Rittrapport Enebakk Rundt

Sagene IF sykkels offisielle HTFU bilde anno 2016

Greit nok, Enebakk Rundt har kanskje mistet litt av prestisjen etter at snøfrie Østfoldvintre har gjort det mulig å tjuvstarte rittsesongen litt lenger sør, men det er fortsatt en klassiker og årets første mannjevning for østlandsklubbenes togførere.
På forhånd hadde det gått litt trått med innpisking av mannskap til årets 1. mai tog, men med tiltagende positive værmeldinger rant det på med Sageneryttere den siste uken, og siden tydeligvis ingen rakk å få med seg Gislefoss & Co sin siste kuvending dagen før stilte 18 bunadskledde på startstreken i lett duskregn.
En kjapp rekognosering i startområdet avslørte at vi hadde bommet totalt på opplegget; Ikke hadde vi telt med oppvarmingssykler på rulle, ikke stod vi i ring og skreik til hverandre og ikke hadde vi med eget foto og filmcrew. Det var i det hele tatt vanskelig å se hvordan dette skulle kunne ende i noe annet enn fiasko, men i så fall skulle vi gå ned med flagget til topps med fullt orkester og se j….g bra ut mens vi gjorde det!

Starten gikk og med sparsomt samkjøringsgrunnlag må det ha vært Sagenerytternes ypperlige ryggmargsreflekser som kicket inn, for rulla satt seg fort og jobbet imponerende jevnt og fint på vei ut fra byen med bare mindre justeringer fra RC Thorst. Været og sviktende form får dele på skylden for at jeg sjelden har fått med meg mindre av hva som skjedde i og rundt løypa under ett ritt, fokuset var rimelig manisk rettet mot nærmeste rygg og bakhjul. Men elbilsjåføren som fant det for godt å prøve å passere bommen i Jerikoveien samtidig som vi kom i motsatt retning klarte faktisk å fange oppmerksomheten min.
Ellers forløp turen ut av byen og gjennom Lørenskog mot Øyeren uten særlig dramatikk, men just som toget hadde satt opp farten for alvor etter passering av Marikollen var uhellet ute. Forbikjøring av 3 avhengte syklister fra Kjekkas IF skapte litt uro i rekkene og plutselig var et forhjul i kontakt med et bakhjul bakerst i feltet. Mannen foran meg gikk ned, jeg gamblet på en venstresving og var i ettertid godt fornøyd med det, mens Kjekkasen bak meg nok fortsatt angrer på valget om å forsøke å ta unnamanøveren mot høyre. Kjekkasene lovet å ta seg av de falne, og Sagenetoget samlet troppene og fortsatte turen sørover.

Regnet som hadde gjort turen litt utrivelig så langt fikk avløsning på det artigst mulige tidspunktet – i bakkene ned mot Ytre Enebakk kunne man velge mellom hagl smelt i trynet av fartsvinden fra forflytning i 55 km/t, som er noe bortimot ubehagelig, eller å stirre rett ned i asfalten mens man fortsetter forflytningen, hvilket virket uklokt.
Undertegnedes ben begynte på dette tidspunktet å bli en tanke mugne, og jeg må med skam erkjenne at rundene i sekken etterhvert ble lengre enn besøkene i rulla på vei mot skiltspurten på Oslogrensa.
De sterkeste i rulla hadde fortsatt nok tørt krutt til å fyre av en svart/hvit rakett med femdobbelt stridshode i bakken opp mot Ekeberg, hvilket Jørsa beviste med dagens raskeste tid på Strava-segmentet til Ljabruveien, mens baktroppen samlet seg til felles uttyning av de siste reservene inn mot målbakken. Et kjederas i siste rundkjøring veltet planen om klore seg fast i ryggen foran for min del. Men målet om å sitte med til avslutningsbakkene begynte var uansett innfridd, så med unntak av et fembokstavers tabu-ord sånn for syns skyld klarte jeg ikke å opparbeide den helt store frustrasjonen.

Jeg vil gi en stor takk til hele laget for turen, spesielt til dem som tok en for laget og jobbet livet av seg i rulla til beina streiket, og oppfordrer alle til å fylle ut med sine egne opplevelser.