KM Rundbane 2015 – Resultater

LanterneRouge sier:

Detta var morro!
Som debutant skal jeg innrømme at jeg var spent på hva dette KM-opplegget var for noe. Har jo hørt fra flere hold at dette er blodseriøse greier mens det pågår, og skifter brått til å bli over middels hyggelig når man har passert mållinjen (som denne gangen var assistert av to flotte Sagene-vimpler).

Jeg hadde blitt tipset om at det kom til gå hardt fra start, og trodde jeg var klar for det. Men ydmykheten min og respekten for all kjørestyrken i klubben tok overhånd. Noe jeg skulle angre på resten av Km´et (og kvelden forøvrig). Når jeg lå der på grusen og så at feltet strakk seg tenkte jeg, nå lever jeg i alle fall opp til aliaset mitt.

I første terrengparti fikk jeg muligheten til å passere noen utvalgte, og ble liggende mellom en del andre. Da grusen igjen åpenbarte seg på vei ned mot 180grader´n var luken fram til neste gruppe relativt stor.

På ett tidspunkt inne på stien, etter jernbaneskinnene, skjønte jeg at ydmykheten min kommer man ikke langt med på rundbane. Da jeg ble forsøkt forbikjørt på single track og vips så ble det vel trangt der vi lå to sykler i bredden.

I det jeg fikk mulighet til å passere gruppettoen Beretta refererer til, fikk jeg også ny giv til å ta opp kampen med å tette luken fram til Thorst, Bell og ImPedrovski. På toppen av hårnålsvingene opp til Langsetløkka, møtte jeg rittets første store utfordring. Siden jeg meldt min interesse for deltakelse lovlig sent og som debutant ikke hadde startnummer fra i fjor, syklet jeg uten navn og alias på startnummer 70. Dette til stor fortvilelse hos rittets mest ivrige supporter (hun ene av jentene i Rye drakt, som forøvrig skal ha stor takk for innsatsen). Det å uttale LanterneRouge klart og tydelig, uten å krølle tunga, i rød sone var jeg visst ikke i stand til.

Jeg opplevde også noe nytt denne dagen. Etter å ha passert denne ivrige og svært motiverende Rye-jenta skimtet jeg ryggen til ImPedrovski opp i bakken. Tror til og med jeg nærmet meg etterhvert som bakken tok til. Jeg har ikke tidligere opplevd å bli paralysert og målbundet på en og samme gang, av sykling. På toppen av bakken valgte ImPedrovski å kjøre rett fram istedenfor å ta til høyre inn på stien. Beklager på det sterkeste at talesenteret mitt blacket ut, og at jeg ikke klarte å si noe så enkelt som: «Det er feil vei». SORRY!

Mistet i grunn litt motivasjon på det tidspunktet, da det ikke lenger var noen rygg å jakte på, i umiddelbar nærhet.

Det endret seg etterhvert når Wien dukket opp fra ett eller annet sted, og vi ble jaktene omkapp på hverandre her og der, fra starten av andre runden. Spennende kniving der ja. Det var en av fotografene som hamret inn den siste spikeren i kista og gjorde at jeg omsider trakk det lengste strået mot Wien. Når jeg passerte fotografen fikk jeg noen hyggelig oppmuntrende ord (ikke misforstå, jeg takker for det), mens Wien fikk: «Han derre tarr´u!» Vann på mølla eller bensin på bålet. Kall det hva du vil. Jeg giret i hvert fall opp, derfra og hele veien inn til vimplene.

Det var kjempegøy å være ute i løypa. Kult at noen tar seg jobben med å arrangere dette for oss andre! Veldig takknemlig for det 🙂 Nydelig kake var det også. Jeg ble overrasket over hvor mange som stod rundt om på både en, to og tre steder og skrøyt og jugde (les: «Du ser sterk ut»). Og ikke minst hyggelig å hilse på de av dere jeg rakk å hilse på i går!

Og til slutt, glad for at jeg endelig har latt meg overtale av HappyFeet til å kjøre rundt med landets feteste drakt! Gleder meg allerede til neste år og alle de andre KM´ene som kommer.