Rittrapport Enebakk Rundt

Sagene IF sykkels offisielle HTFU bilde anno 2016

Sagene IF sykkels offisielle HTFU bilde anno 2016

Greit nok, Enebakk Rundt har kanskje mistet litt av prestisjen etter at snøfrie Østfoldvintre har gjort det mulig å tjuvstarte rittsesongen litt lenger sør, men det er fortsatt en klassiker og årets første mannjevning for østlandsklubbenes togførere.
På forhånd hadde det gått litt trått med innpisking av mannskap til årets 1. mai tog, men med tiltagende positive værmeldinger rant det på med Sageneryttere den siste uken, og siden tydeligvis ingen rakk å få med seg Gislefoss & Co sin siste kuvending dagen før stilte 18 bunadskledde på startstreken i lett duskregn.
En kjapp rekognosering i startområdet avslørte at vi hadde bommet totalt på opplegget; Ikke hadde vi telt med oppvarmingssykler på rulle, ikke stod vi i ring og skreik til hverandre og ikke hadde vi med eget foto og filmcrew. Det var i det hele tatt vanskelig å se hvordan dette skulle kunne ende i noe annet enn fiasko, men i så fall skulle vi gå ned med flagget til topps med fullt orkester og se j….g bra ut mens vi gjorde det!

Starten gikk og med sparsomt samkjøringsgrunnlag må det ha vært Sagenerytternes ypperlige ryggmargsreflekser som kicket inn, for rulla satt seg fort og jobbet imponerende jevnt og fint på vei ut fra byen med bare mindre justeringer fra RC Thorst. Været og sviktende form får dele på skylden for at jeg sjelden har fått med meg mindre av hva som skjedde i og rundt løypa under ett ritt, fokuset var rimelig manisk rettet mot nærmeste rygg og bakhjul. Men elbilsjåføren som fant det for godt å prøve å passere bommen i Jerikoveien samtidig som vi kom i motsatt retning klarte faktisk å fange oppmerksomheten min.
Ellers forløp turen ut av byen og gjennom Lørenskog mot Øyeren uten særlig dramatikk, men just som toget hadde satt opp farten for alvor etter passering av Marikollen var uhellet ute. Forbikjøring av 3 avhengte syklister fra Kjekkas IF skapte litt uro i rekkene og plutselig var et forhjul i kontakt med et bakhjul bakerst i feltet. Mannen foran meg gikk ned, jeg gamblet på en venstresving og var i ettertid godt fornøyd med det, mens Kjekkasen bak meg nok fortsatt angrer på valget om å forsøke å ta unnamanøveren mot høyre. Kjekkasene lovet å ta seg av de falne, og Sagenetoget samlet troppene og fortsatte turen sørover.

Regnet som hadde gjort turen litt utrivelig så langt fikk avløsning på det artigst mulige tidspunktet – i bakkene ned mot Ytre Enebakk kunne man velge mellom hagl smelt i trynet av fartsvinden fra forflytning i 55 km/t, som er noe bortimot ubehagelig, eller å stirre rett ned i asfalten mens man fortsetter forflytningen, hvilket virket uklokt.
Undertegnedes ben begynte på dette tidspunktet å bli en tanke mugne, og jeg må med skam erkjenne at rundene i sekken etterhvert ble lengre enn besøkene i rulla på vei mot skiltspurten på Oslogrensa.
De sterkeste i rulla hadde fortsatt nok tørt krutt til å fyre av en svart/hvit rakett med femdobbelt stridshode i bakken opp mot Ekeberg, hvilket Jørsa beviste med dagens raskeste tid på Strava-segmentet til Ljabruveien, mens baktroppen samlet seg til felles uttyning av de siste reservene inn mot målbakken. Et kjederas i siste rundkjøring veltet planen om klore seg fast i ryggen foran for min del. Men målet om å sitte med til avslutningsbakkene begynte var uansett innfridd, så med unntak av et fembokstavers tabu-ord sånn for syns skyld klarte jeg ikke å opparbeide den helt store frustrasjonen.

Jeg vil gi en stor takk til hele laget for turen, spesielt til dem som tok en for laget og jobbet livet av seg i rulla til beina streiket, og oppfordrer alle til å fylle ut med sine egne opplevelser.

5 Responses

  1. Kvigis Kvigis sier:

    Takk for den korte turen i rulla for min del, en kropp som ikke spiller helt på lag satte en stopper ved runt 20 k. Skulle gjerne hjulpet lenger Etter hvert som regnet økte på og ryttere passerte var det bare å innse at det ble en lang og kald dag på setet. Da jeg omsider fant noen rygger å følge var det en gjeng fra en annen oslo klubb.Her var det kjeft å få så det var bare å prøve å holde god nok avstand bakerst, hvor jeg hadde sitteplass på første rad da flere deiset i bakken uten alvorlige konsekvenser heldigvis. Det mest positive med dagen var at jeg i det minste klarte å forserer godt i de siste bakkene. Stor kudos til alle lokomotivene for imponerende innsats.

  2. Massiv kudos til alle som stilte og ga alt for drakta. Imponerende tid, forholdene og lite tid til rullings-trening tatt i betraktning. Velger å *ikke* be om tilltatelse til å å rope et ekstremt høyt BRAVO, så rett og slett: BRAVO! 😀

  3. Thorst Thorst sier:

    Enebakk rundt i år ble en kald affære. For meg følte jeg at det gikk greit hele veien. Fingre og tær mistet raskt følelsen i regnet, og flere ganger i løpet av rittet tenkte jeg mye på hva som var verst; regnet som høljet ned, eller spruten fra bakhjulet til Pottesur. Mange ganger tok jeg meg i å tenke at det umulig kunne være nødvendig å kjøre gjennom alle sølepyttene, men sånn i ettertid oppleves det som ganske irrasjonelt når det styrtregnet.

    Ute ved Enebakk, da rulla gikk i 45-50 km/t toppet det seg da værgudene spedde på styrtregnet med innslag av sludd og hagel. I dette øyeblikket gikk været fra å være kjipt til rett å slett latterlig. Etter dette betydde bare mer regn at jeg smilte mer. Ute ved Enebakk opplevde jeg også noe som jeg ikke er helt sikker på om faktisk skjedde. Plutselig la jeg merke til et voldsomt spetakkel ute på venstre side av veien, og nede i en grøft satt en stokkand som ville være med på leke. Den flakset, sprang på vannet i grøfta og lettet i samme retning som rulla. Jeg satt og så på anda i flere sekunder mens den fløy ved siden av rulla, og før den dro inn i skogen. Fint hvis noen andre også la merke til anda og at det ikke var syner som følge av lav kroppstemperatur!

    Inn mot mål følge jeg meg pigg, og det var det nok flere andre som også gjorde. Vi ble tatt igjen med mange minutter av Stovnerkamaratene, og HS var med en gang klar for å koble seg opp og følge de inn til mål. Siden det er veldig lite ære i å sitte på hjul valgte vi heller å sykle det siste stykket uten hjelp. Før start gikk det er rykte om at 5-mann i mål var tellende, og vi satte avgårde med 5 Sagenegutter på vei opp mot Norstrand og inn mot mål.

    Oppsummert; Jeg har aldri før vært så kald på fingrene, regn gir sand i sykkelbuksa som igjen gir kjipe gnagsår, og vi var ikke veldig mye lengre bak vinnerne i år enn fjorårets rekordtid. Godt fornøyd!

  4. TacoLover TacoLover sier:

    Takk for turen! Veldig moro for en debutant i Sagene-rulla å kunne være med helt til mål, da glemmes fort kalde tær og fingre 🙂

    En ekstra takk til Beretta og Thorst som tok ekstra ansvar på hjemmesida og på rulletreninga.

    PS. Jeg så aldri noen stokkand, men jeg så generelt lite ila turen..

  5. Avatar Bell sier:

    Særdeles velformulerte og underholdende rapporter, jeg er jommen fristet til å bli med på galskapen neste år, men helst under litt tørrere og varmere forhold (stokkender er uansett ålreite dyr, såfremt de ikke flakser midt i veien) 😉

Legg igjen en kommentar