Francisca og Jørgen vant KM maraton

Simen sier:

Etter målgang ytret Brede ønske om å ta opp igjen tradisjonen med høyst subjektive rittrapporter, og jeg varslet at min kom til å bli kort: F..N!
Etter å ha slikket sår og tygd grus i noen dager har imidlertid den mest angstbiterske nederlagsfølelsen lagt seg såpass at jeg føler meg klar til å utbrodere litt mer.
En gryende optimisme rundt egen fartsutvikling i juli var blitt avløst av nagende tvil og en distinkt følelse av at formen likevel var på vei til samme sted som hver høst, et sted så mørkt og dypt at alle Tolkiens orker og balroger har gitt opp å komme seg ned dit. Men som General Melchett sier det; If nothing else works, then a total pig-headed unwillingness to look facts in the face will see us through, så håpet om at tempofadesen en uke tidligere bare var et blaff i negativ retning var fortsatt i en nyanse av grønt.

I hvert fall til jeg begynte på oppvarmingen – maken til utpsyking har jeg aldri opplevd. «Er det styrketråkk du driver med?», «skal man virkelig puste så tungt?», «trodde Spark’en skulle være ganske lett, jeg»… Kommentarene bare fortsatte, og det mest skremmende var at stemmen som leverte dem var klin lik min egen. Nuvel, det skulle vel bare gjøre det enda eklere å holde seg til planen om å åpne kontrollert i hvert fall…

Masterstarten var ferdig og fløyta lød (nedpsyka igjen; «pokker så lenge han holder den tonen da, er det bare jeg som er så j….g anpusten eller?»), ryttere på alle kanter, høyre, venstre… men ikke foran nei, det var det en luke gitt, så da Atle passerte heiv jeg meg inn i rygg på ham med tunnelsyn og en klar intensjon om å bli der uten å dra en meter før eventuell defilering etter målgang. Én bakke, to drypp og en eksplosjon av narcsissisme senere fant jeg meg selv i ingenmannsland, sanseløst gampende etter ryggen til Bjørn og Daniel. «Hvordan i h…..e skjedde dette da bein? Jeg trodde vi var på samme lag og hadde en avtale her?» Ryggene foran kom ikke noe nærmere, derimot var det noe stort og vegglignende der fremme som nærmet seg faretruende, så da var det bare å hive seg i rygg på Atle med tunnelsyn og en klar intensjon om å bli der uten å dra en meter før eventuell defilering etter målgang (oh, déjà vu…). Langs Movann var det faktisk nesten levelig og optimismen blomstret, så da Bjørn durte forbi i venstresporet slang jeg meg med for å røske litt i feltet… og så var det den bakken opp mot toppen før Laskerud som alltid er én kneik lenger enn godt er da. Det var nok helst mine egne lunger og legger det ble røsket mest i, og teten på gruppa forsvant over toppen med mer enn den halvmeteren jeg var komfortabel med å gi bort. Men fordelen med å være noen kilo tyngre enn forrige sesong er at det går styggfort nedover, så etter Laskerudsløyfa var jeg i kapp med gruppa igjen. Men så da? Tror du ikke at jeg plutselig kommer til meg selv igjen halsende foran feltet nedover langs Movann? «Hvordan i h…..e skjedde dette da bein? Jeg trodde vi var på samme lag og hadde en avtale her?» Bjørn heiv seg foran inn på stien etter Snippen og det gikk styggfort nedover, men jeg hadde kiloene på min side, så dette skulle gå… åt skogen. Ikke mye hjelp å ha kiloene med seg når man har en haug med gir-goblins mot seg. Tilbake i sadelen begynte jaget igjen, og bra treff i steinura før brua brakte meg i nogenlunde kontakt med teten i gruppa igjen. Men oppover langs Dølebråtbekken så jeg klarere og klarere hva som var skrevet med bittesmå bokstaver på styret mitt mens strikken ble lenger og lenger og lenger… På vei inn på stien på toppen var det fortsatt en viss kontakt, og da det stoppet opp litt i idealsporet så jeg min mulighet til å komme helt i kapp med et sylfrekt B-spor. Og da dukket det satans dyrelivet opp igjen. Hvitevarebjørnen og hans kompis grusgrevlingen har ødelagt hvert sitt Grenserittet for meg, denne gangen var det gjørmegjedda som lurte i sivet. Raskt som et lyn slo den til, røsket av begge hjulene mine og erstattet dem med to møllehjul i støpejern i stedet.

Derfra og inn var det i grunn natta. Jeg så noen hvite skjorter foran meg i asfaltbakkene opp fra Maridalen, men etter å ha finstudert samtlige gjørmegroper på Grevestien på nært hold var det bare så vidt jeg rakk å se en enslig rygg runde svingen på Sander gård da jeg kom inn på gårdsveien. Men den ryggen hadde nok også hatt bedre dager, for på grusen inn mot løkka var den plutselig kommet mye nærmere, så her var det mulighet til å klatre i hvertfall én plass tenkte jeg og heiv meg inn i de siste stipartiene med dødsforakt.
Tenkte jeg ja… Den ryggen hadde tydeligvis hørt stønningen min og hatt litt mer på lager, for den så jeg ikke igjen.

Dagens positive nyhet var et jeg nå hadde tre gjeldende resultater i KM, ikke rakk Ultraen på grunn av jobb og dermed kan pælme sykkelen innerst i boden og starte grunntreningen fram mot KM runden 2018, och då jævlar 🙂

Takk til arrangørene for prikkfritt arrangement og kudos til mestrene.

Simen sier:

Takke-takk 🙂 Og med hensyn til UB kommer jeg sterkere tilbake neste år (men ikke for sterk, tror rittrapportene blir bedre med litt «butt-hurt» faktor ;-))