Solid innsats i Ultrabirken

Simen sier:

Siden jeg syklet kortest kan jeg bidra med rittreferat istedenfor rittresultat.

Dette var debut i Birkensammenheng for min del, ikke så mye som en liten Halv-Birk har jeg deltatt på tidligere, men siden mine aldrende ben blir mer og mer glad i jevn fart på bekostning av evne til å tåle rykk og napp tenkte jeg Ultraen skulle pass perfekt.

Fredag morgen var terningen kastet, forberedelsen var gjort perfekt, formen var så bra den kunne få blitt, sykkelen var blodtrimmet og været var… så der (egentlig var det rævva, men litt positiv må man dog prøve å være).
Med kanonsprekken fra Bukkerittet friskt i minne var det lagt opp til et konservativt løpsopplegg, planen var å kjøre i eget tempo helt fra start ettersom seedingen i pulje 1 tilsa at jeg hadde tatt meg vann over hodet hva gjaldt forventet utgangsfart.

Jeg stilte opp godt bak i feltet og trillet rolig igang da startskuddet gikk og lot alle som ville stikke forbi da farten gikk opp inntil jeg innså at det var på tide å finne fram plan B ettersom det ikke var en levende sjel bak meg – alenekjør på grusen er like tungt som å jage rygger, men går saktere så her måtte det bokstavelig talt gires opp.

Ved U-svingen i overgangen fra kjerrevei til grus begynte det å sprekke opp og jeg ble sittende i en gruppe som kjørte jevnt og bra inn mot og gjennom det første terrengpartiet, mens vi jevnt og trutt jobbet oss fremover i feltet.
Etter ytterligere et par terrengrunder var det så vidt jeg husket fra kartet helt slutt på lange, raske gruspartier hvor det lønte seg å ligge i felt for en stund, så jeg kjørte med god kontroll i helt eget tempo mot runding av løypas nordligste punkt. Syntes i grunn det fløyt bra, bortsett fra at en passering av en hjullappende Henning ble markert med et solid faceplant. Spiste og drakk og følte at dagsplanen om å kjøre billig første halvdel for så å begynne å jobbe etter 70 km fungerte perfekt, helt til bakgiret helt ut av det blå gikk i eikene med brask og bram.
Sykkelen fikk seg en luftetur ut i lyngen og med seg på veien noen utvetydige formaninger om at den godt kunne finne fram spaden og fortsette reisen enda mye lenger. Fjelltriatlon med sykling, gjørmebading og løping var nå et faktum, men etter noen kilometer på beina så jeg plutselig verden vakreste syn: Et Sagene-flagg!

Stor takk til Espen som reddet det som på det tidspunktet lå godt an til å bli tidenes mest bedritne dag og kudos til alle som gjennomførte – løypa var morsom, men med hjelp av værgudene ga den ingenting gratis.