Oppsummering: Dokka Rundt 2013

Dokka Rundt var et veldig morsomt ritt, med høy fart og ganske bra løype. Vår nyinnmeldte Svante klinte til i den siste bakken, og gikk inn til 3. plass, slått på målstreken med minimal margin.

Advarsel: Stygge bilder

Før start var vi som vanlig enige om at målet var å fullføre. Mer om det senere.

Dagen startet med litt regn, og en meget sleip veibane ved start bekymret i hvert fall meg. Staren gikk med master opp de første 2-3 kilometerne, før vi ble sluppet fri. Og dermed var det bare å kline til. Feltet holdt etter hvert et snitt på 40 kmt/t, men klarte seg relativt bra tross stor deltagelse i puljen. Mange lokale helter, men også en del fra andre siden av fjorden. Med andre ord meget godt oppmøte til start.

Selve rittet og traseen var ganske flat, og gikk for seg uten for store overraskelser. Deler av løypa var innom traseen til Vestfold Rundt. En relativt grei bakke på slutten var helt fra start blinket ut som et sted å «gjøre det». Og det var akkurat her Svante klinte til, sammen med vinneren Eikeland og andreplassen Volden. Meget imponerende!

Sammen med Innfløttern forsøkte jeg å henge med det som kunne blitt en liten oktett, men ettersom Svante hadde gått, var ikke lysten til å ta føring så stor. Merkelig nok fikk vi ingen forståelse for dét i feltet. Uansett – vi ble tatt igjen av feltet ganske raskt, og alle var derfor samlet inn mot mål.
Og igjen – det er for mange uerfarne ryttere som vil være med/klarer henge med helt inn, også i spurten. Med 2-300 meter igjen fikk jeg plutselig en Frikransen-rytter inn fra venstre, etter hva jeg hørte i målområdet hadde det startet med en «flytt deg» ut på venstrekanten, og forplantet seg som domino gjennom feltet. Jeg og Frikransen-rytteren dundret i bakken og jeg rullet i hvert fall to ganger (asfalt, himmel, asfalt, himmel). Da jeg fikk summet meg, så jeg Innfløttern ute i grøfta til høyre for meg, og en, muligens to, Hasle-Løren-ryttere til min venstre sammen med en rytter fra Moss (som jeg tror jeg holdt på å hekte med på Larkollen rundt), i tillegg til han fra Frikransen.
Alle i velten så ut til å klare seg  ganske bra. Jeg har skrubbsår får begge skuldre, begge albuer og begge knær, samt en sykt forslått høyre hofte. I tillegg er hjelmen helt knust bak, en del opprevet løse ermer og bein, Røde Kors sjekket meg ut med et OK. Innfløttern klaget over brennesle, og oppdaget vel også en knekt hjelm?
Utrolig nok overlevde utstyret – og det er jo det viktigste. Styret på Innfløttern sin sykkel var hektet inn i forhjulet på min sykkel, uten at en eneste eike var knekt. Fordekket var riktignok revet av, men ellers lider CR1’en bare av et bittelite kast i bakhjulet. Kjedet hadde rullet seg rundt ledehjulene på giret bak, men ingen skader på giret heller. Innfløttern må vel investere i ny styretape, men jeg tror Bianchi’en overlevde.
Det hører med at det gikk nok et velt bare 100 meter senere, uten at jeg fikk med meg omfanget av dét. Rittlederen holdt skjennepreken i målområdet, uten at jeg fikk med meg den heller. Folk tror de er så vannvittig gode i spurten, men forstår kanskje ikke at den økte farten skyldes redusert luftmotstand… Hvis man skal være med fremme, må man skaffe seg bedre plass mye tidligere, på normalt vis. Ikke presse seg frem helt på slutten og kreve at vi andre flytter oss. Samme skjedde jo på Kråketråkken, men da holdt jeg meg tydeligvis foran de ustabile rytterne.

Alt i alt frister det til gjentagelse, og så får det heller kjøres enda hardere i bakken for å hekte av alle de ustabile elementene.