Trans Østerdalen 2019
Følger Atles innspill om å dele rittrapporter så her kommer en for helgas Trans Østerdalen.
Først litt fakta. Trans Østderdalen er et tre drager etapperitt. Eneste etapperittet på terreng i dette landet meg bekjent. Alle etapper har start og mål på Tynset. Stedet med verdens største spark.
For å komme til Tynset må man kjøre verdens kjedeligste vei gjennom Østerdalen. Skjer ingen ting mellom Elverum og Tynset bortsett fra en gigantisk statue av en sølvfarget elg. Dvs ha spillelista eller podcastene klare på mobilen for det blir en lang kjøretur (selger det ikke akkurat inn Trans Ø nå, men det kommer mer..)
Første etappe starter 14.00 fredag. En 58 km lang etappe med fordelingen med en god blanding av asfalt, grus og sti. I år er det første gang Trans Østerdalen har status som norgescup noe som betyr at landets beste menn og kvinner stiller på startstreken. Det merkes allerede etter noen få kilometer. I første bakken tråkkes det til fra gutta i front og feltet strekker seg voldsomt ut. Jeg biter tenna sammen og prøver å henge så godt det går. Må slippe feltet ca halvveis i bakken på ca 5km. Heldigvis er det flere som slipper, og jeg havner i en gruppe på ca 10 pers. Vi tar igjen frontgruppa noen km senere og det kjøres jevnt hardt inn mot første stiparti etter ca 27 km. Like før stipartiet begynner en posisjoneringskamp i fronten av gruppa på ca 25 mann, og plutselig flagrer det sykler og mennesker. 4-5 stk går ned i en velt. Jeg slapp heldigvis unna, men havnet bak velten og ble hindret. De foran velten forsvinner, og de ser jeg aldri igjen. Finner meg en gjeng på 4-5 mann som holder sammen til mål. Legger inn en liten spurt på slutten for å sikre at jeg får opp syrenivået i beina før morgendagens etappe. Totalt unødvendig.
Dag 2 er i prinsippet mye samme type terreng og fordeling av terreng som etappen på dag 1, men den er lenger (73 km) og med en enda lenger bakke i starten (ca 9 km). Hvis det ble kjørt hardt i første bakken på dag 1 så er det i hvert fall ikke noe mindre på dag 2. Jeg må slippe etter bare noen hundre meter inn i bakken. Det samler seg heldigvis en gjeng av avskaling fra frontgruppa mot toppen og jeg får en fin gjeng å kjøre med resten av dagen. Etter å ha fått en liten forkjølelse natt til lørdag samt brent av litt ekstra krefter i spurten på fredag har jeg mer enn nok med å bare henge med første halvdel. Våkner heldigvis litt i andre halvdel og kan være med å bidra mer i front. Dag 2 har litt mer stipartier i andre halvdel enn dag 1, og kjøringa i feltet går litt i rykk og napp avhengig av om den som ligger i front trives best på sti eller grus. Avslutningen på dag 2 er ned en 3-4 km lang asfaltbakke. Her går det i ca 50 km/t noe som gjør at ingen har tung nok utveksling til å trå. Dermed oppstår fenomenet trillende rullesykling med aero sittestilling. Ikke ofte man opplever.
De 2 første dagene har været vært så bra det kan bli en sommer dag på Tynset. Dvs ca 20 grader sol og sky. Dag 3 derimot er ikke sånn. Jeg velger å ta første del av oppvarminga inne på hytta med høye kneløft da det er 7 grader ute og bøtter ned. Kommer meg etter hvert ut i regnet og får varmet opp/ kjølt med ned noen minutter før jeg skal starte. Dag 3 i Trans Ø er jaktstart basert på de 2 første dagens resultater. Alle innenfor 30 min bak leder er med i jaktstarten. Resten starter i en fellesstart. De som kjører par har vanlig fellesstart også på dag 3. Jeg starter med over minuttet opp til personen foran, over minuttet til personen bak og ca 6 min ned til fellesstarten. Ikke ofte man får kjøre jaktstart, og det gir absolutt en ekstra spenning når man kan jakte/bli jakta på av de man har kjørt sammen med i 2 dager. Dagens mål er å ta igjen han som leder min klasse. Har ca 1 min opp til han. Skjønner fort at beina og kroppen ikke er der i dag så ny målsetning blir å ikke få besøk fra noen i fellesstarten. Det holder akkurat. Dag 3 er 35 km lang, og mesteparten er på veldig fine flytstier. Riktignok litt mer krevende siden det er vått.
Spesielt hyggelig at det er såpass mange fra Sagene tok turen til Tynset i helga. Etapperitt er helt noe annet enn et vanlig endags ritt. Sosialt både før, delvis under og etter ritt. Arrangøren har laget er veldig bra opplegg rundt rittet. Etter hver etappe er det felles middag, premieutdeling til dagens vinnere og gjennomgang av morgendagens løype. Trans Østerdalen må være landets best arrangerte terrengritt, og anbefales på det sterkeste. Mengder med fin flytsti, hyggelige folk, bra servering etter målgang og generelt god stemning. Slagordet til Tynset stemmer bra: «kjem`n te Tynset så trivs`n».
For oss fra Sagene gikk helgen veldig bra med unntak av for Lars Sigve Puntervold som var uheldig og veltet allerede under masteren på 1. etappe og måtte bryte etter dag 1. Håper kroppen leges raskt.
For resten av gjengen endte helgen med pallplasser i sammendraget i respektive klasser.
Sunniva Dring tok 2 etappeseiere, og vant sammenlagt i kvinner elite med totaltiden 7.14.12. Økte dermed forspranget i norgescupen sammenlagt. Årvollmafian med Jørgen Sørensen og Atle Rømo ble nummer 2 i klassen menn under 90 sammenlagt. Jørgen Ertnes vant klassen master M30 sammenlagt med tiden 6.41.56, og ble nr 6 av alle masterne. Klara Lynges stilte sammen med Truls Andersen (ikke Sagene) i mix klassen, og ble nr 3 i sammendraget. Ilona Jambor og Linda Hestvik vant kvinner mix sammenlagt, og vant også etappene alle dagene. Espen Kildebo Jensen ble nr 2 sammenlagt i master M35 med tiden 6.30.42, og ble nr 3 av alle masterne.
Regner med at dere andre som deltok i hegla fyller på med deres opplevelse av helga og at vi neste år ses igjen på Tynset sammen med enda flere Sagene ryttere på startstreken.
Fin rapport, Espen! Støttar oppfordringa om å stilla til neste år – super sosial ramme, snille stiar, flott terreng (så sant ein ikkje har noko i mot litt bakkar…) og veldig gøy:-)
I år skulle jeg sykle på lag, og inviterte en kar med skjegg og vond rygg. Det var februar og han tok utfordringen og satt i gang intensive trening. Prosjekt 90 turer på 90 dager. Og ja, kort oppsummert, han kom i form.
Før vi kommer til syklinga må jeg bare nevne alle insektene som traff Skodaen etter Rena. Har aldri opplevd makan, konstant splæsj på frontruta. Dette blir et helvete i 3 dager tenkte jeg, må sykle med lukket munn for å ikke svelge for mange. Mye proteiner i sånn, men det er jo carbos man trenger under ritt, ja ja. Men det viste seg at insekter ikke skulle bli noe problem.
Vi var så heldige å bli innkvartert hos selveste Fiskvik, og kom frem i 22 tiden til rykende fersk pizza. Luksus. For å kjenne på den riktige lagfølelsen ble vi tildelt en litt smalere dobbelseng enn jeg er vant med.
Dag1: Vi hadde ingen spesifikke resultatmål på forhånd, men etter at de første km var unnagjort skjønte vi at vi kjempet i toppen. Etter noen km oppover seg 3 lag fra. Jeg hadde lyst til å følge, men det var ikke makker Rømo. Det viste seg å være lurt. Etter ytterligere noen km tok vi igjen to av de tre lagene ca halvveis i etappen. Vi var en gruppe på 13 mann som nå kjørte sammen. Ja det var en mann ekstra som kjørte og dro gruppa mye, men dreit tydligvis i makkeren sin?? Inn på stipartiet ble det viktig å være på, men vi ble litt bakpå og lå som lag nr 3. Det er ikke alltid like lett å passere på sti når man tar igjen folk med et kvarter i den individuelle pulja foran. Utpå asfalten igjen så vi de to lagene noen hundre meter foran. Vi la oss i tempostilling på MTB, i den grad det går an, og tåkka som noen idioter. Vi nærma oss og tar dem i knekkeren rett før matstasjonen sa jeg. Vi måtte roe ned, men tok de et lite stykke etter matstasjonen. Egentlig skulle vi kjøre rolig kontollert på første etappe, men vi begge var i rød temposone en stund. Jess, vi var med og hadde brent en del krutt. Også skjedde det, jeg punga på forhjulet. Stopp Atle. Sideveggkutt. Akkurat da angret jeg på at jeg hadde S-works fast track. Inn med slange, masse gris med all den guffa som var der. Det var ca 15 km til mål, og vi kjørte kontrollert inn. Vi ble nr 4 i «ungdoms»klassen under 90 år. Ja det er Atle som er ungutten.
Dag 2: Etappen startet med en 10 km lang klatring. Vi var med. Vi kjørte bra, jeg ble sliten. Måtte si fra til Rømo og å kjøre litt roligere på de fantastiske stipartiene, da krampene i lårene lå og lura. Etter denne dagen lå vi nå på 2. plass sammenlagt. Laget som lå på 2 plass punga 3 ganger og vi fikk 10 min forsprang på dem. Samtidig slo vi laget som lå på 3. med 6 min.
Atle er i form og var hakket hvassere enn undertegnede.
Dag 3: Før start bøtta det ned. Skikkelig TØ vær. Vi skulle kjøre kontrollert og med lave skuldre, det var planen. Startskuddet gikk og det gikk unna fra start. Det var akkurat så jeg klarte å henge med oppoverbakken på asfalten i starten. Atle virket like sprek, hva pokker er det han har spist som ikke jeg har spist? Jo, han spiste noe lokalt pålegg på skiva, det må være det. Så kom vi inn på grusen hvor det er en real hard klatring. Vi roet ned, begynte superman Atle å bli sliten? Neida, inn på sti og han gav gass. Og plutselig ser jeg gutten tryne rett foran meg i forsøk på å redde brillene fra å falle av hjelmen. Styret rett i et tre og skikkelig balleknuser i ramma. Går det bra? Kjenner du noe i ryggen, spør jeg. Nei det går bra, men nøttene har fått seg en smell. Atle kommer til hektene og bestemmer farten. Siste del av etappen ble en tung tur for superman Atle, og ja han kjente det i ryggen etterhvert. Jeg prøvde å ligge litt foran, men gled raskt i fra, så vi bestemte oss for at Atle skulle bestemme farten på stiene. I dag hadde jeg en god dag på våte men herlige flytstier.
Vi kom i mål sammen, slitne, vondt, men vi motiverte hverandre underveis, vi jobba som lag, i 3 dager. Dette kan anbefales på det sterkeste. Finn deg en jevngod makker og meld deg på i 2020.
Takk for et nydelig 3 dagers teamwork Atle. Plutselig er vi der igjen.