Rittrapport Birken

Starten ble voldsomt hektisk for meg i år. Grunnet diverse uforutsette hendelser hadde jeg ca 2.55 t. fra jeg dro fra Oslo, alene i bil ble det, til starten gikk i min pulje, pulje 42. Vil jo gjøre som arrangørene har sagt, for det er jo en grunn til at jeg er der i den puljen. Da jeg ankom Rena hadde jeg 17 minutter til; å parkere bil, kle på meg, hente startnr, levere sekk, komme meg til start – og viktigst, noen vil kanskje si varme opp her, men nix, det er å starte Stravaen det. Alt dette rakk jeg med ett minutts margin. Forventer effektivitet. Som Omo. Hashtag Omo. Hashtag Birken.

Målet på turen i år var 4.15 – og opp til Skramstad gikk det i kjent schizostil i rykk og napp. En slags balanse av iver, måtehold, observasjon og søken etter å etablere gruppe – i kombinasjon med irritasjon (type voldsom) at det første som skjedde var at flaskeholder (hersens carbonhysteri) knakk etter første drikk. Den flasken ville jeg miste kjapt, og det stemte. Vær så god Djuposet, en kliss ny Sageneflaske til odel og eie. Kjipt å ikke ha nok vann, men fikk heldigvis nok underveis.

På Skramstad var jeg akkurat på tid. Registrerer; Fint sykkelvær. Fine folk rundt meg. Fin form. Gode ben. Akkurat riktig med klær. Lang-kort. Perfekt ritt faktisk. Kos deg. Ned Djuposbakken kjørte jeg saktest av samtlige, med unntak av Mokkabønnene; Else (67), Bibben (72) og Tullen (64) – alle i pulje 78. Og der nede, hvor det er så fint, var vi i år akkurat så få at det ikke ble trangt og kaos. Så bortsett fra gåing i den aller første og lange bakken (som vel alle gjør?) på stipartiet var jeg ikke av sykkel en eneste gang etter det. Det er nytt. At det var SÅ tørt altså. Fint på Bringebu, og på Bjønnåsen var DDE byttet ut med Jokke (her kommer Vinter’n). Moderne folk. Opp til nysetra og etterhvert Kvarstad gikk det fint. For fint? For her kunne jeg ærlig talt vel presset på litt mer? Synes tidligere år at dette partiet har vært drøyt langt, det er jo nesten som en eviglang neverending oppoverbakke hvor en føler at en aldri får opp farten. Men ikke i år. Tørt som i Sahara, føn(med)vind og gode ben. Komboen sin det! Var det forresten medvind i hele løypa i går? Føltes sånn, selvom de fleste meteorologer nok vil, og helt rettmessig, hevde at det nok ikke går.

Er det lov å si, uten at jeg mobber, at jeg synes at folk som stiller i kort-lang ser litt rare ut? Er det nesten bedre å stille med ingenting-lang á la Obelix-style? Og mens vi er inne på påkledning, jeg synes det er en uting at noen (overraskende mange faktisk), stiller til start i terrengsyklens 17. mai, uten å ha vasket verken seg eller bunad. Har du f.eks syklet bak/ved siden av en stinker? Ikke ok. Og det er STOR forskjell på ny, gammel og gammel-gammel svette. Svin er de. Hashtag Omo. Hashtag Birken.

Opp alle bakkene etter Kvarstad er det INGEN som tar meg igjen. Hevn for at jeg blir (så) til de grader grusa nedover. Det må jeg ta tak i, tenker jeg, min «kjøring» nedover på grus, Melde meg på et teknikkurs kanskje? Rosinbakken går fint i venstre felt og alle åsene som kommer etterpå var easy-piecy. Men hva er det med alle de gamle ferdigvorsa menn og kvinner som står langs løypa her? Øl-og spritdunstene sigarettrøkende 65-70+-åringer som prøver å heie, sjangler og snøvler og har Baccara på full guffe på sine sprengte alt-i-ett-stereo-anlegg fra 79′. Seriøst. På Storåsen er jeg 2 minutter før skjema, så ruller greit happy-happy ned til balettbakken i fin fart (på asfalt går det fint, det er grus som er bad).

Og i balettbakken tror jeg NRK valgte å ikke filme meg av den enkle grunn at de ikke hadde nok film (ja eller på moderne, terrabyte). Er det mulig å bruke sånn ca 8 minutter ned der? Joa, og i mål får jeg merket, men ikke Merket. Grei dag på jobb. Tiden ble 4.12. Innafor, selvom jeg følte at jeg hadde mer å gå på.

NB! Kan vi akseptere en pris på kr 500.- for transport av en person fra Lillehammer til Rena? Trodde jeg ble aksjonær i AS Birken der jeg.

7 Responses

  1. Vakkert berettet, som alltid fornøyelig lesning!

  2. BB sier:

    Fantastisk lesning – og en overraskende slutt!

  3. Studenten sier:

    Jeg hadde min beste sykkeltur ever på fredag. Alt var perfekt fra start til slutt, sånn ca. Tok bussen fra Lillehammer to timer før start, sammen med faren min. Etter en pep-talk fra min bedre halvdel kvelden før var «jeg tar det som en fin tur» endret til «skal kjøre taktisk hele veien». Bussen ankom Rena i god tid, men syklen gjorde det ikke. Dermed ble det en kamp mot klokken for å rekke puljen. Etter å ha lempet en trailer tom for sykler, ettersom min sto innerst (og alle andre sto å så på hverandre og ventet på frivillige til å lempe), hadde jeg fem min på å rekke start. Bag-drop, fylle flaske, og finne inngangen til løypa. Fant min far bakerst i startfeltet, og skuddet gikk idet jeg endret startboksen. Oppvarming ble dermed spurten fra bag-drop, via Evervit-tanken (viste det seg, trodde det var vann) og til start.

    Planen var å kjøre kontrollert hardt i bakkene, ettersom det er min styrke, og finne bakhjul som skulle taue meg på strekningene med mindre helning. Ved barnehagen i Rena var jeg først i puljen, etter en genial yttersving i 180 graderen under riksveien. Fant to karer som holdt god fart oppover og utnyttet dette. Når asfalten tok slutt, gjorde farten deres det sammen. Dermed ble det solo i venstre felt hele veien til toppen. Tror jeg så en sekk med pulje 3 på rett før Skramstad (startet i pulje 7 selv).

    Fant også ut at flasken jeg fylte i all hast inneholdt dobbel dose energidrikk. Aldri kjent noe eksplodere på en slik måte i munnen. Innholdet ble straks dumpet i veikanten. Med vann i sekken og cola/vørterøl på den andre flasken ble ikke savnet stort.

    Strupte uredd ned til Djuposet, og løp igjennom stipartiet. En liten krise da en sko nektet å feste seg i pedalen under det tekniske, men det løste seg så snart skogen åpnet seg og grusen var tilbake under hjulene. Fant gode bakhjul inn mot og etter det andre «stipartiet». Utforkjøringen mot Kvarstad var eneste stedet med motvind, men fant en kar å gjemme meg bak inn mot matstasjonen.

    Bakkene etter Kvarstad er min arena og igjen var det solo på venstre siden av veien. Ble tatt igjen av en kraftkar som tauet meg inn i Rosinbakken, før jeg forlot ham der, sammen med en haug andre som så ut til å stå stille. Nye bakhjul på flatene inn mot storåsen, også et som viste seg å tilhøre en som ikke deltok i rittet. Utfor fra Storåsen gikk en solid gruppe med høy fart. Ved inngangen til Sjøsetervegen var jeg i villrede. Det hadde gått over all forventning hittil, og jeg viste at 3:30:00 var innen rekkevidde for første gang. Heldigvis kom en reddende engel i form av hva syntes å se ut som Johan Golden (men ikke kunne være ham, etter min Golden Goal erfaring). Vi fikk igang en god tomannsrulle, og holdt godt over 40 km/t inn mot og etter skistadion.

    Forlot min gode venn ved Balletbakken, klarte svingen i bunn for en gang skyld, men var nesten nede på sletta av hoppbakken da jeg ikke klarte svingen inn på tribunen. I mål på 3:26:17, ny pers med 8 min, og 20 min bedre enn hva jeg gjettet i Shell-konkurransen. En seier for taktisk kjøring og utnytting av andre med tempostyrke. Tiden holdt også til 37 plass totalt i herreklassen (og totalt for dagen, ettersom beste dame kjørte på over tre og en halv time.) Kan også skryte av at ingen tok meg igjen. De som kom bakfra hang jeg meg på og parkerte i første motbakke.

    Jeg er nå farlig nære å sykle en time raskere enn ved første gang jeg deltok, så neste år er målet helt klart 3:18:55!

    Dette ble veldig mye selvskryt, men dette var for gøy til å legge noen demper på.

  4. TT sier:

    POOC leverer igjen!

    Studenten, disse sidene er her nettopp for å skryte av egen innsats – grattis!

    Faktisk så jeg med egne øyne at en rekke Sagene ryttere burde ha noe å skryte av.. hvor er resten av referatene?!

  5. Jørsa sier:

    For første gang skulle hele familien inkluderes i Birken. Både kone og barn sykla og alle var strålende fornøyd. 8.15 fredag går starten for UltraBirken. Som i fjor skulle jeg kjøre med min kompis Jacob. Tidsmål i Ultraen er ikke like lett da løypa er ny hvert år. Starten gikk og feltet satt samlet lenge. I år var det grus/asfalt de første 55 km til toppen av Rosinbakken. Jeg hadde tidenes bein og brakk inn på sti etter 2 timers oppvarming. Jacob var plutselig borte og det viste seg at han la igjen ca. 1 min i Rosinbakken. Etter 300 m på sti kom mitt første tryn. Opp igjen. No problem. På det litt lettere stipartiet passerete jeg min nabo FN sykkel. Dette har jeg aldri gjort før på noe UB cup så dette skal bli min dag tenkte jeg. Etter noen tøffe oppoverbakker var det duket for nydelig nedoverflyt. Følte meg konge nedover og karen foran meg la seg ut på siden og jeg fløt forbi. I bånn av bakken sånn ca 1 min senere kom første over styret tryn, rett i gjørma. Kom meg opp men nå startet krampene. Hvorfor kommer disse jævla krampene når man går på trynet? Anyone? I løpet av turen på 6.18.50 ble det to ganger over styret til og krampene ble værre for hvert tryn. Sistegangen så ille at venstrefoten stod 45grader Donald og umulig å klikke i pedalen. Bortsett fra dette ble jeg selvsagt tatt igjen av FN sykkel etterhvert og Jacob tok meg igjen og vi kjørte sammen til mål. Kunne selvsagt skrevet dobbelt så mye da Ultraen er dobbelt så lang (i tid) men. I dette løpet får man virkelig kjent på kroppens opp og nedturer. Totalt sett var dette en fantastisk opplevelse for meg. Stemningen på Ultraen er fantastisk og jeg anbefaler enda flere å stille. Nå gleder jeg meg til å lese noe flere, og spesielt Atleten som debuterte årets sesong med dobbel. Mine ben er støle, og jeg lurer på hvordan kroppen din reagerte. Kjør rittrapport folkens og ta TTs oppfordring for makan til gjeng. Heia Sagene sykkel. Jørsa

  6. ArniLar sier:

    Mitt andre Birkebeinerritt ble en fantastisk fin tur:-) i fjor begynte jeg i pulje 66, dvs sist. Så da var det var forfriskende å se litt mer av likesinnede i år i pulje 9.
    Starten gikk 07:40 og ble en relativt rolig tur opp til skramstad for min del. Beskjedne 33:30ish tilsa nettopp det, og jeg lå for det meste i rolig sone 3. Jeg ville kjenne litt på kroppen da jeg var influensasyk siden KMgrus. Jeg var hjemme fra jobb både Mandagen og Tirsdagen liggende horisontalt. Hals og nese var på ingen måte bra i Birken, men det skulle vise seg at beina var bra.

    Videre nedover mot djuposet lå jeg på hjul, relativt langt fremme i feltet. Pissredd som vanlig nedover, men med tegn til bedring da jeg passerte noen etterhvert. Opp gåpartiet gikk jeg rolig og spiste. Mistet nok noen plasser her, men skitt au. Herfra ble rittet satt i en litt større gruppe. 10-15 mann fulgte hverandre til kvarstad i jevn dur. I oppoverbakkene var jeg klart sterkest og fikk luke hver gang, men skjønte fort at jeg ikke ville klare å holde luken og ble tatt igjen nedover. I Rosinbakkene bestemte jeg meg for å prøve å nå en gruppe lenger fram og dro frem sone 4 og 5. Fikk fin luke opp mot storåsen, og skimte en større gruppe et stykke fremme. Desverre nedover asfaltbakkene etterpå ble jeg liggende forgjeves og jage og når jeg omsider tok igjen gruppen på traktorveiene viste det seg at det var en samling av avdankede pulje 7 og 8 syklister som ikke holdt veldig høy fart. Jeg lå med dem i ca 1 mil før jeg hørte lyden av syklister bak og kjente igjen fler av kara i puljen min. Med kun 12km igjen bestemte jeg meg for å være fornøyd med den gruppen, og lå fint plassert i gruppa. På slutten syklet jeg i fra endel og klokker inn på 3timer og 10 min. En forbedring på underkant av 20% ifht i fjors 3timer og 54min. Så jeg er fornøyd:-) Neste år håper jeg på en raskere pulje. Målet er helt klart sub 3 timer uavhengig av forhold. Alt i alt en veldig fin tur uten å gå kjelleren. Gleder meg allerede til neste sesong og kamper i KM og andre ritt. I’m stepping it up!!

  7. Strandis sier:

    En liten oppsummering fra overtegnedes opplevelse av Ultrabirken.

    Billetten ble tidlig bestilt i 2013 og syklisten gjorde seg klar mentalt at dette skulle gå bra med god trening sammen med Sagene og noen konkurranser i løpet av 2014. Med tidenes jobbing, nytt tilskudd til familien og nykjøp av rekkehus krevde sitt til at treningen skjedde spredt og få ganger. Det var med stor spenning hvordan dette ville gå med 120ish km terrengsykkel som desidert lengste økt på mange år. Oppskriften skulle være enkel; holde seg inne på 160-169 bps på grus og litt varierende opp og ned i terrenget, men helst det samme. Tidsønske; så lavt som mulig, men uansett under 10 timer. Som hør seg bør holdt vel dette i det nette sum av 5km… Etter første terrengbiten (den samme som birken) ble det tynt i flokken bak de godt-trente, og med rykk og napp kjøring fra nærmeste gruppe (6stk), ble det den sedvanlige grusbanking for det meste alene. Dog var det lite vind, så tempoet ble ikke for dårlig. Etter 55km kom vi til det etterlengtede terrengpartiet. Relativt god flyt og ok tempo tilknyttet pulsen seig jeg fremover, ikke fort, men jevnt. Frisk og fin etter matstasjonen på snultra tok vi på neste økt frem til Hitfjell og Hita stasjon. Så dragene av fjellet og gledet meg til å komme på litt tørre stier oppover, dog smøg pulsen oppover og sammen med kanskje litt dårlig etterfylling av energi/salter fikk jeg det totalt oppover. Det ble mye gåing og vispsykling opp til Hitfjell. Nedkjøringen var dog fantastisk og en liten oppkvikker. Ved Hita stasjon var det sjokomelk, vann og gel som stod på menyen. Regnet med at det ville ta tid før kicket kom tilbake, så det var bare trille videre uten å presse for mye. Ned og opp Hafjell var etter min mening sløsing med høydemeter (både opp og ned), men litt trasking oppover på 25% helninger og grussykling videre kom vi endelig til Pellestova. Underveis var det mørke skyer mentalt, så ved Pellestova skulle det spises og drikkes! Etter dette gikk det rolig men med humøret på bedringens vei. Varierende sti for slitne bein, men alt i alt ok stykke frem til siste matstasjon Nybu. Etter dette var det sette på største klinge framme og gruse nedover på sti/grus frem til mål. Beina fungerer godt på flatt og nedover, men oppover er det mer eller mindre null styrke. Dog tar jeg inn 3-4stk før målgang og føler at siste etappe var godkjent. Inn på godt under målet (8.41) ble konklusjonen at dette var ok. Lovet meg opp fra Hafjell at dette skulle jeg aldri gjøre igjen, men med en-to restitusjonsdrikker og litt mat i magen kom følelsen av at dette må jeg ta å slå neste år… Så får tiden vise om det blir bedre oppmøte på treninger og innsats på sykkelsetet før neste år på samme tid… Stygt redd for at jeg må en tur til… (PS: GPS-en min sa 117km og 2451hm, så vil si det var innenfor slingringsmonn til løypelegger)

Legg igjen en kommentar