Helterittet 2013 – en tur innom Skyggenes Dal og opp igjen
Føler meg forpliktet til å forfatte en racereport. Hvorfor vites ikke. Kanskje fordi jeg sitter i sykkelstyret (pun intended), kanskje fordi jeg frekventerer mye i Tinn/Telemark og kjenner en dragning mot å rose dette området i sterke ordlag, eller kanskje fordi det har med å gjøre at dette nok var min første og siste rittkonkurranse i år og det da må behørig dokumenteres. Egentlig fryktelig irrelevant.
Helterittet er et terrengritt på 105km som avholdes i Tinn Kommune, med start og mål i Rjukan sentrum. I mellomtiden går turen via litt asfalt, mest skogsbilvei, noe grus- og markastier samt turstier oppe på vidda. Fellesnevner for alle underlag er at det først går oppover, for så å gå nedover. Øvelsen gjentas ofte og i lange doser. Totalen blir vel rundt 2000hm. Å kjøre oppover er ikke min kopp med te – i alle fall ikke når legemet veier inn på ca 5+kg mer enn idealvekt for utholdenhetsidrett. Men Helterittet MÅTTE inn på merittlisten, og da ble det en 2,5t biltur på fredagskveld til lørdagens og årets (faktisk) konkurransemessige høydepunkt.
Helterittet er forholdsvis ungt i rittsammenheng, og har fremdeles noen barnesykdommer etter mitt skjønn. Masterstarten ut av Rjukan er ikke bra organisert og tilsynelatende underkommunisert overfor lokalbefolkningen. Det skapte noen uheldige situasjoner, med biler som stod parkert en smule langt ute i veien og som blant annet bidrog til en helt tullete velt, hvor en 4-5 syklister gikk ned – heldigvis uten alvorlige skader og uhell. Anyways, starten gikk med elitegruppa ledende ut, og oss vanlige dødelige med for høye forhåndsambisjoner, rekende bak i umiddelbar nærhet. De første ti km-ene går på asfalt i lett terreng. Ved Miland – bærer det rett opp Bergshaugbakkene – myteomspunnedt pga den tøffe stigningen og sitt nydelige omkransende landskap som bidrar en hel del til å balansere pendelen mellom hat og glede. For det var nemlig en del hat ute å gå for min del denne lørdagen – noe som meget sjeldent er tilfelle. Kjente umiddelbart i første bakke at dette blir en laaaang og slitefull dag på sykkelsetet. Klatrebeina hadde tatt en heldags-siesta, og jeg måtte nedjustere meg utallige ganger fra forhåndsestimert intensitet og belastning. Etter første bakke (hvor det ble utdelt klatrepris til førstemann på topp – ble ikke meg…), gikk det rett ned igjen til Atrå for dagens andre korte asfaltparti, før man igjen skulle bikke nesen oppover – denne gangen til Kalhovd og vidda. Gjennomgangslyden for min del hele dagen; klarte ikke holde tempoet oppover, men syklet raskere enn de rundt meg på flatene (uten å presse). En uheldig kombinasjon iom at mesteparten av dagen gikk ut på å sanke høydemeter. Jeg slapp det som var av felt var utfallet i mesteparten av tilfellene.
Hadde underveis flere dommedagsprofetier som kun omhandlet meg selv og min (helse)situasjon. Mantraet var; hvorfor, hvorfor, hvorfor går det så inni-hampen tregt?! 3 hypoteser stod frem som mest plausible; 1. IKKE GOD NOK 2. GOD NOK, MEN IKKE LØYPE-KOMPATIBEL. 3. HAR ME, TUBERKULOSE ELLER KYSSESYKEN. Usikkert hvilken hypotese som ble konkluderende – lidelsen var likefullt av den ikke-mestrende, ukomfortable og utrivelige sorten. For første gang i sykkelrittsammenheng, fikk jeg kramper. Følingene kom tidlig, men slo ikke ut før etter rundt 8-9mil – men da med orkanstyrke. Krampene kom på fremside og bakside av venstre lår, samt på baksiden av leggen. Måtte av sykkelen 3 ganger å tøye. Skrek høyt som et lite barn som har fått sitt første møte med blod etter skrubbsår på kneet. Har aldri skjedd før. Forberedte meg etter boken. Skjønner null og ingenting. Nok tuberkulosen som slo inn.
Etter at krampene gjorde sitt inntog i mitt fysiske kretsløp, kunne jeg ikke gønne på på flatene heller. Resten av turen på vidda foregikk i luntetempo, men med full innsats (kjentes det ut som i det minste). Da det nærmet seg Gvepseborg, ble entusiasmen stigende, selv med den beryktede Ryes Vei for tur (en utforkjøring som inngikk i den orginale sabotørturen til Vemork-gjengen under krigen). Rundt 20-talls krappe serpentinere skulle forseres med et noget ujevnt underlag. Gleden gjaldt det faktum at det da gjenstod 5km av denne turen gjennom skyggenes dal, og opp igjen.
Etter uforkjøringen er det asfalt helt til mål, og INGEN hm. Klarte faktisk å legge inn en spurt siste km, og plukket noen plasseringer på det – selvsagt fånyttes. Resultatet var uansett nedslående: 4t.51min og 120. pl! 30min dårligere enn antatt sluttid, og ynkelige 1.10t bak dagens suverene vinner, Fredrik Willmann. Hvilken hellride.
Oppsummering:
Kan jeg anbefale rittet? For å si det med andre ord; jeg deltar neste år – garantert. Selv etter den verste rittopplevelsen noensinne. Det siste faktum skyldes nok dessverre mest at jeg ikke var forberedt fysisk på målsettingen jeg satte (eehh. psykisk?). Rittet er i seg selv en fantastisk fin løype, gjerne spesielt for dem med lav bmi og som elsker hm. Løypa går gjennom episk landskap, særlig fra Kalhovd til Gvepseborg er nasjonalromantikken sterkt tilstede med sine nydelige vidde-profiler. Folka i løypa er utrolig hyggelige, og rammene rundt er av det laidbacke og upretensiøse slaget. Slik jeg liker. Med puljeinndeling etter nivå, litt bedre matsortiment etter målgang, og noe mer informasjon og tilrettelegging i forkant av rittet, kan dette bli en årlig høydare som jeg vil råde andre å prøve ut en gang.
Teddy F
Legger ved en søt liten videosnutt fra arrangøren som summerer opp lørdagens ritt på en ok måte:
http://www.telemarkhelten.no/nor/HelteRittet/Video-Bilder-og-Resultater-HelteRittet-2013
Flott referat Teddy F. Du skulle kjørt flere ritt så det ble flere rapporter 🙂 Lykke til med restitusjonen!
Imponerende både kjøring og referat! Nesten så en får lyst til å være med neste år, uavhengig av BMI. Kjenner forresten godt til når de derre krampedragene kommer. Kan ikke utsettes. Som når du åstedsstikker etter å ha blitt tatt på fersken på epleslang – i hagen til Vebjørn Rodal.
Du vil bli innhentet.
Fantastisk referat, Teddy, dette må prøves. Og flott revansje i KM.
Storslagent referat Teddy, melder deg rett inn i kampen om den vinflasken på julebordet. Enig med Brede, du må sendes på flere ritt! 🙂