Ventetia er over….., det kommer til å smelle

Og smelle gjorde det, men mere om det seinere.

I min start i Sagene var det få medlemmer, «alle» kjente alle, vi hadde knallhøyt oppmøte på KM og vi hadde rittrapporter. Jeg skal ikke bli han derre «alt var bedre før», selv om jeg vell var bedre på tempo før, men spesielt en ting savner jeg og det er rittrapportene,
Enkle fine skildringer av likesinnede som sleit seg gjennom fjelletapper og gjørmeritt, med indre demoner og ytre fiender. Dem savner jeg, så om noen kunne fått 
Per Otto Oppi på ritt så hadde vi fått litt underholdning her inne.

Etter 22 mnd uten startnr på sykkelen får jeg ta ansvar for eget ønske å starte. Kvarstad-Birken 2017 er vel eneste sykkelritt jeg har tatt til tårene, men vi trenger ikke rippe for mye opp i det. 2018 husker jeg ikke mye av, men jeg husker å ha syklet et par turer på våren med en rygg som 
var like enig om at det var like lurt å sykle som å skulle gå til valg ved å sette i partiprogrammet av man skulle  avskaffe bomstasjoner i Norge. Resten av sommeren og høsten spiste jeg noe greier med opp/ned vikepliktsmerke på og legger mobilladeren i kjøleskapet til lunsj.

I februar 2019 får jeg e-post: Dette bekrefter påmelding til TransØsterdalen 2019 for disse deltakerne:
TransØsterdalen 2019 28.06 Tynset Tynset
Jørgen Sørensen Transøsterdalen- 2-manslag 2-mans lag menn under 90 år
Atle Rømo Transøsterdalen- 2-manslag 2-mans lag menn under 90 år

Halo, vi omgås en god del Jørgen, så statusen min kjenner han, men likevel gjør han dette. Optimisten i Jørgen smitter på realisten(les undertegne) som øker lengden på skiturene i slow-motion. 28. mars starter jeg på prosjekt 90 økter til Tø. I starten føles det ut som galskap, og galere skal det bli når jeg 23. april må sykle opp GK 03:51 for å rekke morgenflyet til Bodø.
Turene blir lengre, og beina bedre selv om det unektelig føles litt rart å sykle asfalt til Drøbakk og Vestby på fulldemper, men alt gjøres for å skynde seg langssomt og skåne skrotten. Et kjærkomment lysglimt i treningshverdagen er dagen før dagen syklingen til GK 16. mai med brødrene Fiskvik, Jørsa og noen andre sykkelvenner. Tidene gir litt tro  og når kroppen takler pinsesyklingen hjem fra hytta etter beising finnes det snart ikke unnskyldninger igjen. 

Når de lokale ihlsjellene på hytta arrangerer Trysil-Knut rittet for første gang 23. juni er det neste ikke mulig å unngå å stille til start. Rittet sneier tomtegrensen og ingen trening er som ritt sier dem, 
ja så da må jeg vel prøve.

Kvelden før viser det seg at supersvensken og en opprinnelig Rena-kar, Dølplads har meldt seg på av de sort/hvitkledde med stil.

Vi kommuniserer digitalt kvelden før og legger en plan. 
Planen til undertegnede er å være langt frem pga et terrengparti. På slutten av masterbilen har jeg tatt front og kaster løse ermer til familien. I frykt for at noen skal gå setter jeg et tempo som er fort for meg selv. Planen funker bra og etter et par km slipper jeg til andre som holder samme fart. Bak med sitter Martin O og prater som det er søndagstur, noe det jo er, men bare for en håndfull. Over «topper» og alle skal frem. Svinger av hovedveien og straks singeltrack. Ohlsson er først inn, jeg ender vel som nr 10-12. I bekken er enkelte av sykkelen, feltet strekker seg. På vei ut av terrenget går n av de raske grussyklistene med thunderburt over sykkelen. Nestemann er så elskverdig at han velger å kjøre på sykkelen og tryne ha oxo. Selv med kort tålmodighet og landeveisteknikk svinger jeg unna mens jeg spør om det går bra. F… H.. på hedmarks er svaret før hodet nikkes i loddrett retning. 
Nå er det luker i alle retninger. Jeg er nest sist før ei gigant luke og har et stykke opp. Vel nede på grusen er jeg sist og har en drøy luke opp til en enkeltrytter som jager en kvintet som jager kvartetten i front. 500m stående i ramma gir resultater. Syre, pustebesvær og et bakhjul å klamre seg til. Redda for nå. 
Denne gjengen kjører som de har uttrykt kjærlighet til ulven. Etter få km detter Rye-rytteren som passerte meg på vei ned til asfalten av. 6 mot 4 burde være feigt, men lederne holder oss på 20-30 sekunder i mil etter mil. Hver gang jeg er fremme føler jeg at jeg tar alt for korte føringer, men må jobbe som en gal for å komme inn på hjulet til bakerste man. Kun Northug kunne faket seg så sliten som jeg er og fasiten skal snart få to streker under svaret. 50m før stigningen kjører vi inn lederne. 50m inn i bakken er undertegnede av. Ohlsson forsvinner i det fjerne mens blikket faller til stemmet. Heldigvis er det en nittedøl som heller ikke er geit. Vi titter med håp opp i bakken i den tro at noen kan ha fått det, men de eneste vi ser av den sorten er hverandre. På toppen er vi vel et minutt bak. Nye flakser fås og vi får beskjed at Søre Osen store sønn Erlend ikke er langt forran. 
Etter spurtprisen er det bittelitt pusterom før vi slalom mellom vindmøllene til siste topp. Om du føler deg mest sliten eller liten mellom disse gigantene er ikke godt å si, men det er godt å være to når de siste 20km skal kjøres i motvind i lett-terrenget. 
Godt samarbeid og raske dekk fører oss mot RV 25. 30m før du når den skal du til venstre. Undertegnede tar til venstre 40m før og må over en liten bekk og et bløtt parti. Sånn går det når gardina er nede. Ned på grusen, asfalt og vipps så var vi på siste stien. Nittedølen setter fart, men denne kan jeg godt så her følger jeg lett. I siste motbakke derimot er jeg og sykkelen som limt til underlaget når Erland Kristiansen har  byttet ut sanitetsposten i første terrengparti med kameramann jobb. Like utslitt som under lysløyperenn i Søre Osen kommer jeg dinglende i mål på campingen. 
Der siter spreke syklister og mosjonister med smil rundt munnen. En strekk i gresset før jeg ser at tidligere Sagene-syklist, nå trebarnspappa Lars Sølna er tilstede. Uten trening, som han selv bedriver det, så har han valgt å være tilskuer. Kanskje like greit for meg sånn at jeg slapp å få deng av en som ikke har trent. 
Det strømmer på med deltagere i mål og der kommer Dølplads rullende solo inn etter å ha satt av gruppa si i bakken. 
Når premiene skal deles ut forsyner Ohlsson seg av to sjekker og dekker hytteleien på drøye 2 timers jobb rundt Osensjøen. 
Atleten på Tynset, snart klar.