Øyeren Rundt 2015
Høstklassikeren Øyeren Rundt arrangeres 09.august – erfaringsmessig et ritt med høyt tempo og mange bein som klør etter kjøre ritt etter sommerpausen. Nytt av året er at rittet også er Mastercup. Noen som skal kjøre?
10 Responses
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Jeg er påmeldt (turritt, startpulje 2). Værmeldingen ser lovende ut, så det er lov å håpe på en fin tur (frem til siste bakke!).
Jeg meldte meg på i går i turittet. Pulje 1. Håper det fylles opp med mange andre i de fete Sagenedraktene. Det hadde jo vært kult om vi ble en god gjeng.
Jeg kjørte rittet i 2011 alene for en annen klubb og det var en spennende opplevelse. Da prøvde jeg å kjøre inn bruddet som gikk alene uten å lykkes innhentingen.
Jeg har også lyst til å kjøre, og da i en stor gruppe i pulje 1. det ergrer meg at man ikke får se puljen sin før man er bindende påmeldt. Noen som vet hva som skal til for å få stille i pulje 1? Hvis ikke blir det heller mastercup, i tilfelle.
Påmeldt, pulje 3 (med 230 andre syklister…).
Jeg kjører i pulje 1. Ser ut til at vi er 5 Sagenegutter i pulja pr nå, så det blir trivelig.
Vi bør vise fargene sette opp et flagg eller to. Noen som kan organisere dette og ta med flagg?
Ser ut til at rittet er fulltegnet. Jeg er keen på å sykle så kjøper gjerne et start nr. dersom noen skulle bli syke, mister sykkelen, får nerver eller av annen grunn har et ledig nr. Mobil; 99 70 79 82
Fikk akutt problemer med bremsene foran så desverre dns på meg da jeg ikke rakk start. Fikk fikset det, men for seint. Var sikkert et tegn fra oven, skal giftes neste lørdag.. Håper gutta kjører hardt, gleder meg til sitrapper:-)
Starten har alltid vært kjent for å ha litt kaos-preg over seg. Men søndagens master-bil er noe av det mest ryddige jeg har opplevd i ritt. Litt kjøring over gulstripa, men ellers rolig og behersket. Trolig en stor fordel å dele opp i flere puljer.
Endelig fikk jeg muligheten til å sykle på «hjemmebane». Med en trasé gjennom Trøgstad og deretter Askim, over Solbergfoss til Spydeberg, kunne jeg nesten tatt at et do-besøk midtveis.
Godt kjent med bakkene, men likevel dårlig forberedt når de først kom. Ut fra Trøgstad ble det for forsiktig, og opp fra Mønster Bru oppstod det luke. Et par stykker jobbet hardt for å tette, men brukte litt for mye tid og krefter. Derfor skjedde det igjen i de små kneikene før Solbergfoss, og i kneika opp fra dammen ble det tungt. Pedro forsvant ut av syne, og Jørsa var allerede langt foran. På tide å konsentrerte seg om å komme i mål med en ok tid.
På toppen hadde jeg ryggen til Gampen. Den visste jeg at jeg måtte holde. Sakte men sikkert fikk vi opp Conte Negro, og med et par habile Lørenskog-, Hero-, Rye- og inkognito-ryttere, etablerte det seg en slags rulle. Dvs… Sagene og Lørenskog rullet, resten inntok kjent «altfor sliten»-positur. Mange fagre og positivt ladede ord og uttrykk senere fikk vi endelig opp dampen, og på et tidspunkt rundt Enebakk hadde vi et titalls ryttere i en meget velfungerende rulle. Og så stoppet det igjen… Litt små organisert frem til Rælingen, og undertegnde forsøkte beina. De svarte naturlig nok ikke…
Ned bakken mot siste sving, og aero-rammen gjør jobben. Glir fint opp i en fjerde/femte-posisjon, men må bremse litt inn i kneika før mål. Og så er det slutt på aero-effekten. Tre tråkk i motbakken, og krampen er et faktum. Bakside begge lår og forside venstre. Å gå er ikke en option. Står er heller ikke en option. Det får bli grimaser… På toppen ser jeg nest sistemabb gli forbi. En av Lørenskog-rytterne som har jobbet sammen med oss hele dagen. Det er takket man får, tenker jeg, og ruller ut på siste flate og inn over målstreken, står av sykkelen og får ett siste krampetrekk i låret. Det skal tøyes mye fremover…
Jeg slutter meg til formannen sine vurderinger, når han påpeker at dette var en ryddig start.
Et stykke bak i feltet, lurte jeg lenge på når masterbilen endelige ville kjøre av gårde, men når vi passerte 3 mil, skjønte jeg, at den hadde kjørt for lengst. Formannen, som samtidig var kapteinen på Sagene-laget (startnummer 111), hadde på forhånd varslet om noen kneiker etter drøye 6 mil. Her sprakk feltet opp i tre grupper og undertegnede satte i gruppe tre – så klart. Likevel klarte jeg å tette luka til gruppe to, hvor formannen og Havregampen lå. Her hører jeg hjemme, følte jeg, da jeg omsider hadde fått kontakt.
Formannen var på dette tidspunktet allerede i gang med å organisere en rulle. «Organisere» må dog tolkes i vidt forstand i og med at Nordboer «kommanderte» folk til å bidra i rulla. Jeg kunne da selvfølgelig ikke la være å gjøre mitt – üb immer Treu und Redlichkeit… Formannen var i denne fasen av rittet i maskinmodus og jeg ble flere ganger mint om «Der Panzerwagen».
Etter Spydeberg hadde jeg endelig klart å få tilbake pusten. Nå var det bare å dunke til. Det var Nordboer, Havregampen og undertegnede som mer eller mindre dikterte det som skjedde i rulla på de siste milene inn til mål. «Litt roligere, du knuser CERES-fyren», ropte formannen til meg, hver gang jeg kom i front av rulla. Tilbakemeldingen jeg fikk gjorde meg oppriktig glad og jeg måtte uvilkårlig tenke på Jens Voigt (I get payed to hurt other people, how cool is that?!).
Siste gang jeg tenkte på Jens Voigt, var i siste bakken før mål (ohhh, this is gonna hurt). Men man kommer seg alltid opp til slutt – på et eller annet vis. På toppen hadde jeg overraskende nok krefter igjen til å kunne gire på storskiva igjen og tråkke forbi et par ryttere som var helt skudd.
I målområdet ventet allerede DS og heiet på alle Sagene-ryttere. Takk til han og takk til alle Sagene-ryttere som representerte klubben i Øyeren Rundt!