Offroad Valdres – En lang stitur

Team Sagene Sykkel 1 i vanlig Ole, Dole Doffen-stil

Etter noen meldinger frem og tilbake en lørdag formiddag i januar, hadde plutselig 3 stk fra Sagene Sykkel meldt seg på voksendistansen i Offroad Valdres, eller Helvegs Lag som det het. Under det kreative teamnavnet Sagene IF Sykkel 1 skulle undertegnede, Espen T og Helge K tilbringe en hel dag på sykkelen til fjells i Valdres i juli.

Bortsett fra en liten treningsleir med landeveissykkel i Spania i tidlig april, var det begrenset med fellestreninger, noe som delvis skyldes et fingerbrudd og den vanlige dosen overtidsarbied om våren. Men enkeltdeltakere kunne skimtes i Jotunheimen Rundt eller på ukeslange klatrefestivaler i alpene, så formen skulle jevnt over være grei.

Etter en rask avhenting av startnummer og skulking av ryttermøte på Fagernes fredag kveld, foregikk de siste forberedelser til seters ved Ryfoss, med bunkring av karbohydrater, innlasting av GPS-spor, studier av værvarsel og pakking av sekk. Til tross for profilering som «et ritt fritt for barrer og gel» ble det stappet gel, barrer og Fresubin i hver ledige lomme.

En litt improvisert utdeling av GPS-trackere til de siste deltagerne ga en litt forsinket master-start ut av Fagernes i behagelig fart noen minutter over 07 lørdag morgen. Nå ventet 11 rolige kilometer på asfalt før realitetene innhentet feltet: en mer eller mindre kontinuerlig stigning over 700 høydemeter på grus opp fra Strandefjorden til stølsvidda sør for Vaset. Det ble umiddelbart strekk i feltet, og Sagene la seg etter hvert i fronten av pulje 2. Erfaringer fra tidligere ritt på over 6 timer gjorde at undertegnede gjorde sitt for å holde pulsen i underkant av det Kaggestad gjerne kaller rød sone nå i starten, så Espen måtte stadig justere ned wattpådraget for at det skulle kjøres fornuftig. Dette gikk greit, bortsett fra en liten spurt etter å ha mistet (!) brillene på grusen. Halvveis opp i bakken lå vi jevnt med en veteran fra Drammen som av alle ting hadde valgt singlespeed som redskap for turen. Etter hvert skled han også i fra før vi inntok de første stiene.

Offroad Valdres baserer seg på at deltakerne selv må finne veien basert på GPS-spor, så det var i starten en noe dempet panikk fordi GPS-en til Helge insisterte på at vi skulle 180 grader for å komme på riktig spor. Heldigvis var det 2 andre GPSer i laget og mange andre rittdeltakere som var enige om et bedre veilvalg. Navigeringen var for det meste problemfri, selv om det var et par anledninger hvor vi misyet en tilsynelatende usynlig sti og syklet noen titalls meter før GPS begynte å skrike.

Det ble tidlig klart at Helge hadde dagens sterkeste motor, selv om noen av bildene kanskje ikke helt viser sannheten. Vel oppe på fjellet syklet vi fortsatt sammen med noen få meddeltakere og holdt god fart inn mot dagens første matstasjon på Gomobu. Espen praktiserte utagerende pumping som innlært i kurset til Aslak i utforkjøringene, og humøret og formen var fortsatt såpass god at laget fortsatt raskt etter en kjapp brødskive og flaskefylling. Sykler og bekledning fungerte fortsatt glimrende. Lett gråvær gjorde temperaturen behagelig, og varmereguleringen ble gjennomført med en noe ustilig ned- og opprulling av løse ermer.

Snart startet en ny litt tyngre seksjon, en halvtimes tid på et kutråkk preget av røtter og stein opp mot det lokale toppunktet, Grønnsennknippa. Vi passerte et par lag som hadde startet dagen litt hardt, og holdt god fart i den steinete nedkjøringen tilbake mot Gomobu. Så var det en kjapp klatring opp Panoramaveien mot Hemsedal før vi fulgte toppstier i milevis i retning Sanderstølen, hele tiden på tørre fine stier som vist på bildene, ispedd en og annen stein og noen klaser sauemøkk. Det var en kontinuerlig inntjening og tilbakelevering av høydemeter som stadig sugde krefter ut enkelte på laget. Nå begynte vi også å passere lag fra Halvvegs-utgaven av rittet, som hadde skulket de første 700 høydemeter, men likevel syklet roligere enn de tregeste fredagsbirkere. En bergenser forsøkte en liten stund å splitte laget i en innlagt teknisk seksjon, men ble raskt irettesatt av revisor Espen. Vi begynte å nærme oss 6 timer, og den tvungne 10-minutterspausen på Sanderstølen etter 85km ble et etterlengtet avbrekk. Her ble det også avslørt at en av lagets deltakere hadde en noe urolig mage og tilgangen til toalettfasiliteter ble utnyttet til det fulle. Rittarrangøren serverte mye lokale spesialiteter, men konservative som vi var, holdt vi oss til brødskiver, kringle og store mengder saft. Av den lokale sykkelbyggeren fra Skørn Sykler fikk samtlige kjeder en dusj Squirt (om det er lov å si) før vi fortsatte på skiløypenettet rundt Sanderstølen. Skiøyper er om sommeren som alle vet fra Nordmarka, gjerne fuktige og tungsyklet, og disse var intet unntak, men det var hele tiden mulig å holde seg på sykkelen. Etter å ha nådd et nytt lokalt toppunkt og snudd ved løypas sørligste punkt, bar det nå i retning tilbake mot Fagernes. Problemet var bare at vi måtte krysse Tisleidalen før de inntjente høydemeter kunne utnyttes.

Vi krysset tilbake over veien til Gol, og vi fikk i noen minutter følge med en lokal helt som friskt kunne meddele: «Nå blir det bratt». Og bratt ble det. Og enda brattere. I mitt stille sinn takket jeg Ørjan hos Sykkelkomponenter som i siste liten hadde skaffet meg 32-drev til den alt for dyre karbonkranken min. Ikke før vi hadde passert seksjoner i kanten av en alpinbakke hvor GPSen viste 26%, åpenbarte det seg en ny matstasjon. Og du verden, hvor godt potetgull, lapper og saft kan være etter over 7 timer på sykkelen! Espens nymotens GPS kunne nå fortelle at vi nå hadde passert 13 av 14 stigninger på ruta. Uheldigvis var den siste klatringen opp mot dagens høyeste punkt, og det var ikke mye saft igjen i beina på omtrent 2/3 av laget, men vi nådde til slutt dagens siste topp, med megetsigende navnet Gribbe.

Nå begynte det som uten en 7,5 timers tur i armer og bein vill vært en stisyklists drøm: 16 kilometer og 700 høydemeter som skulle tilbakebetales ned mot mål på Fagernes. Utmattelsen begynte å vise seg i form av dalende humør, og den urolig magen førte til en liten Tom Doumolain-stopp bak en gran. De 16 kilometerene med nedkjøring viste seg å kreve sin mann, og ikke minst sine armer. Men ned kom vi, og etter en liten defilering langs det nedlagte jernbanesporet inn til Fagernes, var vi i mål på 8:51, hvor strava kunne fortelle at vi hadde syklet i 8:30, noe som ga oss en hederlig 7. plass av 25 startende lag.

I mål ble samtlige deltakere intervjuet om reisen, og etter påfyll av gratis hamburger, mer kringle og kaffe og cola, begynte humøret igjen å stige. Tenkte noen Offroad Finnmark…

(Foto:Ola Morken/Offroad Valdres)

Legg igjen en kommentar