Format rensing og rekonstruksjon pågår (TT)
KRÅKETRÅKKEN
Det var tydeligvis mange som var lettet over at ikke hele det fryktede Sagene laget stilte til start i Moss Lørdag morgen. Unnskyldningene til de manglende Sagene stjernene varierte fra det tvilsomme (prioritering av fredags fyll) til det horrible (gidder ikke). De som stilte var lokal helt Bob-Affe og Ol’School som igjen hadde fått fokus på syklingen etter medieoppstyret som fulgte den imponerende 75. plassen i turklassen Birken. I motsetning til Femsjøen Rundt uka før var det ingen grunn til å klage på deltagelsen og premiene i dette rittet: flerfoldige tusener av kroner til de tre beste, og nok av eliteryttere på start. Vinner av fjorårets Norgescup på landevei, Morten Christiansen og Martin Vestby fra Team Bianchi ble regnet som de sterkeste kortene. Nå er det ingen hemmelighet at Christiansen ble kjørt av lasset av et sterkt Sagene ledet tog i bakkene mot Skramstad to uker før, men i Moss var det ikke en bakke i sikte (hører dere, Tom og SO ?), og da er situasjonen en litt annen.
Starten er lynrask, og det blir støtet umiddelbart, men feltet holder stor fart (målt 55km/t i slak motbakke). Etter en kort stund greier en liten gruppe å få en liten luke. I gruppa sitter blant annet Sigbjørn Moystad Fønnebø (nr.4 i Grenserittet) og Andreas Sand (BOC Elite og bestemann på Klatringen til Tryvann). Sagenes stjerner sitter igjen i feltet fordi Vestby og Christiansen ikke har begynt å røre på seg enda. Det skjer imidlertid kort etter, men feltet setter opp farten og holder det hele under kontroll. Christiansen punger og er ute av løpet. Vestby har tunge bein, blir kjørt inn, og raser gjennom feltet som nå beveger seg raskt og det ser ut til at gruppen foran blir kjørt inn. Men: etter en stund kommenterer Bob-Affe at det går skummelt sakte. Sant nok, sekunderingen sier at gruppen har fått et minutt. Sagene tar ansvar, Ol’ og Bob-Affe og går i front, og feltet strekker seg. Ole Christian Fagerli (OCF) fra Ceres (nr. 5 i Grenserittet og potensiell ny Sagene stjerne) er også med og trekker. Så skjer det som er så typisk for denne typen landeveisritt: ingen andre gidder å gjøre noe. Greit nok at lagkameratene til de som er i brudd ikke er aktive, men resten av slappfiskene er mer interessert i å lurekjøre for å «sikre» seg en 7. plass enn å være med å sette opp farten. Hvis de hadde giddet det hadde feltet kjørt inn bruddet på kort tid. Ikke noe mtb type arbeidsmoral er å spore, og det blir søndagstur på andre runden. Farten settes opp på tredje runden, men da er utbryterne over alle hauger. Lurekjøring inn mot mål, og med ca 2 km igjen forsvinner Ol’ School over på venstresiden og stikker i beste Aitor Gonzales stil med OCF på bakhjulet. Får ca 70m, men forfølgerne organiserer seg og kjører inn bruddet. Ol’ avtaler med OCF og de støter igjen, men syra i beina protesterer på fartsøkningen og de blir nok en gang kjørt inn. Da er det bare å rulle i mål til 15-20. plass eller noe sånt.
Moralen er: I denne typen mindre landeveisritt er det bare å stikke av sted så tidlig som mulig og få med seg noen sterke ryttere. Resten av feltet gir opp med en gang og er mer interessert i lurekjøring for en 10. plass enn å kjøre hardt for en pallplass. Et Sagene lag kan kjøre fra på egen hånd, og i en løype med skikkelige bakker er det heller ikke noe problem å få den nødvendige luken. Landeveisritt er fenomenal fartstrening, og det er nyttig for å holde startfarten til topp 10 i ritt som Grenserittet, Raumer, etc.
BIRKEBEINERRITTET
M30, fra Norbiz:
«N la seg umiddelbart fint til rette på mellom femte og tiendeplass på vei opp mot Skramstad. Hadde det ikke vært for at det var så jævlig langt igjen så hadde han nok rykket fra feltet allerede her. På vei over toppen tok han det litt rolig nedover humpebakken. Hadde det ikke vært for at han var redd for å punktere med Maxxis-dekkene så hadde han nok kjørt fra her også. På vei inn i løpepartiet ble det kjørt friskt. E var pigg og hang bra med, men da en sporter bestemte seg å legge seg midt i veien for å blokkere for N og Fostervold ble det trøbbel. Hadde det ikke vært for denne originalen hadde nok både Fostervold og N hatt kontakt med teten ut fra stien. Vel ute på grusen var teten 150 meter foran (hvordan Kveita får dette til å bli to minutter er usikkert). N hører Kveita rope bakfra og bestemmer seg for å vente på ham. Kveita er heltent denne dagen og kjører bra. Han skriker så høyt LØYPE!!! da tospannet tar igjen trimere at E skvetter en halvmeter opp fra setet hver gang. BIE blir kjørt inn, men han slipper umiddelbart. Etter hvert drar også Kveita ifra Nbiz. Hadde det ikke vært for at bena til N ikke var helt som de burde denne dagen hadde selvfølgelig ikke dette skjedd! E blir kjørende alene lenge, men blir etter hvert tatt igjen av to Sandnesryttere og BIE som åpenbart har kommet seg. E henger på en liten stund, men blir dessverre nødt til å slippe (samme unnskyldning som ovenfor kan her brukes på nytt). Moralen er nå på hell. Stadig færre trimere taes igjen, og på den siste delen over fjellet er han mutt putt alene i tåkehavet. E hadde vel aldri trodd verdens største terrengsykkelløp kunne være en så ensom opplevelse. Utforkjøringen ned fra toppen forseres med fingertuppene i munnen i et febrilsk forsøk på få litt følelse i dem igjen, og hadde det ikke vært for at…ja…at…ja…at…E nå åpenbart har gått tom for unnskyldninger og bortforklaringer så hadde det nok gått langt bedre den siste halvtimen også. Bedre lykke neste gang!»
M30, fra Kveita:
«Skyene hang tungt over Rena denne lørdagen, og alle skjønte at det kom til å blit vått, dog ikke riktig så vått som det faktisk ble. Sagene stilte med en diger tropp, og folk som seg opp på ulike måter. Ikke alle hadde det så travelt som Norbiz, som opplevde det samme som Kveita ifjor; et blitzregn ved Eidsvoll. Det blir nok innpå 3.000 i ekstra startavgift i år for Erik. Først ut var superklassen M30, der Sagenes søppelsekker ikke overraskende ble hånet av den alltid like sympatiske Jarle (som like lite overraksende ble kjørt av etterhvert). Det gikk ikke voldsomt fort ut fra start, men det knekker etterhvert til og 14 mann er i tet på Skramstad, hvorav 4 fra Sagene. Ol’ og Morten hhv 20 og 40 sek bak. Lenger bak har Rune kjørt seg opp til Hjulstad, og kjører til alt overmål inn i ham. Ned den bratte stien er det Bob-Affe som fører an, foran Kveita. Det er strekk i feltet, og inn på første stien roter Kveita det til. Kjedet kiler seg alvorlig fast i krankarmen, og han er redd det er å bryte mens konkurrentene forsvinner inn i skogen. Så ille ble det ikke, men sjansen på pallen forsvant nok der&da.
Ut av stien kommer Norbiz og Kveita sammen et par minutter bak Bob-Affe som sitter med teten (Ulle, BIE, Åserud og Spøkelseskladden). I midten ligger Fostervold, 150m foran Norbiz. Ol’ er like bak Kveita/Nor men får ikke kontakt. Etterhvert går dette og det bedritne været utover humøret, og han raser nedover lista. SO har som vanlig slitt i terrenget, og ligger litt bak. Morten har ikke klart å løpe inn avstanden på toppen. Over fjellet er det Kveita som er motoren i Sagenes tomannstog, og etterhvert kan han ikke vente på Norbiz som må gi 30 meter i alle stigninger, og kjører etterhvert fra. BIE er på tidspunkt passert, tilsynelatende med stokk stive bein. Kveita blir sittende alene helt til avkjøringen fra asfalten ned fra Sjusjøen, da to Sandnes-ryttere, en revitalisert BIE og Bob-Affe kommer bakfra.»
Bob-Affe måtte slippe teten etter å ha kjørt inn i en bil:
«Vi snakker «mystery crash» her assa. Var litt uheldig & uoppmerksom, men her er forklaringen: Etter pip -passeringen ved ca 1.40 lå Kladden, Pat, Ulle og jeg sammen. Jeg hadde tømt flaskene og ventet i spenning på en spretten LC med 2 flasker i en Kiwi -pose. Sjokket var nesten like stort som Ol’s tidlige retur i feltet da LC lot vente på seg. Kladden kjørte utrolig ujevnt, og etter å ha ligget på Ulle & Pats hjul i vente på flasker fikk kladden en liten luke. Ingen stor katastrofe, hadde gode bein og planen var å støte meg opp. Uansett, fikk plutselig synet av en spretten type med dårlig tid (LC, febrilsk leting etter flasker i sekk). Skulle nå bare sette flaskene i stativet og ta en slurk. Så skjer det skjebnesvangre; mens jeg drikker av flaska i en sving mister jeg litt grepet i styret. Ingen katastrofe hadde det ikke vært for den ivrige tilskueren som hadde parkert klin inntil veien. Jeg tar en trippel C og klasker inn i forskjermen. Fortumlet kommer en arrangør løpende, hjelper meg opp etter en kjapp sjekk av bilen (bilen sto på tomgang, men sjåføren holdt mistenkelig lav profil – var dette sabotasje?) Har uansett slått meg såpass i høyre lår at jeg skjønner at her er det bare å komme seg inn. Rosinbakken forseres på lille -skiva (greier ikke å stå) og takket høyere makter da Red m/tog kom slik at jeg fikk heng inn. Skulle nok gitt kladden skikkelig kamp, får ta det ved en senere anledning.»
Kveita fortsetter:
«Derfra og inn går det jevnt raskt og Fostervold kjøres inn på slutten av Birkebeinerstadion. BIE viser mestertakter ned ballettbakken og kjører inn til 4. Kveita feiger ut og taper 30 sek derfra og inn. Bob sikrer to blant de 10 med 9. plass, og Nor kniper 11. etter en ensom ferd over fjellet. Seieren gikk meget fortjent til en supersterk Spøkelseskladden/Gøran som visstnok ristet av seg de andre i Rosin. Ulle og Åserud «gjorde opp» om 2. plassen, som gikk til Ulle. Sterkt Ulle! SO kapret 16. plassen. Rune og Bjønn fikk det vondt, og Rune brøt etterhvert ettersom bremsene ikke virket. Mer stories og fakta etterhvert.»
SO føler behov for å forklare HVORFOR det ikke gikk helt som planlagt:
«SO stilte til start i Rena med ambisjon om å slå tiden fra 2003 på 3 timer og 5 minutter. Det gikk bra en liten stund! Jeg var veldig fokusert og uvanlig godt forberedt. Jeg hadde til og med, takket være Ando og Erik, fått reparert sykkelen (og kuttet 500g på hjulene, red. anm).
Da jeg la meg i tet et lite stykke opp fra Rena, var det en som kjente meg igjen og spurte om jeg kjørte med grønn trøye ifjor. I årets ritt var jeg antagelig den eneste som stilte i hvit bukse og hvit trøye – en sikker «hit» i sølehelvete. Mellomtiden på Skramstadsetra var ett minutt bedre enn fjorårets. Tentaklene var imidlertid på dette tidspunktet rimelig stive. Da det ble kjørt hardt i det slake partiet etter Skramstadsetra måtte jeg slippe tetgruppen. Med stive bein ble jeg passert av flere, både før, i og etter det første skogpartiet. Til tross for at det gikk tungt var jeg fortsatt ett minutt før fjorårets skjema på Bringebusetra. Etter det andre skogpartiet var vi en gruppe på tre, og etterhvert flere, som kjørte ganske bra sammen. I denne fasen av rittet kom formen seg betraktelig. Stivheten i beina forsvant. På Kvarstad lå jeg et halvt minutt bak fjorårets tid. Her ble vi tatt igjen av en større gruppe. På grunn av sølesprut og dårlig sikt var det umulig å vite hvor stor gruppen var.
I bakkene etter Kvarstad ble tempoet i denne gruppen svært lavt. Da jeg på dette tidspunktet følte meg ganske pigg, kjørte jeg ganske hardt i Rosinbakkene. Tanken var å hekte av de i gruppen som ikke var istand til å bidra til holde tempoet oppe. Det var imidlertid ingen som fulgte. Jeg ble derfor kjørende alene opp til toppen på Sjusjøen. Uten drahjelp og med vinden rett imot, var det imidlertid vanskelig å få noe særlig fart på sykkelen.
På toppen av Sjusjøen tok jeg igjen tre personer. Dette viste seg å være en svinebande som ikke ville bidra med særlig drahjelp inn til Lillehammer. Da terrengferdighetene er så som så, ble jeg selvfølgelig frakjørt i det siste terrengpartiet. I mål kom jeg inn til en 16. plass på den noe skuffende tiden 3 timer og 12 minutter. I forhold til ifjor tapte jeg det aller meste fra Kvarstad og inn. Tungt føre og mindre drahjelp må ta noe av skylden!»
Delrapport fra formannen i Bryte IL; Rune:
«De første kilometrene gikk bra. Kjørte meg raskt opp i til Bjørn i gul gruppe. Men plutselig bråbremset fyren foran meg og jeg måtte hive inn bremsene med det resultat at jeg ble påkjørt bakfra (av Bjørn). I bakkene opp mot Skramstadsætra gikk det forferdelig tungt og jeg ble frakjørt av omtrent hele feltet. På toppen fant jeg ut at kollisjonen hadde herpet bremsene og at den faktisk tok borti skiva. Jeg fikk løsnet på justeringsskruen og kjørte videre. Kjørte nå mye solo da det ikke var mange gode rygger å henge på. Etter det andre terrengpartiet tok jeg igjen en kollega, som jeg kjørte kompis med fram til Kvarstad. Jeg hadde nå oppdaget at giret begynte å fuske og at jeg ikke lengre fikk sjaltet inn pysetrinsa. Mitt forsøk på midtskiveklatring opp bakkene til Storåsen resulterte i elativt sure ben og jeg ble nødt til å trille sykkelen i de bratteste kneikene. Det begynte også å bli jævlig kaldt og mine frosne fingre klatre ikke lengre å gire oppp til storskiva. Over toppen oppdaget jeg at bakbremsene hadde null effekt og forbremsa var dårlig. Av klokka kunna jeg se at det lå an til en sluttid i overkant av 4 timer, fant det derfor like lurt å bryte ved Tyria. DNF.» (Rune skal nå få psyklogitimer av Junior, som er proff hjernekrymper, red.anm)
Delrapport fra Ol’School, som endte på en skuffende 75. plass:
«Kult’n helt bakerst i feltet oppover mot Skramstad da jeg var usikker på beina etter ukens feberherjinger. Det var ikke så smart da feltet sprakk til tross for meget lavt (?) tempo. Måtte sette fart på beina og begynne å kjøre inn luken på egen hånd, med en sliten vinner av fjorårets Norgescup på landevei (Morten Christiansen på slep). Kjørte forbi SO og Jarle Fredriksen over toppen, og regnet med å kjøre inn feltet i brattbakken ned fra Skramstad. Det var det bare å glemme, for der hadde turistene tatt seg til rette i begge spor, og det ble lusefart. Hadde noen klegger på bakhjulet inn i terrengpartiet, og de holdt følge i løpepartiet, men da det ble mulig å sykle var det ‘G-Shok Time’ ™ og det var bare å flyte av sted med forfølgerne kavende bak. Så Norbiz og Kveita litt foran og kjørte meg opp til disse noble herrer på den humpete grusveien mellom terrengpartiene der turistene nok en gang hadde beslaglagt god-sporet. Kløna i det andre løpepartiet og mistet 40 meter, og da var det gjort. Solo kjøring i 40 min med en brukbar passering på Kvarstad (ca 1.45t), ca 30 sek etter Norbiz/Kveite, men så var det slutt. Bakgiret sluttet å virke pga møkk i kablene, men det gjorde ikke så mye siden henda var for kalde til å bruke skifterne uansett, og beina var for kalde til å tråkke. Kort/kort uten trøye var nok ikke det smarteste klesvalget, men værvarslinga var god og kjeltringen av en speaker sa sjansen for regn var minimal. Pissregn, motvind og 4 grader ved Sjusjøen betød den kaldeste og verste opplevelsen på sykkel noensinne med medhørende besvergelser om å aldri kjøre Birken igjen. Til neste år blir det Marathon VM eller ingenting (eller kanskje Elite med start kl.13.. hvis været er fint).»
Rapport fra SUPERSTAR Donkey Kong Junior i M20:
«Etter en god natts søvn på vandrehjem på Elverum, var det en smånervøs Junior som la ut på oppvarming fra Åsta stasjon tidlig lørdag morgen (dog ikke tidligere enn at halve Sagene klanen allerede hadde passert Skramstad). Etter noen lette drag bar det til startfeltet, hvor en noe beskjeden (les:taktisk)plassering på 5 rekke ble inntatt. Det ble kjørt friskt de første 100 meter ut fra start, men da denne klassen mangler en SO som kan dra feltet, ble det et behagelig lørdagstempo de først 7-8 km. Dette ble det imidlertid en brå slutt på etter 20 min kjøring, da et vilt støt fra en Ceres-rytter gjorde at feltet ble sprengt til fillebiter, og det var på luggen at Junior kom med de 10 første som dro ifra. Han flagra bakerst på kjeden opp til toppen, men etter litt over evne kjøring ned til Djuposet, og litt orienteringsløping i terrengpartiet var Junior med de topp fem da kun noen mil med grusveier gjensto av moroa. Disse fem samarbeidet forsåvidt bra, men det var tydelig at det var seier det skulle kjøres om, og ikke gode tider, og tempoen ble deretter. I de beryktede, og noe oppskrytte , Rosinbakkene, fant imidlertid Junior ut at det var på tide å teste feltet, og fikk en liten luke opp mot toppen. Desverre slo fornuften til her, og et scenario med solosykling i motvinden for så å bli tatt igjen på Sjusjøen ble for avskrekkende, så litt coladrikking og venting ble istedenfor prioritert. I bakkene opp mot Sjusjøen var det imidlertid for fristende å prøve igjen, og med 17 sek forsprang på toppen bar det nedover mot mål. Heldigvis for Sagenes utsendte var det flere på vei nedover asfalten som hadde større fordel av g-kreftene, og litt hvile ble tilbudt før den «IKKE FLATE» Sjøseterveien sto for tur. Her ble det nervepirrende spurting med en trio halsende halvminuttet bak, men colaen i Rosinbakkene holdt smellen unna, og det var en meget glad Junior som kunne trille i mål, litt over minuttet før nestemann. Tiden er det ikke mye å skrive hjem om (her det på sin plass å nevne at Junior har kjørt 20 min raskere i sitt tidligere liv som proff, red.anm), men en fin dekketallerken med påskriften «1.premie» fikk bøtet litt på dette. Herr fysioterapaut var imidlertid ikke like imponert, og med diagnosen «muskelbetennelse i ryggen», er det bra det et år til neste gang!»
Rapport fra Egil, M25:
«Hang brukbart med opp til Skramstad (27 min 46 sek) hvor jeg låg I en gruppe på 10-12 ryttere ca et min bak tetgruppen på 5). Prøvde å figurere som linselus for å vise frem Svart/hvit-trøya da en motorsykkel med kamera fulgte Olaf tufte på asfaltstrekket ut fra start og de første km oppover. Kjørte forbi denne Tufte ned «ristebakken» etter Skramstad. Fikk imidlertid bråstopp I bunn av den samme bakken da kjedet hadde kilt seg fast på innsiden av det minste drevet foran. Brukte ca 1,5 min på å rive det løs og sette det tilbake på plass igjen og måtte se de gode ryggene forsvinne nedover mot gåpartiet. Ble etter dette syklende som ensom svale resten av turen. Etter slutten av «teknisk parti nr 2» fikk jeg dessuten «mystisk gir-hikke» som ikke ikke ville gi seg til tross for mye banning og sverting.. Beina kjentes likevel ok og det lot seg gjøre å holde et greit driv til tross for en del motvind og ingen rygger å gjemme seg bak.. Etter passering Storåsen ramlet faktisk klossen under skoen av, så kjørte uten låsing av sykkelstøvel på venstre fot siste halvtimen mot mål (anbefales ikke ned balettbakken!!). Klokket inn til 3t 19 min (9 minutter etter skjema) som holdt til 17de I klassen. Har vel ikke lov til å klage over det etter såvidt mye utstyrs-trøbbel underveis. Med noen brukbare rygger over fjellet og sykkel som funket hadde topp 10 vært innen rekkevidde. Dagen ble avsluttet med Birkebeinerfest, downtown Lillehammer til et godt stykke utpå morgenkvisten. I dag er det typisk blåmandag.»
Rapport fra Tom M30 (vi advarer leseren mot ekstrem tog-symbolikk, red. anm):
«Havnet ganske langt bak i rødt startfelt, men hadde ingen problemer med å komme meg raskt frem etter startskuddet. Hang så bra med opp mot skramstadsetra at jeg begynte å frykte at jeg gikk ut for hardt. Pulsen viste 174 og siden terskelen ligger rett over 160 så bestemte jeg meg for å ta det litt roligere, selv om dette betød bye-bye til gode plasseringsmuligheter. Passerte likevel skramstadsetra til personlig beste tid, inngangstiden til første trillesti må også ha vært personlig rekord.
Men så oppdaget jeg hvorfor det er mye bedre å starte 08.00, i skogen var det busy. Der var det kun et tempo som gjaldt, gåtempo! Var helt klart ikke nødvendig å spare krefter FØR skogpartiet. Følte meg derfor ganske rask da jeg kom ut derfra. Sammen med to andre tok jeg togføreransvaret og begynte å plukke opp passasjerer. Etter 1-2 mil var toget så fullt at mine to medføreransvarlige bestemte seg for å bli konduktører. Billettsalget gikk rykende, men med kun én togfører gikk tempoet gradvis ned. Om dette også skyldes den økende passasjermengden vites ikke. Etter et par mil fikk vi heldigvis rekruttert avlastningsførere, den ene for kortere flater og den andre til å ta første del av stigninger. Men så skjer det, på rittets høyeste punkt … MYTTERI … alle togets passasjerer føler seg pluselig i form til å overta togføringen!!! Hvor disse kan ha spart opp krefter er en gåte. Men nedover bakkene går det unna. Så unna at den erfarne og avskjedigede togføreren får problemer med å henge med. I tillegg sliter han litt med bakbremser som kontinuerlig tar borti. Etter å ha XL1 skylt disse går det noe lettere, og et par av de tidligere passasjerene blir innkjørt, og enda et par i ballettbakken. Men likevel klarer 7-8 av de å komme til mål sekundene før meg. Men at toget kan sies å ha vært forsinket er det ingen tvil om. Ble veldig overrasket da jeg så hvor dårlig sluttiden var. Ellers skulle jeg nok aldri ha gitt etter for «smellfrykten», bena føltes veldig bra i åtte mil, og tålelig bra den siste …»
En av de Togfører-Tom (TT) plukket opp var BB, nå også kjent som Capt. Sorte-Bill, rapporten hans følger her:
«Påfallende rolig start i M35-klassen. Overtydelig nedtrappingsstrategi av «eks»-syklisten Rune Høydahl? Det passet uansett oss fra gult startfelt bra. Gikk brukbart opp til Skramstad, unngikk de obligatoriske panikkveltene. Plukket an masse. Det styrket selvtilliten, inntil jeg innså at M35 startet bak pyseklassen M30. Kraftig regnskyll da vi kom ut av skogen. Fant en samarbeidsvillige gruppe, hvor mange uheldigvis var utstyrt med beryktede Python sprutedekk. Etter tre mils kjedekjøring i søla, så jeg ikke med høyre øye. Bakfra dukket heldigvis den trekkvillige lokføreren Tom Lund opp i skinnende hvit Sagene-drakt. Deretter var det bare å holde venstre glugge oppe og se etter lys. Taktikken holdt til Sjusjøen, men sprakk i nedfarten, da jeg også fikk en kladd i venstre øye. Stoppet og renset med Maxim (sitronsmak), men måtte safe inn og la flere felt passere. – Sjikkele suurt som DagOddo sier. Hadde det ikke vært for oppskrapt høyre hornhinne hadde e vunne, som Thor H ville sagt. Det mest overraskende var at Rune H ikke vant klassen, og at bare to kjørte under 3 timer. Dermed ble ikke merkekravet 3.20 som mange fryktet, men faktisk et par minutter dårligere enn i pyseklassen.»
| Plass | Navn | Klubb | Startnr. | Tid |
| Klasse: M20, (Menn 20 – 24 år) | Makstid: 3:52:11 | |||
| 1 | Sundal, Thomas Nesset | Sagene IF/Oslo Sportslager | 20204 | 3.03.12 |
| Klasse: M25, (Menn 25 – 29 år) | Makstid: 3:52:37 | |||
| 17 | Møen, Egil | Sagene/Multiconsult | 1009 | 3.19.01 |
| Klasse: M30, (Menn 30 – 34 år) | Makstid: 3:46:32 | |||
| 7 | Tveitereid, Andreas | Sagene IF Sykkel | 2041 | 3.03.31 |
| 9 | Lindløv, Odd Ivar | sagene IF | 2066 | 3.04.29 |
| 11 | Nordby, Erik | Sagene IF/Oslo Sportslager | 2261 | 3.09.51 |
| 16 | Solheim, Odd Reistad | Sagene IF Sykkel | 2035 | 3.12.01 |
| 43 | Aasebø, Morten | Sagene IF Sykkel | 2050 | 3.18.47 |
| 75 | Wethe, Espen | sagene IF | 2034 | 3.27.19 |
| 307 | Hjulstad, Bjørn Tscherning | Sagene IF / Brussel | 2226 | 3.49.56 |
| Klasse: M35, (Menn 35 – 39 år) | Makstid: 3:49:12 | |||
| 33 | Lund, Tom | Sagene | 4191 | 3.17.53 |
| 47 | Idås, Bård | sagene IF | 4316 | 3.21.38 |
| 365 | Nestvold, Stein | Sagene IF/Hydro BIL | 4360 | 3.48.20 |
HOLMENKOLLRITTET
Rapport fra Rune: «Jeg ladet opp til rittet fredag kveld med øl, vin og mat på Løkka. Våknet likevel frisk og rask lørdag morgen og syklet til Holmenkollen og etteranmeldte meg. Stilte for anledningen med Mortens eks. sykkel, en noe eldre Kona Kula. Min egen sykkel står fortsatt på verksted og venter på deler fra Sverige. Starten i pulje 2 ble noe preget av at det var litt for mange ryttere i forhold til bredden på stien fra Holmenkollen opp mot Frognersætra. Måtte av sykkelen i nesten alle de bratteste kneikene da det ble kø og mye knoting i den løse grusen. Vel nede på asfalten hang jeg meg på en BOC rytter og avanserte noe. På matstasjonen hadde de ingen drikke klar. Da jeg bare hadde en flaske stoppet jeg for å vente på drikke og mistet dermed gruppen jeg kjørte med (Urutinert!! Red. anm). Etter vending gikk det litt smått i feltet jeg lå i, men jeg tenkte at det kunne være lurt å spare kreftene til bakkene opp fra Hammeren. Denne planene ble imidlertid raskt forkastet da (den berømte, red anm)Kattekvinnen rett før tunnelen kom susende forbi. Jeg heiv meg på hjul og hang på frem til Hammeren. I første motbakke oppdaget jeg at musklaturen i korsryggen nok en gang ikke taklet rittempo. Det var bare å finne frem pysetrinsa og konsentrere seg om å i det hele tatt komme seg til mål. Ble i bakkene opp til Ullevållsæter tatt igjen av alle de jeg hadde passert mens jeg hang på Kattekvinnen, inkl.en gubbe med diger ølvom, ikke moro. Er nå bekymret om formen holder til Birken.»
RT SYKKEL
21 mann på start, og SO dro i vei fra start for å komme først til stien. Det var det Kveita som klarte, men han tok en salto inn i første kneika og hindret alle andre. Glatte forhold ga mange prikker på alle, bortsett fra Pedoen som syklet hele veien. Ut av stien måtte Belgisk Blå og Pedoen slippe, og SO, Nor og Kveita dro avgårde. Midt i bakken til Tømte sa Kveita takk og farvel (dvs han stoppet helt opp og skyldte på sekken med bly han testet før Birk). Sannheten var at formen var bedriten. Nor avgjorde på stien inn til mål, og bakover var det mange som kjørte alene. Peder fikk den seieren over Hjulstadsokken han lovte før start, sterkt.
Plass Rytter Klubb Tid
1 Erik Sagene IF 00:58:44
2 Odd Sagene IF 00:59:15
3 Andreas Sagene IF 01:02:44
4 Bård Sagene IF 01:02:55
5 Ole Petter Hasle/Løren 01:04:55
6 Stig Hard Rocx 01:05:36
7 Peder Sagene IF 01:05:59
8 Fabrice Privat 01:06:34
9 Bjørn H Sagene IF 01:07:37
10 Jan K Privat 01:08:23
11 Kjetil Privat 01:10:06
12 Lars An Privat 01:10:18
13 Geir Tore Privat 01:11:10
14 Harald Privat 01:11:59
15 Frode V Bækkelaget 01:14:13
16 Njål Sagene IF 01:14:33
17 Sindre Privat 01:14:47
18 Lars G Koll 01:14:54
19 Knut Koll 01:15:44
20 Andre Privat 01:19:49
21 Jan R Ulvungene DNF
SOGNSVANN TRIATLON
Harald, Norbiz og junioravdelingen i Sagene møtte forventningsfullt opp i strålende solskinn på Sognsvann lørdag formiddag. Etter nøye planlagt plassering av joggesko, sykkelsko og hjelm i skiftesonen, og noe litt ureglementert fin-tuning av startnrummerstørrelsen, bar det ned til strandkanten av Sognsvann hvor starten skulle gå. 500 meter svømming, 22 km sykkel og 5 km løping stod på menyen. Harald hadde da allerede kommet seg opp av vannet og var på full fart inn i Maridalen på den doble distansen. Både N-biz og Junior hadde selvfølgelig plassert seg i første rekke, men i det startskuddet smalt fant begge det tidlig ganske naturlig å skli litt lenger ned i feltet. Selv med fine gule badehetter ble det etter rundt 20 meter (med armer og bein på alle kanter) tungt for begge med crawl, og den litt tregere, men dog mer stilfulle, brystsvømmingsteknikken ble tatt i bruk. Selv om TNS ved vending ble tatt igjen av en ryggsvømmende mosjonist, kom begge seg omsider opp av vannet- Norbiz 24 sek foran TNS, men rundt 4 min bak teten. Etter en lynrask skifting bar det ut i Maridalen, og ved Låkeberget lå igjen Sagenes utsendte samlet. TNS fortsatte i fint driv innover mot Skar, mens Norbiz med usedvanlig dårlig mental styrke for dagen lot seg utpsyke av en konkurrent som ikke hadde forstått hva «no drafting» betyr. Så mens junioravdelingen svevde avgårde på sin nyervervede nesteårs carbon Everest, og hadde gått opp i ledelsen ved skifting til løping, lå Norbiz halvannet minutt lenger bak og tauet på sin trofaste konkurrent. Han ble imidlertid ristet av før løpingen, og Norbiz kunne legge ut på sine 5 km i trygg forvissning om at ingen lå i det enorme dragsuget som danner seg bak hans muskuløse/muskelløse? kropp. TNS holdt unna for det jaktende felt, og kunne etter 1 time og 5 minutter innkassere årets første seier og med det Nordisk Kriminalkrønike 2004, mens en litt mer hissig Norbiz kom tuslende drøye 3 min senere etter å ha fått det litt på løpingen også. Begge var imidlerid enige om at triatlon er en øvelse som ikke skal legges på hylla, og neste sommer satses det på den litt lengre storebroren Norseman. Harald, som har langt mere erfaring innen denne idrettsgrenen, syntes naturlig nok at konkurransen på Sognsvann var alt for, alt for kort, men var allikevel rimelig godt fornøyd med egen innsats. Von H. beslagla 14.plassen i lang mosjonsklasse med tiden 2.55.39. Fin innsats!
P4-RITTET
Vi har mottatt en rittrapport fra Tom. I tillegg stilte Belgisk B(l)ård til start for første gang i Sagene-drakta, dog uten å bli registrert som fullførende. Kanskje like greit, da han kjørte alvorlig feil i bratt nedoverbakke sammen med en gjeng andre. Drammen CK hadde desverre spart på både merking og løypemannskap i den krokete og harde traseen, og gruppen hvor BB satt, havnet på ville veier ved nedkjøring fra Fjell på første runde. Etter noen minutters utforkjøring møtte de en annen syklist på vei oppover, som befalte SUKK. I tillegg klarte som nevnt ikke arrangøren å registrere alle tider ved målgang, selv med chip rundt foten. Drammen CK, som tok friske 600 kroner for etteranmelding, sier BB selv må finne fram chipnummeret, som lå i en pose med startnummeret, for at de skal klare å finne tiden. Det papiret har BB selvsagt nøysomt arkivert i mappen over «startnummerkonvolutter» i Drammenselva. Ifølge BBs gammeldagse Polar tok rittet ca 3 timer inkludert den betydelige detouren. Toms rapport: P4-rittet ble valgt fremfor Skarverittet da jeg aldri ble fortrolig med den lange bakken i starten der. Med solskinn, mange tilskuere og over 500 deltagere, og ikke minst oppmøte i god til før start lå alt til rette for denne nykomlingen på ritt kalenderen. Bena føltes heller ikke verst. Klarte til og med å komme meg langt frem i startfeltet! Var til og med masterstart, ikke mye kunne gå feil. Så gikk startskuddet. Siden profilen ikke var kjent ennå (1200 hm totalt og tre harde kneiker) så jeg ennå lyst på det. Men så kom det … 300 meter rett opp de første 10 km, ikke overveldende, men ikke min favorittåpning. Hang noenlunde med, men svidde av mye krefter allerede i åpningen. Etterhvert kom etterlengtede og morsomme utforkjøringer på grus og stipartier. Ikke veldig teknisk, men til tider krevende likevel. Ved runding i Drammen sentrum ser jeg ryggen til vanligvis raske Casagrande, og fatter på nytt mot da jeg kommer til å tro at jeg kanskje ikke har kjørt så dårlig likevel. På vei ut av sentrum får jeg kontakt, og tar initiativet til å kjøre litt 2-mannsrulle. Dette går bra helt til vi uventet kommer til en ganske hard bakke på 2. runde. Jeg trodde 2. runde var FLAT! Midtveis i bakken går luften ut (nei, ikke punktering ennå), og Casa kjører fra. I ingenmannsland sliter jeg litt, og taper fort minutter. Heldigvis kommer det en gruppe å kjøre videre med. Denne gruppen holder inn til ny passering i sentrum. Starten på 3. runde har fellestrekk med 1. runde, og de første kilometerene går rett opp. Men denne gang er jeg varm, og stigningen går mye lettere. To av oss drar i fra. Såvidt jeg fikk med meg var vi også innom «spiralen» på veien oppover. Uansett veldig bra utsikt, og morsomt «terreng». På toppen punkterer etterhvert makkeren min, og jeg er snill/dum og gir bort den eneste slangen jeg har. 2 km senere og 1 km fra mål, midt i en heidundrande utforkjøring i steinete terreng punkterer jeg også (kjører fortsatt Racing Ralph). Ni minutter senere har jeg skaffet meg ny slange og tar fatt på de siste metrene til mål. I ettertid er det mye som tyder på at jeg kunne ha kommet raskere til mål ved å løpe den siste kilometeren, fremfor å skaffe ny slange. Uansett, tapte vel 10 plasseringer på dette totalt. Rullet inn til 40. plass totalt, eller nr 5 i klasse 35-39. Men det må sies at forutenom greit med sterke navn i eliteklassen (Lien, Barlaup, Larsen etc), var det tynnere i de aldersbestemte klassene. Men ser vi bort fra resultatet så var det et morsomt ritt, med alt mulig slags terreng, og både flater og høydemetere innlagt! Anbefales. Tom.
SKARVERITTET OG GAURHOVDRITTET
Sagene var representert med Ol’School i begge disse rittene,og han gjorde en sterk figur begge steder. Litt kjedelig at ikke eliten startet sammen med m30, men sånn er det vel bare. Kraftig vind over fjellet gjorde at tidene ikke var allverden sammenliknet med tidligere år, men vår mann sa seg godt fornøyd med egen kjøring, 2 min bak Repshus lar seg absolutt høre. Spurting må han imidlertid trene mer på, både Thorsby og Aschjem snek seg foran i mål. Dagen etter var det Gaurhovdrittet, som ikke kan være spesielt langt ettersom Ol’ vant på 50 minutter, og etter eget utsagn slo løyperekorden til OEBjørndalen, samt mottok en vandrepremie som har stått ved siden av alle gullene fra OL. Igjen kraftig vind hele veien. Siste nytt er at Ol’ ikke returnerer til byen før neste helg, og dermed unngår de annonserte dopingkontrollene på Stryken tirsdag og R&T torsdag……
GAUSTATRÅKKET
Nyvinningen Gaustatråkket fikk lørdag besøk av den nykomponerte konstellasjonen Team Bomanndreas. Som den observante leser har skjønt, bestod laget av Lumbago fra Sportsidotene og Kveita fra Sagene (dette kan synes som en odde duo, men red gjør oppmerksom på at Kveitenerd er født på Drammen Sykehus, og da blir det hele ikke sååå rart). Vel fremme på Rjukan var forholdene fantastiske og stemningen opprømt blant de ca 80 startende. Ikke det sterkeste feltet, men Jotunheimen rundt-vinner Skjærstad sto iallefall der, slik at alle skjønte at dette ikke ble noen lusetur. Starten i rittet er meget behagelig, med 30 km meget lett lett terreng i idylliske omgivelser. Der møtte vi den første bakken, ca 600 høydemeter ikke altfor bratt stigning (i forhold til det som skulle komme). Team Powerbar støtet til litt oppi bakken og fikk med seg 6 mann, deriblant Kveita. Lumbago satt rutinert i ro ikke langt bak. TB støtet igjen, og dette viste seg å bli det avgjørende bruddet. Kveita turte ikke følge ettersom det var 100km til mål, og fire mann dro avsted. Etterhvert dannet det seg en bra gruppe på 11 mann bak de foran som nå var nede i tre. Frem til sørenden av Tinnsjøen, med 50 km igjen, kjørte forfølgerne bra sammen, inkludert hele Team Bomanndreas. Langs Tinnsjøen ble det klart at ikke alle i gruppa var like freshe, og tempoet falt så mye at vi ikke klarte å ta igjen utbryterne. Da vi i tillegg bommet på den viktige og ekstremt klønete plasserte matstasjonen etter 110km ble alle sittende å forberede seg til den siste helvetesbakken, de fleste lett underernært. I bånn av bakken var snittet 37,5km/t, og gruppen på 10 var samlet. Det eksploderte umiddelbart, da Kveita la i vei i det han selv vurderte som rolig tempo (og 39/25, letteste gir). En kar fra Rye fulgte et stykke, men fikk det etterhvert. Den første mila i denne stigningen er vedvarende 10%, og det er virkelig INGEN muligheter til hvile. Kveita tok seg selv i flere ganger å krysse på tvers av veien oppover og lete etter lettere gir som ikke fantes. Riktig overlykkelig ble han da arrangøren langet flasker halvveis oppe i bakken. Krampen lå likevel på lur. Ved avkjøringen til Gaustablikk hadde vår mann los på 3. plassen, men bena ville ikke, og med 1 km til mål ble han innkjørt av en Frøy-kar. Dyktig sliten i mål på en 5. plass 1290 moh, 10 min bak Skjærstad. Resten av Team Bomanndreas hadde en vond dag opp siste bakken, til tross for trippel foran. Arrangøren hade annonsert felespiller i bakkene, men dessverre for Bomann var det MC Hammer som sto og spilte sine gamle hit’er ved drikkestasjonen, der en Bomann i krampehelvete måtte av sykkelen. Til mål kom han dog, et stykke bak dagens lagkamerat. Oppsummering: Flott ritt i perfekte omgivelser, all ære til den karen som arrangerte egenhendig!! Eneste ripe i lakken var den drikkestasjonen som var plassert på venste side i en nedoverbakke uten merking. Neste år blir det flere gir eller MTB stående i bunn av siste bakken. Resultatene ligger sortert både alfabetisk!!!! og (scroll lenger ned) på tid. www.gaustatrakket.no
Topp10:
| Startnr | Etternavn | Fornavn | Klubb | Anvendt tid | ||
| 1 | 61 | Skjerstad | Tronn | Rye | 04:27:28 | |
| 2 | 48 | Olsen | Even | Nordreisa | 04:29:21 | |
| 3 | 49 | Sørensen | Runar | Notodden sykkelklubb | 04:36:33 | |
| 4 | 44 | Holm | Alexander | IF Frøy | 04:37:11 | |
| 5 | 63 | Tveitereid | Andreas | Sagene IF | 04:37:40 | |
| 6 | 27 | Aakre | Olav | GSK | 04:39:50 | |
| 7 | 17 | Henriksen | Thomas | Fossum IF | 04:40:21 | |
| 8 | 64 | Riseth | Kim | SK Rye | 04:40:21 | |
| 9 | 50 | Haugen | Arve | Privat | 04:43:01 | |
| 10 | 19 | Tjøtta | Erik | Frikransen | 04:43:22 | |
GRENSERITTET
16 mann og en pike møtte opp på slaget 0615 på Esso Fagerborg for transport til Grenserittet med Sagene-ekspressen. Vi fikk til turoperatørens lettelse stablet inn syklene og dro nedover sammen med en haug andre. Det ble tidlig klart at det kom til å bli en forbanna varm dag. Og det ble det. Grenserittet har etterhvert blitt svært proft, og henting av starnr etc gikk greit. Dobesøk gikk vel ikke like greit for alle, 37 min tok det Hj-sokken å levere varene denne gang. Sagene stilte med årets største tropp til dette rittet; i tillegg til gjengen som kjørte buss, møtte Ol’School og Pedoen opp direkte i harryhandelens definitive hjemby. Også hangarounden Belgisk Blå var klar for å vise seg verdig opptak i Sagene IF.
Løypa var i prima stand, og de som deltok i fjor mente forholdene var sammenliknbare. For de som synes terrengskkel skal inneholde litt av hvert, er dette rittet. Stil, traktosvei, grus og asfalt i skjønn forening. Når det i tillegg er småkupert, særlig frem til Prestebakke, skiller traseen godt. Som vanlig var det et helvetes tempo ut fra start, og noen var nok glade for det toget som merkelig nok kom i veien et par km etter reell start. Av våre var Norbiz, Ol’, Morten og Kveita brukbart med. SO kjente tidlig at dette skulle bli en tung dag. Inne på stipartiene splittet ting seg opp og i nærheten av grensen var det Ol’ og Kveita som satt best plassert av våre. Dessverre måtte Kveita av sykkelen da Svartedal knota i skogen, fikk ikke racerskoene på plass før etter 10 sek og dermed røk håpet om en topp plassering. Ol’ hang imidlertid med i bakenden av topp18, men fikk etterhvert hammeren opp mot Prestebakke. Kveita ble kjørende alene fra grensen til Prestebakke, da et tog på 10 mann der Nordby var motor kom dundrende. Kveita hang seg på dette toget, men Nordby var vekk. Maxxis-punktering såklart. Digert høl i dekket. Toget passerte Ol’ i stor fart, men tok dessverre ikke med ekstra reisende denne dagen. i en asfaltstigning 3km før mål fikk Kveita full krampe (lår/legger/føtter) og måtte slippe gruppa. Han var dog fornøyd med egen innsats etter å følt seg utafor en periode.
Nordby har fått det for vane å kjøre sammen med Repshus til mål, og så også denne gangen. Synd med punkteringen, beina var rapportert fine hele veien inn, ca 5 min bak Kveita. Rett bak der igjen kom Morten, som viser en klart stigende formkurve. Han hadde også fått sin bror LC til å lange, noe som kom flere av oss til stor nytte. Steget i forbindelse med langingen var forøvrig ekstremt lett. Morten med langer blir skummel i Birken. Ol’ fullførte vel ikke med noen voldsomt bra stil etter kollapsen, og var nok mest fornøyd med at G-shok kunden Kveita roste setepinnen opp i skyene (perfekt i Grenserittet osv osv). Han innser nå at visse tiltak må gjennomføres for at ikke lignendne sprekker skal komme i fremtiden. Litt lenge bak hatet SO som vanlig i terrenget, og når kjedet vrei seg hev han seg i feiebilen ved Prestebakke sammen med sykkelen til Egil (mer om dette lenger ned). DNF altså.
Dagens overraskelse var at Tom punkterte. Not. Formen var vel uansett ikke helt maks denne brennhete dagen da han valgte å komme til mål med 1 liter drikke, men nå anbefaler Red at Tom går over til tubeless. 10 punkteringer på Racing Ralph, svært mange i forbindelse med ritt, får være nok. Rett bak Tom kom Hjulstadsokken, som etter Reds vurdering leverte en meget sterk prestasjon i varmen. Han var med rette fornøyd og sliten og dehydrert, og leverte såvidt vi kan skjønne sin sterkeste sykkelprestasjon denne dagen. Litt mer intervall og et ritt nå, og Birken under 3.30 bør være grei skuring. Noe av det samme kan vi si om Peder. Til tross for ingen deltagelse å felletreninger, var rett over 3 timer sterkt. Han vurderer nå å trappe ned O-karrieren til fordel for sykkel. Rett over 3 timer havnet også Egil, som i irregulær drakt (fy-fy) fikk norgeshistoriens største langing av en mannlig sykkelfe. Vi kan dessverre ikke fortelle mer om langingen, men Egil ble uansett minnet på at terreng er en annen idrett enn landevei. Noen flere ritt i beina og vi har deg 20 min lenger fremme. Fremgangen er allerede i gang hos Rune, som svært sliten kom i mål på en tid som var minst 10 minutter bedre enn i fjor. Og det etter 3 ukers treningsfri i utlandet. Frem med sykkelen 3 ganger i uka Rune, og du slår Peder!
CHASSE DE TØMTE (4. ETAPPE I TOUR D’ILLEGAL)
I duskregnet ble det enighet om å kjøre dette siste rittet som fellestart, og 13 mann la ivei i et ikke altfor heseblesende tempo. Det ble likevel en viss utsiling, og i bakkene opp fra Skjærsjøen gikk det avgjørende bruddet med BIE, Ulle, SO og Norbiz. Casa bekreftet ryktene om at han hadde vært på leir i sommer (som er noe helt annet enn treningsleir viste det seg), og heller ikke Morten og Kveita klarte å henge med i svingene. De som var der forteller at løpet ble avgjort i bakkene opp fra Snippen, der Erik og SO måtte slippe. Til tross for at han kastet seg først inn på siste såpeglatte siten, klarte ikke Ulle å hindre BIE nok, og noch ein seier var et faktum. Litt lenger bak var det vel ingen som kjørte feilfritt, men alle kom til mål uiten skader. Eneste uheldige hendelsen var disputten med mannen som kjente mennesker helt der oppe (litt uklart om det dreide seg om kommunen eller kanskje enda høyere opp). Sammenlagt vant BIE Tour d’Illegal foran Ulle, med Kveitapå tredje. Resultatene sendes deltagerne pr epost, og legges sikkert ut på www.sportsidiot.com etterhvert.
| 1 | Bjørn Ivar Ekberg | Ceres | 53.29 | 0.00 | 100 |
| 2 | Even Chiodera | BOC/Sportsidiot.com | 53.46 | 0.17 | 80 |
| 3 | Erik Nordby | Sagene IF/Sagene Lunsjbar | 53.56 | 0.27 | 60 |
| 4 | Odd Solheim | Sagene IF/Akeforeningen i Oslo | 54.51 | 1.22 | 50 |
| 5 | Andreas Tveitereid | Sagene IF/Sagene Lunsjbar | 55.43 | 2.14 | 40 |
| 6 | Morten Aasebø | Sagene IF | 56.35 | 3.06 | 36 |
| 7 | Jens Aas | BOC/Sportsidiot.com | 58.30 | 4.59 | 32 |
| 8 | Tom Lund | Sagene IF | 61.13 | 7.44 | 29 |
| 9 | Rune Stoltz | Sagene IF | 67.26 | 13.57 | 26 |
| 10 | Bård Idås | Sagene IF | 68.18 | 14.49 | 24 |
| 11 | Bjørn Tscherning Hjulstad | Sagene IF/Hallingsokken | 69.26 | 15.57 | 22 |
| 12 | Hans Petter Hübert | Sagene IF | 69.47 | 16.18 | 20 |
| 13 | Njål Christer Waldum | Sagene IF/Team Miayata | 89.29 | 36.00 | 18 |
SARPERITTET
Tre mann på start i klassisk sommervær, kaldt, fare for regn og ikke ubetydelig vind fra sørvest. Ettersom våre gutter var litt sent ute ble det TUR, og ikke veteran-cup. Og det var kanskje like greit, flere gode ryttere kom til start og farten var høy på nesten samtlige av de 103 km (snitt 40,7km/t). Et tidlig brudd ble kjørt inn i regi av JarleF ca halvveis, og etter det var det støting nesten hele veien inn. Dessverre satt Ol’ School dårlig plassert i en avgjørende stigning og ble kjørt av ved Eidskog, og omtrent samtidig punkterte Tom med de nye Supersonic-dekkene. Dermed måtte Kveita forsvare Sagenes farver foran (eller egentlig bak) i tetfeltet på 14 mann. Flere ganger var det på håret at han ikke ble avkjørt, men noen biler som det gikk an å kjøre seg opp på i TdF-manér ble redningen. Utrolig kom vår mann seg med i et bra brudd 10km før mål, og vi 5 kjørte godt sammen til 2 km før mål, der to mann hadde støtet seg opp. Resultatlista ga hele feltet samme tid og plassering, noe merkelig ettersom det iallefall var 30 sek mellom første og sistemann. Men sånn er det vel i turklassen. Samtidig ga det Kveita en delt 1. plass med 13 andre. Ol’ kom inn sammen med det neste feltet. Vinnertiden var vesentlig raskere enn i M30-39. Resultater.
TROLLSTIGRITTET OG ISFJORDEN RUNDT
Ettersom værmeldingen for Romsdalen så langt mer fristende ut enn for Oslo, og verken Storskive eller noen andre var særlig kjørevillige, ble det Dir Sportif LC og Kveita som tok turen ut av et regnfylt Oslo fredag i 1800-tiden. Turen oppover ble brukt til å finne ut hva som var glemt, og det var en god del. I tillegg var alle campinghytter i Romsdalen utleid, så vi tagg hjelp fra ekstremklatreren Plongva på Mjelva Camping. Første natta ute var duggfuktig, og posen var klam da Team Sagene våknet tidlig under åpen himmel. Inn med en bolle og i sadelen klokka 0800. Rittet startet 1500, så det var rikelig med tid til oppvarming, der LC dokumenterte rufsete svingkjøring og prøvde seg på en Beloki bare 3 mnd etter at skruer&bolter var ute av låret etter siste velt. En rett ut nydelig dag med sol og fin temp, og halve Trollstigen ble kjørt før frokost. Deretter innkjøp av telt osv før start. Rittet var 9km CLM med 700hm, og Ando sleit seg opp på 31.10. Det gikk ikke lett, og førstegiret ble brukt nesten hele stigningen. (39/25). Ikke bra. Fostervold kjørte på 28.52 og Silseth 29.30 eller noe sånt. En skiskytter distanserte også vår mann, som dog fikk med seg endel poeng i VC. Resultater. Nedsyklingen ble en jakt etter fartsrekorder, og bare en nederlandsk Renault hindret oss i å bryte 90-grensen. Kvelden ble tilbrakt downtown Åndalsnes, uten at det ble helt vilt. (Det vi husker best er historien om mannen med hestehale som klartet NED en 6-er rute uten sikring).
Søndagen var noe mer overskyet, og dagens oppgave var 36km terrengritt i Isfjorden. Mange kjente fjes fra dagen før, og inn på den første stien lå Fostervold, Silseth og Kveita i tet. De to førstnevnte fikk etterhvert 10 sek, men fikk likevel med seg Ando da de kjørte feil. Plutselig var det en gjeng foran, og lett resignert havnet Kveita litt bak i leksa på en 5. plass, 2.40 bak eller noe sånt. Det hører med til historien at Silseth likevel vant foran Fostervold. Løypa var tøff med mange tildels bratte stigninger og endel morsomt terreng. Langingen fra Dir Sportif fungerte meget bra, og Dir Sportif virket meget lett der han raste frem og tilbake i løypa. Han blir skummel når legen gir klarsignal til deltagelse i ritt!!! Alt i alt en fin utflukt til morsomme ritt med nye fjes. Det kan ikke være noen tvil om at Fostervold kan bli meget skummel i Birken i år!! Kjørestyrke så det holder!! Resultater.
KJOSERITTET OG HAFJELL OPEN
Ol’School tok med seg Mr. Brown og dro til Hafjell for å kjøre et 11km ritt fra bunn av bakken og opp til Ilsetra. Rittrapport:
«Overraskende nok sol i Oslo, men flere og flere mørke skyer oppover langs Mjøsa og lett regn på Lillehammer. Heldigvis opphold da vi kom til Øyer og Hafjell. Etter en lynrask start med paceline oppover hovedgata ble tempoet roet ned. Løypa startet med en 3km sløyfe i sentrum av Øyer før den satte kursen rett oppover. Fikk en luke på feltet sammen med Beitmyren og en rytter fra Hard Rocx teamet. Ved 5km hadde Beitmyren en luke på 70 meter, men ved 8km ristet jeg av meg Hard Rocx rytteren og begynte å ta innpå Beitmyren, men kom ikke nærmere enn 30-40m. I rittinnbydelsen stod det at rittet var 11km langt, så da vi passerte 10km tenkte jeg at løpet var kjørt. Ikke noe å se til tredje mann, så jeg tenkte at det var bare å safe inn. Det underlige var at målseilet ikke dukket opp, selv lenge etter det som måtte ha vært 11km… Løypa var svingete, så jeg kunne ikke se Beitmyren, og jeg begynte å lure på om jeg hadde syklet feil. Snudde rundt og syklet tilbake noen hundre meter, og da jeg så Hard Rocx rytteren skjønte jeg at vi likevel var på rett vei, og jeg fikk snudd sykkelen i en fart. Tråkket videre oppover, men istedenfor målseilet passerte vi 12, 13, 14 km før vi endelig kom i mål ved 15km. En liten arrangørtappe, kan man vel si. Løypa stiger fra 200moh til 950moh, og denne stigningen gjøres unna mellom 3km og 11km, så det går bratt oppover. Fint ritt, men dårlig deltagelse pga. Vattern MTB i Sverige, som tydeligvis hadde tiltrukket seg det meste av terrengsykkelryttere sør for Trondheim. 1000kr, pokal og champagne til Beitmyren som vant, Camelback-type sekk (topp Birken sekk) og grell pokal til Ol’School som stilte på sin Ol’School Engineering ™ Project 7.7(tm) sykkel. For anledningen 7.9kg pga. sommel med bygging av nytt, lett bakhjul. Med stiv gaffel og setepinne var old school preget påtagelig i et miljø dominert av utfor riggene til Norgescup rytterene som kjørte heisen opp og bakken ned.» Resultater.
Kjoserittet var noe lenger (30km), og gikk i Farristerreng. Ca 6 km av traseeen var kjent stoff fra noen uker tilbake, og i tillegg var det en rekke fine stipartier. Rittet kan anbefales. Tom fornektet seg ikke, og kom denne gang til startstedet 5 min før det hele skulle begynne. Makan til surrehue. Han ble reddet av at starten ble forsinket i 5 min fordi toget fra Oslo var forsinket. Dette hindret ham likevel ikke i å bli stokk stiv i første bakken og inn på det første stipartiet. Ut av dette partiet satt Ando som nummer fire bak Ottar Renholt, tidligere TdF-rytter Atle P og junior Halvor A fra Svarstad. Uten de beste bena var vår mann nær ved å bli frakjørt, men bet seg fast (i motsetning til litt chunky Atle P. som måtte slippe). I stipartiene lå Ottar foran og bremset, men kjørte etterhvert hjulet ned i et hull og punkterte i samme slengen. Inn mot mål kjørte Halvor og Ando bra sammen, og 2 km før mål tråkket A til og fikk 70m. Det var bare å kontrollere inn til første overallseier og 1500kr rett i foret. Tom kom 6 min bak og sikret seieren i M35 og en stor krystallvase med den kjente&kjære Kjose-eika på. Resultater.
DEN STORE STYRKEPRØVEN TRONDHEIM – OSLO
Litt om turen på 13 timer, 34 minutter og 29 sekunder:
«Lørdag 26. juni startet Den Store Styrkeprøven (DSSP) med Rye-lagene som første startende kl. 07.00 fra et regntungt Trondheim. Fremst i startpuljen på ca 100 stod 35 ryttere fra Ekspresslaget. I bakhodet på de fleste stod det nok tukting av rekordtid fra 2003 på 13 timer, 41 minutter og 46 sekunder.
Sagenes utsendte hadde imidlertid hodet fritt for slike rekordambisjoner og konsentrerte seg isteden om å overleve opp til løypas høyeste punkt på Hjerkinn (1000 m.o.h.) etter ca. 170 km. Heldigvis er ikke Dovrefjell like krevende som «Monte Serra» og den andre versting bakken som syden-avdelingen i Sagene fremdeles har friskt i minne. Til tross for litt krampetendenser pga for tynn sportsdrikk, ble første milepæl passert etter ca 5 timer. Gudbrandsdalen gikk lekende lett med lettskyet pent vær og samtlige i rulla. Sykkellangere (6 stk) sørget for stadig etterfylling med Maximdrikke (Ekspresslaget er sponset av Maxim), cola, farris, sjoko-melk, Maximbarer og -geler, skolebrød (ferske fra Granum bakeri på Lillehammer), sjokolader, bananer, melon og mye annet. Som om dette ikke var nok så ble det langet slynger i de bratteste delene av bakkene i Drivdalen og på Rudshøgda. Dette var personlige slynger som den enkelte rytter hadde pakket selv. Langesonens startpunkt var profesjonelt merket med gulblinkende lys og 15 langere sirlig oppstilt på en lang rekke med 5 meters mellomrom. I og med at vi lå såpass godt an underveis, ble det bevilget hele 3 «vannlatningspauser»! Dette var ikke med i planene i forkant av rittet, men ble mottatt med øredøvende jubel av samtlige underveis. Stemningen og moralen steg flere hakk og det tapte halvminuttet (x3) ble nok kjørt inn med renter vil jeg anta. Ellers lå alltid hjulbilen rett bak feltet og fungerte som hver manns (og en kvinnes) redningsbøye, slik at punkteringer ikke nødvendigvis skulle bety takk og farvel til gruppen. Pga at alle er pålagt å sjekke over felgbånd (for de som har slikt), bytte slange og dekk før DSSP er det bare unntaksvis at punkteringer oppstår her (Tom: Regner med at du noterer flittig her…). Etter 8t og 51 min på sykkelsetet trillet feltet gjennom Lillehammer, ca 7 min foran rekordskjemaet fra fjoråret. 4 timer og 42 minutter senere ble 22 ryttere klokket inn til ny rekord på 13:34:29 v/Løren idrettsanlegg på Økern. Ikke til å nekte for at (pepperoni-) grandisen smakte litt ekstra godt denne kvelden.
Mvh,
Egil»
TRANS NORDMARKA CHALLENGE (3. ETAPPE I TOUR D’ILLEGAL)
Tidenes illegale ritt hadde meget god deltagelse fra både SSE-utøvere og tidligere og nåværende proffer/landslagsutøvere i klassiske hateidretter som sykkel og langrenn. Optimismen herjet i Sagene-leieren før start, der proffe klistrelappstartnummer og instruksjoner ble delt ut. Dessverre for Storskive-Odd siktet starteren på hjulet hans med startpistolen, slik at han punkterte etter ca 4 meter. Selv om feltet ikke gikk spes fort opp til Skjærsjøen ledet an av en Wagle med bøffelstyre og nye cyclocross-dekk, var løpet i realiteten kjørt for Odd. Synd, han hadde hvilt i helgen og virket lekende lett. Første spurten ga et signal om hva som skulle komme, Bikkja tok den før Kveita. Et samlet felt dundret videre mot Tømte, og utspylingen begynte. På toppen var det seks mann som slåss om points. Ullrich tok den, og Thomas safet inn noen poeng. Ando med en forsmedelig 6. plass. Neste spurt var forbeholdt de som satt først, og jeg husker ikke hvem som vant. Ingen fra Sagene iallefall. Et samlet felt raste ned mot Hakadal, og i retning Trehørningen ble farten satt opp med Ullrich i front. Wag begynte etterhvert å kjenne kjøret, og returnerte til Homebase. Samtidig hadde Tom IGJEN rotet med utstyret, og måtte trille hjem. Det letteste i verden er å skifte dekk, men det hadde han altså ikke gjort, selv om dekket var innkjøpt og lå klart. Ja ja. Tempoet var nå høyt, og det skulle vise seg at det ble for hardt for Odd å kjøre inn det tapte sammen med Hiawatha og Jørgen Aukland, og med en ny punktering langs Langlia var det kroken på døra for i dag. Langs Sandungen kom det TV-rykket alle ventet på. Det eneste som manglet var flapp-flapp fra helikopteret når Ando, for anledningen med en ekstrem sagge-trøye, tråkket til over noen småkuler og fikk 300 meter. Litt feigt ikke å fullføre støtet, men feltet sprakk da iallefall godt opp. Vesle Sandungspurt ble gjort opp mellom 7-8 mann, BIE; CASA, Bikkjeskinnet, og TNS var alle med fremme. Katte selv satt også bra med, det gleder alle at formen til Katte kan synes å være på vei tilbake. Hvem som tok den husker jeg ikke. Deler av red noterte i allefall en ny irriterende 6. plass, og det til tross for at han selv hadde merket den overraskende målgangen. Resultater kommer når administrasjonen får noen ledige stunder på jobben.
Nå ventet en laaaang pause i Sørkedalen, før Anders Aukland støtet direkte i retning Kikut og fikk en luke på 70m som han holdt helt opp. Wethe forsøkte å følge, men sprakk, slik at 2. plassen ble en kamp mellom Bikkja, TNS, Even og Ando. Noen hundre meter før toppen lå Aukland fortsatt foran, og Ando rykket fra de tre andre og sikret en grei 2. plass. Etter toppen der fem mann passerte gikk det nok litt raskt, og kun tre mann gjorde opp om Kikutspurten. Igjen viste Kveita styrke oppover, og Ulle og Aukland senior kunne ikke følge akselrasjonen som var Bettini verdig. Lang pause på Kikut, og høy fart inn i mørdarbakken, som Jørgen tok etter å ha kjørt som ville helvete for å ta igjen feltet på Kikut. Han punkterte IGJEN før Skjærsjøen etter å ha vært først opp Mørdarbakken, men etterhvert dro det seg i gang med den grande finalen opp til et tårn som for anledningen var badet i kveldssol. Vakkert (for de som orket å se)! Aukland Brothers dro avgårde, og ingen andre klarte å følge. Ando kjørte kontollert opp til en 3. plass på etappen og 4. sammenlagt. Bikkja tok 4. på denne spurten og sikret totalseieren hårfint foran Anders Aukland. Alle fikk Coca og superdigg sjokoladekake og var enige om at det hadde vært en fin kveld i skogen. Anders Aukland skulle kjøre en maks O2-test dagen etter klokken 0900. Sånn er det å være proff.
FARRISRUNDEN
Et reelt bedritent vær gjorde at stemningen i bilen på vei nedover til Larvik var preget av en viss oppgitthet. Rune ble så oppgitt og fikk så dårlige vibber at han valgte å melde overgang til Sagene Support, og gjorde en god jobb som langer ved Oklungen. Peder fikk så dårlige vibber at han ikke engang kom til start. Begge kommer sterkere tilbake!
Hjulstadmoen valgte å prioritere Nederland-Tsjekkia lørdag kveld, og sykkelen var rett og slett ikke i stand før start. Nervene spredte seg, men sykkelen ble kjørbar. Våre gutter var spredt på 3 felt, og først ut var Espen. Forsiktig kjøring på asfalten var ikke bra, og sammen med en sivepunktering bidro dette til at søndagen ikke ble en stor dag for Ol’School. Ikke er han glad i regn og gjørme heller, og det var det nok av. Neste gjeng ut var Bjørn, Wag og Ando. Alle unngikk velt etter at Berntsen fra Ceres røyk kjedet og tryna på asfalten, og ingen fulgte skiskytterfantomet Lars Berger da han dro i vei på Storskive-Odd manér. Goddamnit for en motor den mannen har!Ando kjente ham ikke engang igjen, og sett i ettertid var det dumt å la ham gå. Uansett – han stilte i en aldresklasse under. Litt usikker på egen terrengform vill Ando først inn på stiene, og det klarte han. Anders fikk som ventet problemer på sti etter å ha sittet fint med, og det ble ikke bedre av at folk veltet foran ham. Foran følte Ando seg lett, og sikret seg 100 meter før nedkjøringen fra Skolapper. Han kunne dermed safe ned, og på Kjose var det fortsatt 5 mann som satt sammen (ingen samkjøring, så fort gikk det ikke). I bakkene opp fra Kjose ble løpet avgjort. Med fine ben gikk det superlett å spinne fra de fire andre, og da var det bare å kontrollere inn for Ando. Seier. Moro moro. Wag kjørte sterkt på grus og asfalt, og kom inn til en meget bra 12. plass etter blant annet TO over-styret-nær-døden-opplevelser der hjelmen viste seg kjekk å ha. Sokken sleit nok mer enn han satte pris på, men det ble likevel artige dueller underveis. Ikke så artig at kjedet røyk 2 km før mål, men motivasjonen for videre fremgang er til de grader til stede. Like moro at Tom kjørte sterkt blant gamelkara. Han måtte riktignok slippe Superchamp Beitemyren, men dokumenterte noch ein mal stor kjørestyrke utenfor stipartiene. Det virker som han trivdes på pallen, så det er godt han hadde blanket leggene før start! Resultater med mellomtider.
TØMTE GRAND PRIX (2. ETAPPE I TOUR D’ILLEGAL)
Et meget sterkt felt på 21 mann stilte til start på Kjelsås for andre etappe i dette prestisjefylte rittet. I motestning til en rekke andre ritt, der kaos og farlige situasjoner oppstår, taklet alle møtende fotgjengere etc meget bra ut fra start. Tempoet var ikke spesielt høyt, men inn på stien var det likevel en viss strekk i feltet. Spesielt Mora-Nisse innså at det er forskjell på ritt og trening. Som vanlig ble mye avgjort allerde på stien. Punkteringer og andre problemer oppstår fort, og ut av stien har Casa, Mossemannen, BIE og Norbiz en luke på 20 sek ned til Ulle, Katta og Kveite. Katta hadde ikke krefter, og Ulle og Kveita måtte selv ta jobben med å kjøre inn de fire i tet. Bakfra kom Storskive raskt, men som vanlig ligger de tekniske egenskapene litt tilbake å ønske, og han ble kjørende alene inn. Ved Movann var det seks mann i tet, og noe overraskende måtte både Casa og Ulle slippe i krysset der man kjører bort til Ørfiske. I et jevnt tempo rundet BIE, Mossemannen, Kveita og Norbiz toppen samlet, og alle skjønte at det ville bli avgjort på Ankerveien. Det ble det også, men Erik satt seg selv ut av spill med en punktering ved Nordseter (samme med Even forøvrig). BIE var sterkest på slutten, og vant (som vanlig). Bak i feltet var det overraskende få dueller, men Tom spurtslo i det minste Katte, som viser stigende form. Mora slo Hjulstadmoen i spurten og var fornøyd med det. Wag klaget litt på å kjøe alene hele veien, og er skuffet over at sammenlagttittelen i Tour d’Illegal virker kjørt. Resultater.
ELGÅFOSSRITTET
6 blide Sagene-gutter reiste grytidlig nedover i Østfold, og har vel aldri hatt så god tid. Flott vær og god merking gjorde at humøret var på topp før start. Mens Erik og Espen som riktig var stilte seg i første rekke, valgte Tom, Anders og Andreas bakerste ledd. Kjempetabbe, da det ikke var master og det ble kjørt beinhardt i tet. For Anders ødela det hele rittet, mens de andre med en kraftinnsats klarte å lage en gruppe som etterhvert kjørte inn en gruppe med Erik/Casa. Tom ble nok en gang hindret av velt tidlig, men heldigvis var det ikke den nye Trek’en med flaskeholdere i titan som knakk. Andreas var på defensiven inn i bakkespurten og valgte å kjøre jevnt. Tabbe. Når sykkelen i tillegg var satt opp med stiv gaffel, ble det ensomme 30 km inn til mål med lav motivasjon. Samme med Odd Ivar, som kilte kjedet og faktisk havnet bak Andreas. Odd leverte varene til de grader, til tross for at han ikke er noen terrengkonge. Slo Ando for første gang med kutt i beinet etter velt. Bra Odd! Erik viste seg være meget sterk denne dagen, og etter å ha kjørt sammen med Old’School, som var hvass på stipartiene, klinket han til på slutten (med storskive, en prestasjon i dette terrenget). Ble nummer 2 av SSE-utøverne, kun minuttet bak Casagrande. Denne Casagrande virker forøvrig meget sterk om dagen, og bare det at han aldri hadde lært Eline å lappe var i nærheten av å skape bekymrede rynker i panna hans. Resultater.
VESTFOLD RUNDT
5 mann på start i Horten denne flotte sommerdagen, dette til tross for enkelte problemer med tenningslåsen på ZX’en, som faktisk satt hele rittet i fare tidsmessig. Ut fra start var det tett med 500 mann, og Tom gikk i bakken etter ca 2 km. Han slo seg i ryggen og fikk et litt skjevt hjul, men på toppen av Holmestrand var han i likhet med alle våre på plass i tetfeltet (minus Anders som kjørte seg inn ned- og bortover). Sikkert 100 mann foran, og urutinerte som vi er ble det mye sitting i front. Ikke bra, men vi fikk da i det minste vist frem trøya. Hvem er dere i svart og hvitt? var en gjenganger. Kult. Litt nedi dalen stakk Bikkjeskinnet (som virket supersprek) med tre andre, og i Sandefjord hadde de visst 4 min forsparang. Da begynner rotet. Dårlig motorsykkelkjøring, to velt og vips så har alle våre unntatt Egil mistet feltet som etterhvert tar igjen utbryterne. Odd røyk noen eiker og var helt hektet av. Svak kjøring av oss, vi burde sittet lenger fremme når det begynte og tette seg til. Når Anders (ledet an av Andreas) i tillegg kjører feil i en rundkjøring etter Tønsberg, blir det tunge mil inn til Horten sammen med Ullrich. Uansett en bra økt, og beholdningen må være Egil (terningkast 6), Anders (terningkast 5). Meget bra innsats av begge. For de andre: Nye muligheter rundt neste sving!! Resultater.
CERES-RITTET
Tre mann stilte friske og raske på Leirsund lørdag formiddag. Tom og Andreas var litt såre i muskelaturen etter Grustråkken kvelden før, og hadde bestemt seg for å sitte med i feltet og se hvordan beina var. Det klarte de selvsagt ikke, men brukte krefter helt unødvendig med jevne mellomrom. Egil derimot, som etterhvert har kommet i en syk form, satt bakerst i feltet til siste bakken, og parkerte både Tom og Andreas opp til Asak. Nummer 10 og rett bak Ullrich lar seg høre!! Dessverre hadde tre mann fått kjøre unna på en toppen av en bakke, og ettersom både BOC og Rye hadde en mann foran, var det opptil småklubbene (dvs Sagene) og løse ryttere å kjøre inn bruddet. Dårlig organisering resulterte i at våre gutter satt seg selv ut av spill før finishen med for lange føringer. Ja ja. Bra trening var det i allefall.
GRÅSTRÅKKEN (1. ETAPPE I TOUR D’ILLEGAL)
Som nevnt ble Grustråkken en suksess for våre gutter. Resultatene ligger her. Det ligger vel i kortene at det må åpnes for et revansjeritt, vi foreslår fellesstart i RT-traseen under navnet Tømte Grand Prix. Vi kommer tilbake med dato. 8. juni kan være en mulighet.
MEGA-MILA (10KM TEMPO)
Etter å ha konferert med Dir Sportif Aasebø ble Tom, Anders og Andreas sendt ut for å representere Sagene i Mega-mila. Som eneste deltagere ankom de pr tog, og hadde rikelig med tid til oppvarming. Dessverre uten rulle og platehjul, som de fleste andre kanonene hadde. Spenningen knyttet seg både til om Anders skulle sette Ando og Tom på plass, og hvordan våre gutter ville hevde seg i konkuransen med de rutinerte tempoidiotene Hiawatha og Ullrich. Resten av feltet antok vi var i sterkeste laget for våre gutter, noe som viste seg å stemme godt. Folk kjører fort!! Forholdene var tilnærmet optimale, selv med lett motvind på vei tilbake etter vending og en litt lav temp på ca 10 grader. Våre gutter startet tidlig og rett etter hverandre, med Tom først. Ingen kjørte inn noen, ingen ble innkjørt og i mål var resultatene som følger. Ikke uventet trakk Ullrich det lengste strået, mens Tom og Andreas noe overraskende slo Hia med 5 sekunder og havnet på delt 14. plass av 27 startende. Wagle viste styrke og var rett bak der igjen . Som eneste lag kjørte våre gutter lagtempo i tidvis godt tempo (dvs på terskel) hjem til byen, så alt i alt ble det en kvalitetsøkt på tilsammen 90km. Oppsiden tidsmessig er absolutt tilstede, så her er det bare å trene på denne øvelsen og lære seg å sette opp rokken for tempokjøring!!! For de spesielt interesserte kan det forøvrig nevnes av den tidligere matte/fysikklærer Iversen (aka IMPO) fra Berg administrerte startnummer etc. Han kjente oss ikke igjen, og kunne noe skuffende ikke redegjøre for den perfekte formel for en sykkelrytters møte med luftmotstanden. Vaflene får terningkast 4, de hadde vært litt gnukkne på rømme i røra.
HØIÅSRITTET
Høiåsrittet er årets første terrengritt, og de 35 km ble i år gjennomført på rekordtid, mye takket være tørre og fine forhold i hele løypa. I alt var det vel i overkant av 100 på start, og Sagenes gutter stilte seg ubeskjedent opp i første rekke. Løypa skilte lite i starten og nærmere 40 mann hadde ingen store problemer med å sitte med. Ca halvveis er det friskt kjørende Tom som leder an, og i akutt proteinmangel kjører han opp til en gård for å kjøpe egg. Litt dumt var det nok, ettersom løypa gikk til høyre. Dessverre fikk han ingen konkurrenter med på denne manøveren, men han forsøkte å kjøre ned Anders på vei inn i løypa igjen. Ikke bra. Rett etter dette kom det første terrengpartiet på 200 meter, og sprakk det som ventet opp. Oddis ledet an, og Ando klarte akkurat å karre seg med en gruppe på 7 som nå kontrollerte rittet i en ikke altfor høy fart. Ando forsøkte seg en gang, men det vill seg ikke i dag. Nytt terrengparti på 100 meter, og på ny var det Odd Ivar som ledet an. Ando klarte å tryne i en sving med løs sand, og fikk en vond jobb med å kjøre seg opp igjen, spesielt fordi Odd Ivar fikk en luke foran. Han klarte imidlertid ikke å kjøre i fra, og inn i den siste lange bakken til Høiås var feltet på 7 igjen samlet. Bak i feltet kjørte Tom hardt, men fikk lite hjelp og klarte ikke å nå igjen tetgruppa. Historien gjentok seg for Anders på blysykkelen som i anledning dagen hadde bremsene konstant på, heller ikke han fikk hjelp av folk som klaget over at de ikke orket.
De siste 4 km var det tydelig at våre gutter ikke hadde lagt inn noen spesiell formtopp. Vant gjorde en Granli-rytter (Harjo), mens Haug fra Moss ble nummer 2. Den femdobbelte champ Oddis måtte ta til takke med 3. plassen. Fornedrelsen ble total da speaker omtalte ham som en habil Mosserytter. Red er spent på om han kommer tilbake etter denne fornedrelsen i Halden. Ando var 28 sek bak på 6. plass, mens Tom var i underkant av minuttet bak der igjen. En såpass sterk rytter som Trond Aarstad (2.54 i Birken i fjor) måtte ta til takke med plassen bak Tom. Anders bør si seg fornøyd med å være ca 5 min bak så tidlig i sesongen. Langt foran skjema er tidenes understatement. RESULTATER. I sum et meget bra ritt å åpne sesongen med!
OSLO CITY CUP (ORIENTERING)
Peder mener alvor i år, og 20. april ble det nesten fullklaff i Oslo City Cup i orientering. Cupen er sponset av 7-11, og løypa består i å løpe innom et gitt antall 7-11 utsalg og spise en pølsemeny hvert sted. Forrige uke klarte Peder 8 utsalg m. pølse på under 19 minutter, noe som må vurderes som meget sterkt i bedriftsklassen, der konkurransen er steinhard. Resultater. Red. er dog noe bekymret for hvordan deltagelsen i denne typen arrangementer vil slå ut for sykkelformen.
STJERNETRÅKKEN
Til tross for utallige oppfordringer fra Mosseavdelingen, var det bare Mosseavdelingen som stilte til start i sesongåpningen i Fredrikstad i helgen. Tom, Erik og Bendik prioriterte trening, Anders og Andreas prioriterte Harry, og de andre turte vel rett og slett ikke. Redaksjonen regner med at Odd Ivar med oljeglinsende legger dominerte rittet fra start til mål, men at han ble innkjørt rett før målstreken. Eller noe sånt. Det kan jo uansett ikke bli bedre enn førsteplass. Resultater.
TOSCANA I PÅSKEN
Det blir selvsagt alltid litt stress når sykler skal pakkes, men alle gutta rakk flyet til det forjettede land. Etter en heller uinteressant togtur til Pescia, var ingen tranportør på plass i denne byen med 15.000 innbyggere. Drosjer fantes ikke, så etter å ha trillet amerikakofferten sin i ca 2 min fant wag ut at saken måtte tas i egne hender. Og joda, første bilen stoppet, og den glade DHL-sjåfør kjørte oss gjerne til døra free of charge. Leilighten var rustikk som det heter så flott, ikke minst var madrassene rustikke. Dvs så og si uten polstring. Rett ut for å spise, og hvem andre satt på bordet ved siden av enn Michele Bartoli og Maximillian Sciandri fra CSC (og to sinnsykt fine damer såklart). Sammen med genial mat servert av en gammel Toscansk amatørmester var standarden satt.
Dag 1: Etter at innkjøp av for var unnagjort, hev vi oss på syklene i retning Lucca. Grønne som vi var fulgte vi hovedveien,og i løpet av hele uken var dette den mest trafikkerte veien vi kjørte. Smalt var det også, men slettes ikke verre enn det en er vant med fra Norge. I Lucca ble det et par espresso og lett sightseeing før ferden gikk i grei medvind til Bagni de Lucca. Ukens første klatring var på 700 meter, og Odd og Tom støtet direkte. Anders fulgte urutinert etter, og sleit halvveis oppe i bakken. Egil brukte dette strekket som første del av behandlingen mot bakkeskrekk, og det var nok fornuftig. Samling på toppen og frisk nedkjøring til Pinocchio-byen Collodi og tilbake til Pecsia. 85 km i overskyet vær med noen regndrypp og 8-15 grader avhengig av høyden over havet.
Dag 2: Rett inn i bakkene fra start denne dagen, og det ble kjørt ganske kontrollert. Bortsett fra en og annen Panda var det nesten ikke biler og se opp mot 1000 meter. Der ble det beordret kaffestopp til tross for 6-7 grader, og etter 2 espresso og søte bakevarer startet det å regne. Deretter kom det en del hagl før snøstormen satte inn sammen med lyn&torden. Til slutt måtte vi bare komme oss ut, og da hadde selvsagt Kveita pungtert. Inn med de andre i fem minutter, og satt vi utfor i retning Montecatini. Ikke lenge, for etter 5 minutter pungterte Kveita igjen. Heldigvis dukket solen opp, og resten av bakkene ned til Montecatini var en fryd. Vips var det 17 grader og sol. og alle sa jatakk til å dra over høydedraget hjem igjen. 700 nye høydemeter satt langt inne for noen, det er klart at når man kjører med 191 i puls i 25 minutter, og dette er 5 slag over maks målt uken før, ja da blir det syre. 100 km og middag hos Heidå.
Dag 3: Somle-Tom glemte hanskene, så da rakk vi ikke toget til Firenze. Det gjorde igrunnen ikke noe, vi ga heller gass sørover med Firenze som mål. Dette var dagen for det klassiske Toscana-landskapet, og ruta ble lagt gjennom pittoreske byer som ligger på småtopper i landskapet som ruver 150-300 meter over havet. Fett. Til tross for varmere vær ble det kneproblems for Wag. Alle andre følte seg lette og plaget livet av en italiener med høy frekvens. Avslutning med spurt inn i Firenze etter 110 km. Lett sightseeing i menneskemylderet var ikke noe for Kveita, som ble litt gretten og kald og trumfet gjennom hjemreise. Rakk dog å bli avbildet med noen ikke så rent lite lekre japanske damer. Synd at Odd ødela bildet. Dette var forøvrig det nærmeste vi kom kvinnelig bekjentskap på hele turen. Wag fikk kjøpt non blå tabletter og så lysere på resten av uka. Egil virket mer og mer komfortabel på Authoren, og vi skjønte at han mente alvor. Sol og fint vær, ca 18 grader.
Dag 4: Mens pysene dro til Lucca på shopping i pissregnet, kjørte Egil og Andreas 5×5 minuttere i bakkene opp mot 750 meter. Egil dokumenterer at bakkeskrekken på det nærmeste er kurert, og nedover beviser han at fallskjermerfaringen er nyttig. Meget effektiv økt, selv om det ble lovlig kaldt på vei ned. Bra det bare var to mann som skulle dusje. Hooket opp med jentene i Lucca, og det ble shoppet en god del tekstiler til latterlige priser. En slags hviledag kan vi vel kalle det for noen.
Dag 5: Definitivt den hardeste dagen. 130 km og 2300 høydemeter. Sol og bra temperatur hele veien. Vi hadde avtalt og ta det pianissiomo fra start, men da en lokal helt kom opp på siden ga Odd naturligvis gass. Tom kunne ikke være dårligere og ble med. Italieneren ble frakjørt, mens vi andre holdt lav puls lenger bak. Abetone ble en stund vurdert, men vi ble enige om å legge inn en bakke på slutten i steden. Og bakke ble det, etter ca 100 km kjører vi inn i en steinhard stigning, som ganske sikkert var vedvarende 12%+, det er iallefall den klart hardeste bakkene redasjonsmedlemmet har kjørt, og mye hardere enn Tourmalet etc fordi den var så bratt. Andreas viste endelig styrke ved å passere toppen 10 cm foran Tom, mens Oss ble straffet for at det letteste giret ikke virket. Egil hang godt med, mens Wag så noe herja ut på toppen. Han tapte da også den påfølgende straffekonken hjemme i hagen 6-4, og skyldte på vondt kne. Kompenserte med å spise 2 kg biff på Il Campanile om kvelden.
Dag 6: Sol&sommer. For første gang ble feltet reelt splittet. Alle tok følge til testfjellet Monte Serra, der Ivan Basso har rekorden på 21.00. Wag snudde rett etter start og skulle finne veien hjem selv. Det holdt såvidt, han kjørte feil vei og havnet i Pisa, der han til alt overmål punkterte ved det skjeve tårnet og i mangel av pumpe måtte ta toget hjem. Resten kjørte opp Monte Serra, Egil viste potensiale som fjellgeit, mens Ando kjørte på <137 i puls med et litt vondt kne. Odd kjørte rimelig raskt, mens Tom tok tiden (som vi har glemt). Vi rotet litt med hvor målgang var (kjørte for langt), men hadde vel uansett hatt problemer med Bassos tid. Men så er han nok sikkert dopa også. Alle var dog enige om at dette var en pinglebakke sammenliknet med gårsdagens killhill. Tre mann la turen innom Lucca for å kjøpe effekter, mens Ando returnerte i flatt terreng. Utrolig hvor mye lettere det er enn oppoverbakker. Distanser fra 85 til 105 km avhengig av rute. Kvelden ble en orige i mat, og som vanlig var det Odd og Anders som spiste mest. Odd droppet urutinert den sedvanlige grappaen til kvelds, og ropte på elgen stort sett hele natta. Var nok en bassilusk inne i bildet også.
Dag 7: Mange slitne og vonde ben. Odd lå likblek i senga hele dagen, og bare Egil og Tom syklet, denne gangen intervaller i fjellet. Grått vær. Retur til gode gamle på kvelden, og vi var vel hjemme i 0030-tiden.
Oppsummering: Frister absoultt til gjentagelse, men det er definitivt en fordel med noe lettere utveksling enn 11-23. Gutta er motiverte for å holde trøkket opp gjennom hele sesongen, og Egil blir en meget nyttig tilvekst i barneklassen i Birken. Ellers har Tom løftet seg flere hakk, og Odd har for første gang kjørt på lilleskiva foran.
BIRKEBEINERRENNET
Gjennom media har det vel tydelig kommet frem at Birken i år var av de tøffere utgavene. Likevel dundret Torbjørn i vei fra start og kom i mål på 3.10. Vi avventer detaljer fra helten fra Hønefoss. Bjørn dokumenterte allerede tirsdag høyt spenningsnivå, da CH, LF, HF, Cera og varmrens var uttrykk som gikk helt i ball. Han kom seg dog til start, og etter 5 omsmøringer kom han seg over fjellet. Slo mannen i sittestol og arvefienden, og var fornøyd med det. Merket kunne han se langt etter, og innser nå at merket på ski ikke er så lett likevel. Det visste Harry fra før, selv ikke turen til hemmelig sted i forkant av rennet så ut til hjelpe. Men den tyske svogeren ble da i allefall satt grundig på plass. Nå er vel alle enige om at skisesongene er over, og at det det ikke ble Gjøvik-Oslo i år heller. Men neste år….
VASALOPPET FRA LØPERPERSPEKTIV
Sagene Lunchbars to Vasa-representanter troppet opp for å hente nummer i Sälen lørdag ettermiddag. Thomas var fornøyd med sin startplass på bakskiene til Auklandbrødrene, mens Erik, som hadde et ferskt resultat fra Trysil å vise til, gikk rett fra nummerhenting og opp til seednings-huset med utskrift i hånd og håp om plass i ettan. Det viste seg etterhvert at Eriks forsøk på å gå over bekken etter vann ikke hadde betalt seg. (Han valgte jo som kjent Trysil Skimaraton fremfor Holmenkollmarsjen av taktiske grunner.) Troen på Trysilrennet var åpenbart ikke særlig stor hos Vasaledelsen, og det viste seg at Erik var 6 sekunder unna en plass i tvåan. Slukøret måtte Erik innfinne seg med at jobben måtte gjøres fra tredje startledd. En småspent og en lettere forbannet løper la så ut på en liten skitur for å teste starten og føret, og etter at all takstisk planlegging var unnagjort, bar det til hytte i Trysil for kokkelering og overnatting.
Kl. 05.15 søndag morgen var de to (nå begge småspente) løperne igjen tilbake i bilen med Sälen som destinasjon. Vel fremme ved startfeltet ønsket de hverandre lykke til og gikk hver til sitt. Da starten gikk 90 minutter senere kastet Thomas seg på stavene sine for å følge de store gutta, mens det for Eriks del ble stor trengsel og påsketur-tempo i noen kilometer før det hele løste seg opp. Støtteapparatet hadde ikke planlagt godt nok, så i mangel på langing overrasket Thomas på matstasjonene ved å være eneste eliteløper som ba om boller og blåbærsuppe. Til tross for manglende langing gikk det lenge bra for Thomas, men taktikken med å gå alt for fort i forhold til egen kapasitet viste seg merkelig nok ikke å være så veldig smart. Etter 60 km var det full stopp, og ettersom smellen kom like etter en matstasjon var improvisert pølse-«langing» løsningen. Erik gikk jevnere og tok seg tid til både boller, sportsdrikk og blåbærsuppe på alle matstasjonene. Det viste seg å være lurt mot slutten da Erik, til tross for en liten psykisk knekk mellom 70 og 80 km, klarte å stake på ganske bra de siste 10 km og komme seg inn på 4.52. Thomas kom til slutt inn på 4.35, og han oppdaget til sin store overraskelse at Vasaloppet ikke er så flatt som løypeprofilen tilsier. Han ønsker også å presisere at første dame IKKE tok ham igjen før lenge etter at smellen var et faktum. Skuffelsen var selvfølgelig ekstra stor da en vissen TNS ble forbigått av femte dameløper like før målgang (en løper som forøvrig ble observert med en kaffekopp i startfeltet til tross for at hun kanskje burde vite bedre…). En erfaring rikere vendte så de to utsendingene snuten hjemover i visshet om at Vasaloppet er et langt bedre arrangement enn vår hjemlige Birkebeiner. Muligens stiller det enda flere Lunchbarløpere i denne klassikeren til neste år.
VASALOPPET
Deltagerne selv kommer med en egen versjon senere i dag, men vi kan dra kortversjonen basert på SMS og telefonsamtaler med mennesker i komaliknende tilstand. De største forventningene var knyttet til TNS, som hang bra med fra startposisjonen i nollan. Litt for bra viste det seg, bare 10 min bak teten etter 50 km. Ved 60 km sa det PANG, og resten av turen var visstnok et helvete, der tilskuerne måtte tigges om pølser for at vår mann skulle komme til mål. Merkelig at en rutinert syklist skulle gå på en ernæringssmell, men sånn var det. 4.35 til slutt visstnok, og en plass rundt 360. Norbiz gikk jevnere, og var fornøyd med å komme under 5 timer, som var målet. 4.52 og 749. plass. Våre gutter hadde bra feste, men er litt usikre på om gliden var noe særlig mer enn normalt god. Forøvrig er det bare å gratulere sportsidiotene med fantastisk innsats, blant annet gikk Kattekvinnen inn til 4.16 på 117. plass. Søkbare resultater.
RINGKOLL-LØPET
Til tross for kollisjon med Vasaen, var det brukbar deltagelse i lørdagens 25 km på Ringkollen. Knallforhold og sol, likevel ble det litt kluss før start for Ol’ School, som fant ut at Madshusene fra 1991 var i ferd med å knekke. Han endte opp med Andos ski med Start-tape, festet var knall, men glien sto noe tilbake å ønske. Kluss ble det også for rookiene Wag the dog og Harry, som var litt vel generøse med klisteret som skulle legges tynt på i bunn. Ising var resultatet. Ut fra start gikk det radig, Ando lå fint til, men som vanlig slo ryggen seg vrang i bakkene opp fra Vambu, akkurat da Moto2 på ca 10 mann sprakk opp. Han ble stakende med konsentrasjonsproblemer alene nesten hele veien opp til Mosjøen, i trygg forvissning om at Wethe kjørte et tog på vei opp bakfra. Tror ikke Jørgen Aukland hadde gjort det samme, for å si det sånn. Ute på Mosjøen var Ol’ School sammen med en gjeng bare 40 meter bak, men Ando skjønte alvoret og klarte å holde unna for forfølgerne inn til mål. Lenger bak i feltet gjentok historien seg, men nå med Harry jaktende på Wag. Harry fikk det nok litt, og kom inn tre minutter bak Waggy, som gjorde comeback etter 20 år. Resultatlista viser at Ando ble nummer 5 i M30, Wethe nummer 11, Wag 26 og Harry nr 28. Riktig moro var det.
JOHAN FALKBERGETS MINNELØP
Sagenes avdeling på Hønefoss deltok lørdag i Johan Falkbergets minneløp. Vi har dessverre ikke fremskaffet noen samlet resultatliste, men ryktet forteller om en sterk 4. plass til Torbjørn, som for tiden befinner seg i Sør-Trøndalg. Det kan ikke tolkes som noe annet enn at treningsarbeidet skjøttes på den best mulige måte på Ringerike om dagen. Vi gleder oss til å se ham på to hjul. Og for de som ikke vet det: Johan Falkeberget var en forfatter som skrev om helvetet i gruvene i Røros-traktene, og da er det selvsagt helt naturlig med et minneløp til hans ære.
LYGNA – KJELSÅS
Fremmøte på Kjelsås st. kl 0700 lørdag bidro til et begrenset startfelt i årets Lygna-Oslo. Ettersom dette første toget ikke går lenger enn til Jaren, ble det taxi frem til start for våre gutter. Der var det bakvind og glimt av sol, og i sporet lå det et lite snødryss. Til tross for disse fremragende forholdene, dukket Mora-Nisses alter ego Gnål opp og klaget på glatte ski. Det gikk så langt at han måtte smøre om etter kun 7 minutter. Tenk det, i 9 kuldegrader og nysnø. Trinn 1 av turen var for alle den mest spennende, da ingen hadde vært i disse traktene tidligere. Nydelig terreng og trikkeskinner, samt sol frem til Typografhjemmet. Vi rakk til og med å knuse en lokal hadlending i staking. Vi fulgte skiltingen til ruta Gjøvik-Oslo hele veien, men følte oss litt lurt da løypa plutselig var et ettsoprs trugeopplegg. Dette varte dog bare i 3 km, og bidro til at vi holdt høyden fint. Denne delen av løypa er forøvrig ikke tegnet inn på kartet Nordmarka Nord. I den raske nedkjøringen til Grua fikk Ando skrens, slo salto og knuste drikkebeltet. Ingen øvrige skader, og straks var det inn på Kiwistua på Grua for Berthas lefser og Coca. Svartbekken neste, og der rykket storskive-Odd. Mora-Nisse, som nå var kvitt Gnål, fulgte urutinert etter og fikk med seg Ando. Norbiz valgte en fornuftig roligere rytme. Mot toppen av Daltjuvmana dukket Gnål opp igjen, men forsvant sammen med Odd i stakingen over Trehørningen. Bob-banen ned til Øyungen var frisk og isete men Odd fant frem skeleton-egenskapene og fikset biffen. På jordene ned mot Hammeren dokumenterte Norbiz gryende Vasaform, men holdt ikke lenger enn til the ulvang mansion. Spurten over Maridalvannet ble egentlig aldri spennende, da Ando hadde mistet piggen, Norbiz hadde svidd av kruttet og Odd uansett ikke er noen racer på staking. Vi ble enige om at dette var ca 83 km alt i alt.
Resultater:
1. Mora-Nisse/Gnål ca 7.10 timer m. pauser
2. Ando (0.00.03)
3. Norbiz (0.00.10)
4. Odd (0.00.31)
RØFF&TØFF LANGRENN
Tre mann fra Sagens Sykkels langrennsavdeling (Sagene Lunsjbar) stilte til start under gårsdagens Røff&Tøff langrenn i Lillomarka. Løypa er vel kanskje 7 km, med start og mål på Linderudkollen. Før start var stemningen rimelig fortettet, og Kveita skjønte at Retro-Wethe mente alvor da han møtte ham joggende ved Myrerjordet 30 min før start. Wethe påstod at han hadde gått tom for bensin, men i ettertid er det lett å se at dette kun var et trekk for å få Kveita ut av balanse før start. Uansett gikk verdifull tid tapt i forbindelse med fylling av reservekanne på Shell Kjelsås. Peder hadde tydeligvis forlatt sitt kjære hvelv tidlig, han var allerede på plass og virket meget selvsikker.
Med et såpass stort felt som ca 10 mann måtte det bli kaos ut fra start, og Kveita og Retro satset på å sprenge feltet fra start for å unngå kostbare stavbrekk. Ulveforskeren la seg på hjul, men måtte gi noen meter i den første kneika. Lenger bak hadde Peder god kontroll på Lars, som fortsatt hadde en langsom takt inne etter 90km+ lørdag. Vel oppe på motorveien fra Solemskogen viste det seg at RetroCowboy hadde meget god gli på sine Madshus med, hold deg fast, transparente såle. Ingen har sett noe sånt siden slutten av 1980-tallet. Kveita hadde sin fulle hyre med å holde følge i staking utenfor spor, men ville ikke slippe. I 90-graderen der løypa får lys var de fortsatt likt, og Ulveforskeren, som nå var noen meter bak, ble usikker på hvor løypa gikk videre. Han valgte dermed å stoppe opp, og dermed var alle sjanser til seier spolert.
I de kraftige stigningene tilbake mot mål hadde Kveita fordel av suverent feste, og selv om Wethe flere ganger forsøkte å rykke, ble det aldri mer enn noen få meter. På toppen skjønte Kveita at den sleipe taktikken med å ligge bak hadde vært klok, og 200 meter fra mål akselererer han voldsomt i en slak motbakke. Wethe er ikke våken nok, og på toppen er det 20 meter fram. Han tar innpå inn mot mål, men skjønner at slaget er tapt. Tidtagerne LC og Mora-Nisse jubler for den flotte duellen om pokalen. Ulvemannen blir nummer tre, og Celtic skøytet seg inn til en 4. plass (og må da bli disket?). Nå er det bare å legge seg i trening til hopp- og slalåmrenn i slutten mars, der Røff&Tøff ski skal avgjøres.
Resultater:
1. Kveitenerd 21.31
2. Retro-Wethe 21.32
3. Ulveforskeren 22.48
4. Celtic 23.57
5. Frode Bækkelaget 24.32
6. Finnen 24.33
7. Peder 25.12
8. Lars G 26.28
9. Bjørn Ø 26.47
10. LC [Tidtager]
11. Mora-Nisse [jeg er ikke med, så er jeg med, så sekunderer jeg, så er jeg tidtager assistent og til slutt går jeg en liten tur: Linderudkollen-Grefsenkollen-Lilloseter-Romsås-Linderudkollen]
TRYSIL SKIMARATON
Erik trengte seedinggrunnlag for Vasaloppet, og valgte å innkassere en sikker 11. plass totalt. Ryktene sier at innsatsen kvalifiserte til en fillerye. Utvilsomt fortjent. Resultatene ligger her http://www.trysilskimaraton.org/resultater/resultat_menn_2004.php
HK-MARSJEN OG JUNGERLØPET
Så vidt red. har kunnet finne ut, deltok tre mann i HK-marsjen i helgen. Tilbakemeldingene tyder på at minst en sleit med glatte ski etter å ha mottatt villedning vedrørende smøring fra byens såkalte skispesialister. Bjørn raste inn til 2.51, mens Egil og Harald begge sneik seg rett over 3 timer. Resultater på www.skiforeningen.no Andreas gjemte seg bort i Jungerløpet, noe som viste seg å være et klokt trekk, da han gikk bort og vant M30-34, og fikk en delt 4. plass totalt. Junmgerløpet kan forøvrig anbefales på det varmeste. Resultater kan lastes ned her: http://www.n3sport.no/Documents.ASP?WCI=wiDocuments&Insert=False&WCE=ceShowFolder&WCU=22778&FolderId=262112
VESTERGYLLEN
I Vestergyllen ble det seier til Thomas i M20-24. Tid 1.59 på 38 km klassisk. Andreas gikk på 2.06 og ble nummer 6 i M30, mens Erik logget 2.14 på 14.plass i samme klasse (33 deltakere). Totalvinneren i hele rennet gikk forøvrig på 1.53.
Resultater på http://asker-skiklubb.no/vestergyllen/2004/Resultat.rtf
