Rittrapport fra Vestmarkrittet – det feteste rittet du aldri har kjørt

Det er synd at ikke flere har oppdaget denne skjulte perlen i rittkalenderen, for Vestmarkrittet er og blir Norges beste ritt – ingen over ingen ved siden (med det ørlille forbeholdet at jeg ikke har kjørt absolutt alle ritt). Årets Sagenetropp i Askers skoger talte ikke flere enn 6 ryttere, men «the dirty half-dozen» bet sannelig godt fra seg

Selv har jeg ikke kjørt rittet siden 2012 og da syntes jeg det var knall, men med løypeendringene som er gjort siden den gang har trasséen blitt helt kanon, særlig det siste terrengpartiet er nå en real singletrack-høydare.

Selvseeding er knall, så jeg stilte meg ubeskjedent opp i raskeste tur-pulje og det litt beskjedne starttempoet der passet meg ypperlig. Men farten ble tidsnok skrudd skikkelig opp da feltet traff den første skikkelig klatringa opp mot Jerpåsen og videre opp mot Solli etter noen få kilometer. Mange grusbein hadde benyttet første del av klatringa til å komme seg foran, så i det lille terrengpartiet midtveis ble det hel-stopp og sprekk i feltet – dessverre satt undertegnede bak splitten, så der røyk planen om å kjøre billig i rygg i første del av løpet. Etter litt jaging tok jeg inn en liten gruppe i bunn av Sollibakkene og startet et jevnt kjør i klatringen opp mot gården som hærfører i et lite felt som begynte å plukke lettkokte ryttere i bakbrudd fra halvveis i siste stigning. Rett etter gården begynte vi å ta igjen de første fra master-feltet som startet 5 minutter før (det opplegget der er virkelig latterlig…) og vi klarte å holde bra trøkk innover det småkuperte partiet som fulgte.

På den ganske tekniske gruskjøringa ned mot Sandungen fikk jeg ryggen på en åpenbart lokalkjent Asker-rytter som kjørte noe j….g og vi kjørte inn gruppen foran inn mot neste klatring. Denne klatringen er ikke så lang som den første, men til gjengjeld går den nesten rett over i ett laaaangt småkuppert terrengparti hvor første del stiger jevnt og trutt, så nå begynte noen og enhver å få smake åpningstempoet. Nå ble det endel veksling mellom ulike grupper og litt alenekjøring etterhvert som noen grusbein begynte å slite i terrenget og noen stiverstinger kom opp bakfra.

I nedkjøringen fra Gupu var vi tre stykker som klarte å rykke fra et større felt, men selv begynte jeg å kjenne det godt i beina i det småkupperte terrenget langs Semsvannet og fant ut at jeg måtte prøve å spare litt til avslutningen som jeg hadde hørt var hard. Derfor lot jeg de to andre skli i fra i stigningene opp fra Asker sentrum , men kjørte dem inn igjen i løpet av første halvdel av siste stiparti. Jeg hadde sett i alle terrengpartiene at jeg nok var den skarpeste skjeen i skuffen av oss når det kom til teknisk nedoversykling, så jeg satt egentlig og planla spurten da det sa «pfpfpfffff» i fordekket. Jeg prøvde å kjøre videre, men guffa tettet ikke (nå er det virkelig slutt mellom meg og rakett Ron) og dermed jeg måtte av og kjøre på med skum to ganger på de siste kilometerne inn mot mål, så der røyk det et minutt eller to og ditto antall plasseringer

Men alt i alt en kjempedag på sykkelen – Oppfordrer alle andre bunadskledde om å fylle på med egne erfaringen i kommentarfeltet.

Sagenes resultater:
Brede Arntzen: Seier i Menn master 45-49
Klara Lyngnes: Nr. 2 i Kvinner 40-44
Jørgen Ertnes: Nr. 2 i Menn master 30-34
Simen Boretti: Nr. 5 . Menn 40-44
Håkon Husby: Nr. 10 i Menn 30-34
Christian Rønneberg: Nr. 12 i Menn 30-34