mens sykkelen samler støv og formtoppen jeg hadde håpet på forsvinner ned i sofaen. Tabletter og behandling ble fasiten på første del av sommerferien. Godt inne i ferien prøver jeg på den første sykkelturen. Beina er katastrofale og panikken brer seg når det gjør vondt. Bare en ting å gjøre, plage mannen som har reddet «sykkelkarrieren» min tilbake i 2007 og nok mange andres også. Ben har akkurat blir 3-barnsfar, en situasjon jeg har en del erfaring med, og jeg skulle heller møtt opp med kosebamse til jr. , men kommer drassende med en skakkjørt kropp som eieren har større forhåpninger til enn en bruktbilselger har til bilene har prøver å selge deg. Ben finner feil og mangler, men mener at Sveitsturen er innenfor rekkevidde. Når jeg hoster om at jeg hadde tenkt å ta en Birken-dobbel 14 dager før som en siste sjekk blir selv han litt blek. Vi starter med de mest banale øvelsene for å fyre i gang muskulatur som har hengt seg opp. Små enkle greier, MANGE ganger i døgnet. Fremgangen med disse og behandlingene han gir gjør at jeg får GO til Birken, men med beskjed om å stå av umiddelbart om det gjør vondt.

En siste test av bein og form etter jobb et par dager før Ultraen føles katastrofalt, men den innbydende løypa på årets Ultra trekker meg til Pellestova. Innbydende er det ikke når vi trekker til side gardinene på rittdagen. Regn, vind og relativt lav temperatur, men når du sykler sånn passe sakte blir en jo ikke så kald heldigvis. En fin løype som til tross for været holdt ganske bra. Startet sånn passe med å nesten gå i bakken etter 100m når hele feltet kom sigende over mot høyre på grunn av parkerte biler. Ble en klassisk styrehekt med en som kom inn fra venstre, jeg fikk ut beinet og sleit av litt såle, han gikk ned, ropte og fordelte skyld raskt. Diplomatisk løst med lave skuldre og raske bein. Så Hallingsokken rase avgårde med teten i min pulje. Jeg søkte ly i gruppe 2. Passerte den gamle formannen etter ei stund og etter 40km var det deilig med cola servert av Espen Kildebo. Fine om enn noe glatte stier på fjellet, men følte at jeg hadde grei fart. Når jeg i tåka kunne skimte Lillebror var det bare å stoppe og fylle opp lommer og ny drikke. Servicen fra den fyren er alltid på topp. Fikk det vel som alle noe tungt på de siste toppene, men sjelden eller aldri har jeg syklet så mye av de partiene som i år. Vel nede, sliten og veldig lykkelig over at ryggen hadde vært på lag kunne jeg konstatere at jeg hadde fått hevn for tapet i Trysil tidligere på sesongen og jaggu hadde jeg ikke slått terrengsyklisten Helme oxo. Den hadde jeg ikke sett komme.

En middag, en biltur, en elgpåkjørsel, en sykkelvask, en natt og en frokost senere var vi klare for restitusjonsbirken. Når min partner in crime Thorst hadde sviktet meg i årets dobbel seedet jeg meg ned til en kamerats pulje og fra bakerst i feltet(tror dere jeg var der lenge før starten? he he) var det bare å starte å tråkle seg gjennom. Vel opp på grusen sprakk feltet i mange små grupper og jeg fant mine likemenn. Klaget litt på dem når de ikke ønsket å bidra og la på «det er så synd på meg etter gårsdagen kortet» så ble det bedre stemning og hjelp å få. Ned til Kvarstad ble det veltet i gruppa og en kar lå urørlig i veikanten. Jeg stoppet og løp tilbake. Akkurat når jeg tar i han våkner han og svarer groggy at han har vondt i skulderen. Ikke er jeg lege, men heldigvis stoppet det en sånn, og han mente også at den så ut til å være i en merkelig vinkel. Ventet i 13 min til han var tatt vare på av Røde-Kors før jeg tråkket til Lillehammer uten den helt store entusiasmen. Må likevel få takke Evans for Cola etter Kvarstad og Jon Olsen for Cola i Rosinbakken. Kroppen fungerte bra og med litt trening nå så kan jo formen kanskje pusses litt på til Swiss-Epic.

Slangeløst2 dager etter Birken var det alt annet enn å pusse formen. Full gjennomstrømning og det stoppet liksom ikke. Etter dagevis var det bare å hive innpå tabletter. Kroppen roet seg og et Tog til Zermattpar økter før vi gikk for den noe utradisjonelle oppladningen «kjøre el-bil til sykkelritt i Sveits». Dekkene ble satt opp slangeløst på kaia i Larvik mens vi ventet på å kjøre på ferga. Som vanlig var Nielsen/Rømo i rute. 🙂 Turen gikk knallbra og ankomst Verbier var like timet som vanlig. Bare shady hotell å finne nede i dalen, men etter en telefon opp i fjellet fikk vi tak i et lite hotell med 1 rom ledig. Holder for oss. Bilen fikk stå i garasjen til vi skulle være tilbake uken etter og vi var klare for buss/tog til Zermatt. Morro for to jernbanetullinger. Vel fremme i Zermatt røyk vi på første smell. I stedet for å ha lest all informasjonen vi hadde fått, dro vi all bagasjen gjennom hele byen til race-office for så å dra alt sammen tilbake til hotellet som lå i andre enden. Oppvarming DONE. At vi hadde med ekstra hjulsett, ikke leste reglementet spesielt nøye og prøve å få dette med til de ulike byene ble raskt avslått med Sveitsisk nøyaktighet. Hadde vi meldt oss på i UCI-klassen hadde vi fått hjulsettet flyttet til servicestasjonene, men UCI-poengene Nielsen har fra forrige årtusen kunne neppe hjelpe oss her, så vi pakket det ned og sendte det til Verbier.

 

 

Utenfor hotellet møtte vi derimot noen dansker som var litt mer uheldige enn oss. Far klarte å skru i stykker seteklemmen på sin sykkel og når datteren pakket opp sykkelen sin og satte seg på den ga baktriangelet etter. Knust under lossing på/av fly. Bare å løpe ut i byen og få skaffet ny seteklemme og leid en sykkel. Vi tok oss derimot tid til å riste litt hjul mens vi snakket i telefonen. 🙂 (jobber med å fixe videoen av Nielsen som snakker med kona).

EPIC

Rittet åpnet med en kort prolog som startet på 3100 meter over havet, sånn omtrent rett ut i en sort alpinbakke. Brede hadde advart meg om at hans venner hadde savnet senkepinne, men mine elendige oppoverferdigheter gjorde at jeg tenkte vekt og droppet å støtte sykkelbutikkene i hovedstaden enda mer dette året. Stupbratt var det, og ikke ble det bedre med tverrgående stikkrenner for vann laget i sylskarpe steiner. Det tryggeste var å ta de på kanten av stien eller hoppe over. (Nino Schurter punkterte 500m etter start.) Frode lekte seg nedover og stoppet flere ganger og filmet. Det så lekende lett ut, men jeg var sjanseløs til å holde tempo. Etter den stupbratte starten var det litt grus før vi klatret på sti. Etter kun få meter stigning ble man sliten. Hadde heldigvis ikke på pulsbelte for her snakker vi nok rød sone og det er jo kjempelurt på dag 1. Så masse deilig flytsti nedover fjellet. Så en bropassering hvor vi tok oss tid til å stoppe og diskutere hvor langt det var ned. Så inn i en bikepark, jeg spolte bare tilbake til sommerens forsøk på KOM i Gullia (Trysil) og fant en fin flyt. Når jeg for første og sikkert siste gang i livet dobbelthoppet (med vilje) to kuler tror jeg nesten selv Frode ble litt stolt og tilga alle timene han har ventet på meg i Lillomarka gjennom årene. Vel nede hadde vi fått til en sterkt middelmådig tid, men vi var i gang. Under middagen ble vi sittende med danskene og noen svensker, skandinavene rotter seg sammen over alt. Den unge danske pigen viste seg å være U-23 sølvvinner i VM-Rundbane som var på en datter/far tur i off-season. Stakkars far tenkte jeg, dette kommer til å bli slitsomt.

FeierenEtappe 1 starter med en liten klatring før en lang tur ut dalen fra Zermatt og så over i neste dal med to lange stigninger. Vi kommer ut fra Zermatt uten problemer og finner en fin rytme opp stigningen. På vei ut av dalen møter vi på folk som kjører 10 under fartsgrensen. Ganske irriterende, men lite å gjøre noe med. I det flatere partiet tar guttene i sort/hvit ansvar og setter tempoet. På siste delen er det fri fart og igjen må Nielsen vente litt på den noe mer reserverte Atleten. Den første lange stigningen kommer og vi roer ned, kanskje vel mye for på Vektatoppen hører vi plutselig et jubelbrøl. Det er far og Marlene som har tatt igjen fjell-apene. De forlater oss like før toppen, men på den lange nedkjørigen viser Nielsen vei og jeg henger bare på. Denne nedkjøringen er noe av det råeste jeg har kjørt. Inne i skogen er det fullt mulig å dra på og nedover langs elven kjører vi på små broer, klopper og stier ned til dalbunnen. Der møter vi en klassisk alpevei i asfalt. Ganske tidlig på stigningen begynner problemene, ryggen verker og beina vil nesten ikke gå rundt. Hastigheten er så vidt over gangfart og flere ganger må jeg av sykkelen. Nå koker det ganske bra. Sola steker oss og hodet kverner som Magnus Karlsen. Er dette slutten. Vi svelger høydemeter like fort som maling tørker i kaldt vær. Fremme på matstasjonen overtaler Nielsen meg til å snakke meg støtteapparatet. Det befinner seg en fysioterapistudent der som kommanderte meg ned på benken etter at jeg har forklart situasjonen. 15-20 min behandling og vi gjør et forsøk på å «støte» oss opp de siste 400-500 høydemeterne. Det går fortsatt ikke fort, men smertene er nå til å leve med og jeg holder meg stort sett på sykkelen. Drømmen om Leukerbad, flere etapper og å slippe å se feieren lever. Etter over 6 timer er vi fremme, noen mere på felgen enn andre. Mat, massasje og hvile står på programmet. På det lille fine familiehotellet vi bor på har de vekt, den klokker inn på 73kg. Magen er fortsatt ikke på lag etter Birken og sykehusmaten til Jørsa er det som holder meg i live og på riktig side av 70. Jeg drikker flere på hver etappe og minst to etter målgang.

Leukerbad startNeste dag er det en kort etappe og det kan være fint. Kun 1700hm og 40km. For å komme til start må vi ta heisen opp på fjellet. Det er intervallstart med omvendt startliste. Rett inn i bike-parken i Leukerbad. Vi kjører tidlig inn flere par og har fin rytme selv om det til tider er stupbratt. Våre svenske naboer bosatt i Bergen står midt i bratta. En av de har velta og vi stopper opp. De melder seg friske nok til at vi kan fortsette så vi peiser på videre. Nede på flata klarer vi kunststykket og ende opp alene. Vi bestemmer oss for å spise og kjøre kontrollert. Taktikken funker for der kommer det noen dundrende, vi blir med og når de misser i det tekniske partiet blir det lett å følge. For første gang i rittet spør Nielsen om jeg er helt sikker på tempo, han mener tydeligvis at jeg er overivrig. Inne i stigningen passerer vi svensker som maser om at fjellene i Norden er roadpumps i forhold til disse. Vi svelger unna første del av bakken og tar oss god tid på matstasjonen. Så klatrer vi oppover igjen mot Leukerbad. Midt oppi bratta tar vi igjen de blide trønderne som bare har et bein på gaffelen. (Et annet sted ute i løypa befinner det seg en kar som faktisk bare har et bein. Det er en rå prestasjon). De er litt i samme situasjon som vi var i dagen før og heier oss frem. Vi kjører absolutt ikke fort, men holder et jevnt tempo opp igjen til byen. Vel i mål setter vi oss på terrassen og spiser baguett med Nutella og heier på Schurter og de andre kanonene som kommer dundrende forbi hotellet.

BursdagDagen etter er det fullt på telefonen min, først har vi fått en forespørsel fra trønderne. En av dem står av og den andre, Olve, lurer på om han kan kjøre med oss. Selvfølgelig, jeg er jo sånn ca helt trønder så kan jo til og med slå over om han savner brutter´n. Jeg er vist 40 år denne dagen, men det har jeg knapt tid til å tenke på for på menyen står kongeetappen i Swiss Epic. Leukerbad-Verbier. 95km, 3000hm(1900 av disse er i en stigning). Vår prestasjon de tidligere dagene sender oss ut med røkla i gruppe 2. En motbakke for å spre feltet og et spektakulært gå-parti før det igjen går ordentlig bratt nedover. Vi kommer inn i et terreng hvor vi kjører på en tynn sti/betongen til vannkanalene som går oppe i fjellsidene. Helt Over Verbierfantastisk utsikt og morsom sykling. Det som ikke er like greit er det fransktalende paret som ikke ønsker å slippe oss forbi. Nielsen kommer selvfølgelig forbi på et helt umulig sted, men jeg og Olve må vente på en bedre mulighet som lar vente på seg. til slutt kommer Olve forbi. Jeg prøver høflig å hinte på Engelsk, kløne-fransk og til slutt på norsk. Så endelig misser hønemor inn en liten stigning på røttene, jeg velger ei for meg umulig linje over en betongkant og da blir fruen så overrasket at hun velter ut i buskene. Karma frøken, karma. Jeg koster på meg går det bra på norsk der jeg spurter for å hente mine medsammensvorne. Nede i dalen kommer vi i en grei gruppe, men pga en matstasjon kommer våre udugelige gulkledde venner med i gruppa så Nielsen kjører så hardt på flata at jeg nesten tror han har misforstått løypeprofilen i et forsøk på å kjøre dem av hjulet. Sjelden Nino + bursdagsbarnetblir han irritert, men nå koker det. En kjapp matstasjon så er vi i gang med 1900hm. Det er bratt, skikkelig bratt. jeg ser både 28, 29 og 30% stigning på Garminen. Det er så bratt til tider at de har lagt betongelementer i bakken. Nielsen sykler alt, vi andre tar beina fatt i de bratteste partiene. Klatringen flater ut og Nielsen kjører som Cancellara i Sveits Rundt i 2009. Vi henter to andre norske par. De fabler om ennå brattere verdier på Garmien, men Cancellara har ikke tid til snakk og kjører ganske raskt i fra. Litt lengre opp i bakken er det matstasjon og pluteslig står vi der 7 nordmenn midt i Sveits. Tydeligvis er vi alle like elendige til å klatre for det er langt frem til teten. På vei oppover kvikner kroppen til og blandingen av Cola, kake og Fresubin gjør at vi kommer først til toppen. Vi kler på oss, stiller oss opp og får løypevakta til å ta bilde før vi går løs på siste biten, men før vi hiver oss inn på stiene ned mot Verbier må vi gjennom rittets mest crazy parti. En lang tunnel som nesten ikke har lys, kommer det noen i mot her smeller det. Vel nede og vår minst dårlige prestasjon er et faktum. Vi logger inn på et feiende flott hotell, tar et kjapt bad og feirer med en WeiBbier på puben. Premie utdeling, men ikke denne gangen heller kommer vi på pallen sånn at vi kan mingle med Nino. Ved massasjeteltet derimot krysser våre veier hverandre. Jeg spør pent om en bursdagsselfie siden jeg blir 40. Han stiller opp og vi skravler litt så gliser han og sier » ga du virkelig deg selv DEN stigningen i bursdagsgave?» he he Ja jeg gjorde vel det. Middag med rødvin før vi kryper til sengs.

img_8512De ligger ikke på latsiden i dette rittet. Neste dag er det igjen over 2000hm og været har bestemt seg for å snu. Vi kjører kontrollert nedover og klatrer for en gang skyld i et tempo som gjør at det er vi som passerer andre ryttere. Nielsen har hele turen fortalt hvor lite han har trent denne sesongen. Han er faktisk i ferd med å kjøre seg i form og Olve biter seg fast. Nedover er jeg helt klart det svakeste kortet og med regn blir forskjellene større. Når vi når toppen starter det å regne og vi tar frem regnjakker og tørre hansker. Vi er omtrent de eneste som har kjørt med sekk hver dag og har tatt med både, mat, klær og litt reservedeler. Nå får vi betalt med renter. Konkurrentene fryser og ser lite tilfreds ut. Vi koser oss faktisk i regnet nedover fjellsiden. På vei opp siste bakken henter vi igjen et norsk par fra Jæren som har arvet ryggproblemene mine. i dag er det han som har bursdag så jeg gir han en et Ibux som gave før vi klatrer tilbake opp til Verbier. Nok en gang er det bedre enn dagen før, er vi i ferd med å finne formen, knekke koden for høyden eller er de andre i ferd med å bli slitene allerede. På race-briefen sier de det kan starte å snø under natten og morgenen. Jippi kanskje vi endelig kan få Birken-vær.

Atleten siste dag«Dessverre» er det falsk alarm og det er lett regn og 3-4 grader på toppen dagen etter. Vi er mere offensive enn noen gang. Smører beina med varmekrem og fett og stiller opp nesten først i gruppe 2. Etter 500m er vi helt foran, men så slutter girarmen å virke, den nekter å stramme opp kjedet. Jeg hopper av og får den i posisjon 2 ganger før jeg innser nederlaget og sykler på storeskiva fra 1500 til 2200 meter over havet. Vi er nest ført over toppen i pulja og i første nedkjøring er vi først. Det er glatt og ganske kaldt. Vi holder oss på syklene i en salig blanding av teknikk og flaks, mest av det siste. Når motbakkene kommer er det nesten litt befriende i kulda. En motbakke mer enn forventet for meg og Olve, vi banner, Nilsen ler. Så endelig når vi siste matstasjon og derfra er det bare nedover til mål. 200m seinere misser jeg og ramler på glatte steiner. Så kommer Olve, han tar litt mer fart, det hjelper jo alltid. Kræsj bang boom, over styret og salto, men han lander heldigvis på sekken på et mykt sted og kan fortsette. Nå roer vi kraftig ned og siste hinder er bike-parken. Saklig, denne er i vanskelighetsgrad sort og dette skal de dra oss gjennom 2km før mål? kokko. Forsiktig tar jeg meg gjennom og henter igjen to smilende terrengsyklister som ler av den furtne landeveissyklisten i utgangen av parken. Over streken og vips så var Swiss-Epic over. Bilder, medalje, sykkelvask, en kjapp dusj, pakking av el-bilen og så satt vi oss bilen klare for 30+ timer kjøring hjem, bankett/fest får andre ta seg av, jeg har en tidligvakt å rekke mandag morgen.

OvernattingSå hvorfor skriver jeg egentlig denne beretningen om året som har gått? Nja det er vel som folk som skriver bok etter at noe har skjedd. Dels fordi de mener de har erfaringer å dele og kanskje litt som egenterapi. Jeg har gjennom året som har gått vært i kjelleren mer enn én gang, både fysisk og psykisk. Men takket være familie og venner har jeg kommet styrket ut i andre enden. Jeg har brukt sykkelen og treningen til å smake på livets opp og nedturer. Noen ganger alene, men flere ganger med dere som leser dette, Noen av dere stilte i begravelsen til pappa, enkelte kom innom for å høre hvordan vi hadde det. Takk Tom det er fint med litt omtanke oxo når stormen har stilnet. I året som kommer blir det neppe like mye sykkel på meg, ikke har jeg noe mål og selv om jeg godt kunne tenke meg å kjøre et nytt etapperitt tror jeg at det skal få ligge litt. Så i 2017 blir det litt mer familietid. Jeg legger nok ikke opp som mosjonist ennå. Går det egentlig an å legge opp som mosjonist? Nei, jeg slutter nok ikke å sykle, men invitasjonen til å bli med på et 2.59 prosjekt med den gamle midtstopperen Anders Jacobsen tror jeg får ligge. Invitasjonen til Trans Østerdal derimot kan det hende jeg biter på. Kanskje ramler jeg innom KM også, i hvert fall som tilskuer. Jeg synes det er viktig å vise barna at det er fullt mulig å trene/konkurrere med et smil rundt munnen i voksen alder. Alt må ikke handle om å vinne. Nå ønsker jeg meg bare snø i alle 24 lukene på kalenderen.

img_8391

Hilse Atleten

8 Responses

  1. Martin Paul Martin Paul sier:

    Herlig skrevet Atle, og en fin oppladning til Hjulebord å sitte hjemme og kose meg med oppsummeringen din av sesongen. Kjenner meg godt igjen i din beskrivelse av å bruke sykkelen til å smake på livets opp- og nedturer. Det hjelper å ha denne aktiviteten som en følgesvenn! 🙂

    Kondolerer så mye med din far. Skåler for ham ikveld.
    martin

  2. Atle K Atle K sier:

    Dette var sterkt Atle, på flere plan. Nå satser jeg også på medlemskap i Årvollmafian, selv om det sikkert blir en krevende periode som prospect før opptaket er i orden.

  3. Brede Brede sier:

    Takk for en flott artikkel Atle 🙂 Du er rett og slett flink til å skrive!

  4. Henning Henning sier:

    Veldig bra og morsomt skrevet Atle! 🙂
    Og for de av oss som fikk med oss både opp- og nedturene gjennom sesongen var det ekstra morsomt å se oppdateringene fra Swiss Epic, vel blåst! Og med en snittfart på pene 33,7 km/t over 165 km går Vaffeltorsdag inn som en av de bedre turene dette året, terningkast 6! Så også til bakeriet på Årnes for både servering og betjening! 😉

  5. Tom Tom sier:

    Kloke, men også underholdende ord Atle, mye å ta med seg her! Håper 2017 blir ditt år 🙂

  6. Jørgen Jørgen sier:

    Takk for i år og takk for en fin skildring. Vi skal kose oss med sykkelturer neste år også. Men først noen turer på ski.

    Hadde det ikke vært for deg Atle hadde ikke jeg vært medlem av denne flotte klubben. Hverken blitt kjent med en kjernekar som deg, ikke vunnet noe tittel eller fått gummigodis på toppen av Tømtebakken i 2013. Som jeg ser fra bildet over trenger du noen flere drakter, så du skal herved få lov til å arve mine gamle som ble brukt i år😝. Jeg må nemlig ha meg noen nye sier TT.

  7. Avatar Atle R sier:

    Takk for fine tilbakemeldinger karer.

    Med så sterk kjøring som du har levert i år blir nok prospect-tiden rask og enkel Atle. 🙂

    Godt å høre at Tom har tvunget deg til å handle Jørsa sånn at jeg kan få noen rene trøyer til 2017-sesongen. For du kan jo ikke sprade rundt på selveste Årvoll-toppen uten stjerner på armen.

  8. Olve Olve sier:

    Lang, fin og morsom oppsummering av et år fylt med både opp og nedturer på og av sykkelsetet Atle! Godt gjort å treffe på to trøndere ved navn Olve i samme sesong:-) Jeg var trønderen som prøvde å henge på deg i bakkene opp fra Trysil turistsenter. Swiss Epic er nok litt for heftig for min del:-)

Legg igjen en kommentar