Charlotte og Martin Oh raskest på Landevei

Simen Huseby sier:

Tradisjons tro ringer vekkerklokken alvorlig sent. Rittstart om 30 minutter resulterer i en (pinlig kort) biltur med en blings i hånden.

Oppvarming av beste sort: To av tre streker på rumpe-varmeren. Holdt meg god for tredje strek, skal jo ikke gå i brudd første runden heller. Klubbmesterskap handler utelukkende om overlevelse. Det eksisterer jo en bakke i løypen.

Edru kjørte jeg inn på plassen der samtlige hvitkledde stod samlet.
De hvitkledde var blidere enn selv den lykkeligste KKK-gjengen takket være Gislefoss’ feilberegninger, det var sol!

One-piecen fra Nalini sklis på like grasiøst som Trond Giske sine sjekketriks.
Sykkelen er renere enn fra fabrikk og 52-klingnen kan forveksles med en post-moderne tallerken. Er jo respektløst å ikke ha utstyret på plass!

Lederbilen (ført i utmerket fart rundt hele løypen, kudos!) satte av sted.
Jeg følte at jeg kunne klatre som Carl Fredrik var i første rekke bak bilen.
Jørgen presiserte at vi måtte ta det rolig, og følelsen av å kunne støte i bakken og forsvinne fra feltet var ny. Vel over kneika (delmål 1/7) roes pulsen ned, og tankene går over til alvoret knyttet til neste gang kneika skal forseres. Ned og rundt kommer vi til dødssvingen vek kirken. Ingen problemer her, da Marius hadde gjort kort prosess på grusen med en kost dagen før.

Bilen stikker av og med ett befinner man seg i internasjonalt farvann.
Jeg ligger foran. FØKK. Det er jo her de spreke skal være. Samtidig er det uetisk å prelle av etter to sekunder, håpet om å kanskje kunne kontrollere tempoet i bakken holder meg der.
Bort langs sletten, langs den slake nedkjøringen og over den første broen går i tempoet man bare kan drømme om på søndagstur til Son.
Svingen går radig med en solid økning for å forsvare posisjonen.

Veien går til høyre, tett etterfulgt av en endring i terrenget. Helningen har nå blitt positiv og panikken setter inn. 400 watt blir til 500 og folk passerer som gale. Helningen gir seg først i det Garmin’en har forhandlet frem at det må 0,9 hestekrefter til for å stoppe krenkelsen. Skrekken er kortvarig før det bærer ut i langt snillere terreng. Ned på røret, samle det som samles kan av lem og skyte fart mot broen.
Legger så vidt merke til at det er vakter som hindrer tap av liv før autovernet passerer i 60. Det er bare å be til Corsa G+ gudene om at 25mm skal holde hele orkesteret igjennom svingen og inn i bakken.

Det holder. Det er her det teller nå. Liten spurt opp til flaten, der roer det seg. Vel vitende om at de neste 3 minuttene blir tunge, er jeg optimistisk.

Martin legger seg frem som en pendler med hvilepuls og demonstrerer eksemplarisk hvordan det skal se ut når man sykler oppover. Kampen pågår over kulen, og til tross for at jeg nå er bakerst i feltet, er jeg med.
2/7 delmål oppnådd. Det var så langt jeg kom i fjor før kvalmen og skallebanken endte i DNF.

Jeg merket dog at tempoet ned Greveveien var noe konservativt. Ansamlingen av 0,1 tonn arisk brusk var godt snurpet inn i italiensk pølseskinn.
Komponert av ypperste material, var «kalori-til-mekanisk energi»-katalysatoren godt pakket inn og nøt godt av tyngdekraftens assistanse. Til og med bremsene fikk kjørt seg litt på vei ned. Selvtilliten i været og 2. runde var unnagjort.

Bakken blir en kopi av gangen før, med et hint friskere kjøttstempler på topp.
Forskjellen denne runden ble testen for å se hvor radig det kunne gå ned mot Maridalsvannet igjen.
Litt trøkk over kulene og haken mot dekket resulterte i et overraskende stort mellomrom til feltet i bunn av bakken.
Inspirert av hendelsen utspilte tankene om et vellykket tv-brudd foran arrangementskomiteen seg. Uten noe merkverdig innsats fikk jeg til å passere Marius og co alene. Muligheten til å rope «fett er fart» med et stort glis i det jeg rullet forbi var for fristende. I det jeg perset i antall fullførte runder, 3/7.

Pulsen falt, og feltet kom. Usympatisk gikk turen til midten av flokken der vinden ikke strakk til. Opp på siden langs flaten i skogen kom Martin.
Jeg ble forskrekket da han med verdens roligste tone foreslo at jeg kunne «dra litt før» inn i bakken, møtes på toppen og sykle sammen inn.
Så mye som jeg likte denne ideen, og tenkte i samråd med alder «YOLO», ville jeg ikke skuffe ham med puste-pauser og mat-stopp i bakken.
Jeg fikk umiddelbart noia. Det er jo 4 runder igjen! Hva faen. Mirakelet i Lourdes blir barnemat om jeg skal klare å karre meg opp bakken i noenlunde greit tempo fire ganger til.
Smigret over forslaget, ble konklusjonen at vi skulle drøye det en runde.
Inn i bakken og hellvette løs. Viten om at jeg kunne gi noen meter over kulen for å så kjøre det inn ned var min eneste trøst. I bunnen var det nå utelukkende neste klatring som preget tankene. Den hårete nedkjøringen etter den første «oppvarmingen» før selve stigningen gikk stadig raskere da frykten for å bli etterlatt vokste for hver runde. Denne runden maktet ikke bena å yte hestekraften som måtte til for å henge. I tillegg hadde Martin (v)onde planer i praksis.
Det gikk med et skrik på utsiden over broen i et desperat forsøk på å få med fart. Men selv denne farten var til lite hjelp i det støting og fartsøkning i front åpnet luken mellom meg og et par andre. Synet av feltet forsvinne for hvert tråkk ble etterhvert kalkulert til å gå over hva som lot seg kjøre inn «gratis» mot vannet. Med sisteplass i vente (foruten DNF’erne, som er mitt eget folk) kavet jeg meg over kulen for å vurdere skadene.
Foran var en potensiell plass å ta (var det ikke med en til som brøt på nest siste/siste runde?). Løsningen måtte være å kjøre sammen, for å så støte fra i utforkjøringen. Feltet hadde for god fart. Planen ble mesterlig utført med et vagt minne om at vinneren tidligere i rittet hadde «bjudat opp til dans».
Til syvende og sist (i dobbel betydning) fullførte jeg med begrensede mengder ære. Ikke minst store deler kake innabords.

Takk til Helge for sårt trengt kake! Frivillige som ofret søndagsmorgenen til fordel for «morro for unga», dere andre som var med på å skape ritt, og ikke minst Marius for et knall arrangement!