Lillehammer – Oslo: Kom igjen puddinger, gi gass!

Landeveissyklister er noen skikkelig jålebukker. Det vet alle. Dette gjelder naturligvis ikke for Hulken og meg, der vi henger utenfor Radisson Blu Hotel Lillehammer en sen fredags kveld i juni og observerer den ene 40-tusenkroners sykkelen etter den andre bli leiet inn på hotellet av menn i alle former og fasonger med det til felles at de fleste er i 40-årene. Lurer på om én sykkel koster på kronen det samme som sin egen alder? Der kommer jaggu en med rosa styretape. Rosa styretap, det krever litt. DN melder HCK, altså Holmenkollen Cycleclubb. Hei Preben og god bedring tenkes. Å stå i denne sonen er ganske så flott. Jeg kan tenke meg at det kan være som å være tilskuer på Dr. Holms hotell på Geilo langfredag midt mellom efterski og omkledningen til middag. Eller kanskje er det som å være en Se & Hør reporter på jakt etter siste nytt på den røde løper? Har ingen erfaring med noen av dem, og Claus og jeg er naturligvis helt ubrydde. Vel vitende om at det som står på rom 741 er minst like bra. For oss.

På startstreken, etter en svært hyggelig kveld med nye bekjentskap, er det ikke mange rosa å se. Har de startet tidligere, har (eller er) de psyket ut av været, eller er de bak oss? Bryr oss egentlig ikke. Hulken og jeg tar oppstilling og gnir oss tett innpå Ceres-gjengen bestående av ca 30 mannfolk, med unntak av en dame. Hun har ganske store tatisser på leggene, er visst blitt ganske populært det der. Starten går knirkefritt, ingen uhell ut av Lillehammer og vi ligger nydelig plassert på halen til nevnte Ceres og sykkel-livet føles bra. Husker ikke helt om det regner, men veibanen er våt. Ser kun på hjulet til han foran avbrutt av et par løft opp i veibanen for å sjekke at det ikke skjer for mye skummelt fremover. Går jevnt og greit bort mot Moelven, nei det gjør det ikke, det går skikkelig i rykk og napp. Kaizers trekkspill. Bare pes. Kan Ceres få orden på rulla si? Ned Brøttumbakken går det kun i rett under 70 km/t grunnet våt veibane og duskregn. Når vi kjører over Mjøsbroen, flere i bredden og i noenførti km/t føles det plutselig som om vi har medvind. Det var det øyeblikket.

Klarer på klosset vis å miste gruppen siste kneik opp til Gjøvik. Ser dem foran. Må hentes inn. Kun 100 meter. Klarer det ikke. Her merker jeg at dette er kritisk. Sitter med andre grupper og kommer meg greit opp til Skreia, men ikke til Ceres og Hulken. Omtrent samme tid som i fjor opp disse bakkene. Ikke bra nok men forholdene er ikke spesielt gode og jeg begynner vel så vidt å merke kjøret? Likt for alle my ass. Spør høflig og pent om å få delta i rulla til Bull uten suksess. Kom deg bak. Hold deg der. Ikke for nærme. Så der ligger jeg da, i kanskje 2 mil eller noe. De tar pause. Selvfølgelig. Det gjør ikke jeg. Dumt. Jeg er plutselig helt helt alene. Er det mulig. Ingen foran. Ingen ved siden. Ingen bak. Som Freias Melkesjokolade. Hei vind, bare til å komme å ta meg! Vet at Ceres skal bytte flasker og ta en migepause ved Fering. Jeg kjemper meg i ensom majestet i vinden og regnet dit. Vet at jeg ikke er så langt bak, og der, bak en sving, står det 30 Ceres karer og en dame, én Sagene + noen andre og ser en litt liten tjukk mann på noenogførr passere hele gjengen mens han roper så høyt han bare kan: ”kom igjen puddinger, gi gass!” Det er meg. Vel vitende om at dette var mine 15 sekunder. Fering på Feiring der altså. Straffen kommer lynkjapt. Har det blytungt med hele hvitvareavdelingen til Expert med meg opp til Minnesund hvor nevnte gruppe bare passerer meg elegant uten sjangs for meg til å henge på. Trist til sinns ruller jeg inn til Minnesund hvor jeg faktisk velger å gå av sykkelen for å justere et godt egen-utpsyket hode samt få litt fast føde i kroppen. Veien inn til Løren består av altfor mye solosykling på vidda, som det føles som, noen km med hyggelige folk fra både Frøy, fra Ceres og fra Lillehammer CK. En fra Lillehammer hadde dagens beste tatovering. WAT står det nedover på leggene hans. Da ble jeg glad. Noen tilskuere roper heia inn i vinden og regnet og inn mot mitt øre. Dette når frem men nok ikke helt inn. Dagens absolutte høydepunkt blir helt klart i spurtbakken på Løren hvor en tilskuer ikke roper bare heia-heia, eller enda bedre heia Sagene, nei han roper høyt heia Per-Otto. Det gir helt enorme supermann-krefter og jeg presterer her min aller beste kjøring for dagen. Bare så synd at den derre bakken der bare er vel 300 meter lang. Man kan vel kanskje ikke basere seg på å ha en som roper navnet sitt hver 300. meter i en nesten 20-mils lang trasé? Høres urimelig ut. I mål er jeg overraskende ett minutt og noen sekunder bak mitt eget mål, litt bedre enn 1o minutter foran fjorået og ca 30 bak Hulken & co. Kult at jeg ikke nådde målet, da blir det tur neste år også.

Har innimellom tenkt at Trondhjem – Oslo kunne vært noe. Den tanken er nå helt borte.

Til neste år skal jeg skal jeg være bedre til to ting; 1. Trene mer i Tryvannsbakken selvom det regner 2. Være mer strategisk våken slik at jeg ikke sykler så mye alene (nesten 6 mil helt mutters klin kokkos alene)